MEning Kari Engesvik

English further down

Nå har jeg laget en plan, min egen plan for rehabilitering. Intensjonen og målet er å oppnå varig bedring av ME og at jeg skal få en lettere og bedre hverdag. Flere med ME har erfart at hvile er veien ut. Det er da viktig at man hviler mens man enda føler seg bra. Jobben min nå blir derfor å hvile meg FØR jeg blir utmattet og begynner å føle meg dårligere. Jeg tenkte jeg ville begynne på planen min når jeg kom til Spania, siden det er lettere å slappe av her, det er færre distraksjoner, og jeg er mer isolert.

Det var noen må-ting jeg måtte få unna før jeg kunne begynne på min egen rehabiliteringsplan, men nå er jeg i gang med å tilpasse meg min nye hverdag. Jeg har levd et berg- og dalbaneliv i forhold til aktivitet siden jeg fikk ME. Jeg er ikke flink til å aktivitetsavpasse, altså redusere i forhold til kapasitet, men desto flinkere til å være i aktivitet så lenge energien varer. Noe som medfører mange skuffende nedturer hvor jeg blir sengeliggende i ettertid. Noen ganger tror jeg at jeg har blitt bedre, men det varer aldri. Jeg har skjønt at man må ha bedring for å kunne øke aktivitetsnivået, men aldri fått det til.

Men jeg kjenner kroppen min ganske godt, kjenner grensene mine, og vet av erfaring hvor mye jeg tåler før jeg må ned for telling, altså må hvile over tid. Nå har jeg lest og hørt fra flere hold at det er hensiktsmessig å hvile mer enn man vil og tror for å oppnå bedring over tid. Dette har jeg ikke prøvd før, så nå har jeg bestemt meg for å prøve dette over noen uker. Det er grunnen til at jeg har satt opp en plan for meg selv for de kommende ukene, og jeg har som mål å leve innenfor disse rammene som jeg har satt opp for meg selv. På sikt finner jeg forhåpentligvis balanse mellom aktivitet og hvile.

Reparasjonshvile er jeg god på. Det er den måten jeg har holdt på frem til nå. Da ligger jeg i senga eller på sofaen fordi jeg har blitt for utmattet, har influensasymptomer og kroppen verker slik at jeg ikke har kapasitet til mer, ikke klarer mer. Da hviler jeg til jeg er på samme energinivå som før aktiviteten. Det som jeg imidlertid skal bli flinkere på nå, er helingshvile. Da skal jeg hvile før jeg MÅ, før jeg kjenner at jeg begynner å bli dårlig. Jeg må klare å gjøre lite nok til at jeg blir bedre, og da må helingshvile inn i dagsrytmen. Kanskje må jeg hvile minst dobbelt så mye som jeg tror jeg trenger.

Jeg håper at underskuddet mitt på denne måten blir mindre og at jeg kan begynne å bygge opp et overskudd. Kan jeg klare å hvile meg frisk? Bygge opp et overskudd som kan gi varig bedring? Da må jeg i fortsettelsen unngå å ligge nær den øvre grensa for hvor mye jeg tåler… Ikke plutselig dure på med full rulle til jeg krasjer. Selv om det er fristende å “leve i nuet”. Nå skal jeg øve meg på å porsjonere den lille energien jeg har. Jeg tror ikke jeg trenger å bevege meg i sneglefart, men kanskje må ting skje i skilpaddefart fremover.

Denne planen passer for meg, min grad av ME, mine helseutfordringer, og ikke for alle. Jeg vet at jeg trenger mye søvn, at dagen ikke blir god om jeg må våkne av vekkeklokka, og jeg vet at jeg trenger god tid på å få i gang kroppen om morgenen/formiddagen. Jeg hviler best når jeg ligger med lukkede øyne i et halvmørkt rom, uten skjerm (sosiale media mm). Utpå formiddagen kan jeg klare litt mer, mens kveldene er best om jeg finner en god liggestilling i sofaen.

Ett råd jeg skal prøve å ta på alvor er å holde aktivitetsnivået på et så lavt nivå at kroppen har mulighet til å oppleve bedring. Jeg må øke aktivitet så langsomt at jeg har mulighet til å oppleve symptombedring. For rask økning av aktivitet kan snus til tilbakefall, og da er ikke hensikten min oppnådd. Derfor vil jeg vente i noen uker, se an, og så vurdere om jeg kan redusere på hviletid. Siden målet er å få mer å gå på på sikt, må jeg nok være veldig tålmodig og hvile mye mer enn jeg har lyst til. Kanskje er 18 timer hvile i døgnet nok, kanskje ikke. Da får jeg justere på planen. Jeg vil skrive mer om økning i aktivitetsnivå i neste blogginnlegg.

Jeg har lagt inn faste holdepunkter som måltider, tai chi og hviletider/hvilepauser. Fordi jeg liker forutbestemte rammer. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg kan følge egne regler, men sklir ut om reglene ikke er der. F.eks, spiser jeg ikke sjokolade lenger, med unntak av litt veldig mørk sjokolade, fordi jeg har laget den regelen for meg selv. Det var etter at jeg innså at melkesjokolade fikk meg til å våkne med magesmerter og fortyrret nattesøvnen min. Målet helliger midlet.

I tillegg til utmattelse som følge av fysiske aktiviteter, kan jeg bli utmattet av sosiale og mentale aktiviteter. Derfor har jeg i skjemaet mitt bl.a. satt grenser for hvor mye tid jeg skal bruke på tv, laptop og telefon. Besøk og kontakt med venner har jeg foreløpig satt til null. Så får vi se om jeg tillater meg selv mer av dette senere. Jeg har en mistanke om at jeg vil oppleve dette som en straff for meg selv, siden jeg elsker å være sammen med andre mennesker. Men foreløpig vil jeg prøve å være streng med meg selv mht dette, fordi jeg vet at det krever mye energi.

Selv om jeg jeg legger opp dagene mine etter dette skjemaet, betyr ikke det at jeg ikke skal kunne gjøre spontane ting som å rydde bort rot, sette på ei vaskemaskin, snakke med naboen el.l. Det er ikke meningen at jeg skal gjøre livet vanskeligere for meg selv. Men jeg er oppmerksom på at å snakke med noen, også i telefonen, gjør meg mer utmattet. Ellers tror jeg det er viktig å ha struktur på dagene nettopp for å unngå at jeg lurer meg selv til å gjøre mer enn jeg skal, og så heller være fleksibel innenfor planen. For eksempel kan det være bedre å ta en dusj senere på dagen, eller legge inn tøyeøvelser etter tai chi.

Jeg har gått på qi gong og tai chi i noen år. Dette er meningsfull og fornøyelig aktivitet for meg, og den eneste formen for “trening” jeg har klart å holde på med etter at jeg fikk ME. Jeg kjenner at det gjør godt for balanse, mykhet, oksygenopptak og hukommelse, for å nevne noen fordeler. Jeg må restituere meg etter slike økter, men samtidig synes jeg det er livsviktig å forhindre at kroppen visner helt bort. Når jeg skal gjøre noen øvelser hjemme, er det supert å bruke noen av videosnuttene som Svanhild, instruktøren min, har lagt ut for oss i gruppa.

Jeg vil være takknemlig for alle tilbakemeldinger. Trykk på “kommentarer” under overskrifta, og skriv spørsmål, forslag og annen respons. Kanskje kan din kommentar være nyttig for meg, men også for noen andre!

English:

I have made a plan, a rehabilitation plan for myself. My intention and my aim is to achieve lasting improvement of ME and thus get a better and more pleasant everyday life. Quite a few people have experienced that rest is the way out. It is imperative to rest while you still feel good. Therefore my job from now on will be to rest BEFORE I feel fatigued and feel sicker. My idea was to begin following this plan once I came to Spain, as it is much easier to relax here, there are not so many distractions and I am more isolated.

There were a few must do things that I needed to deal with before I could start on my rehabilitation plan but I’m now in the process of adapting to my new everyday life. I have been living a roller coaster life when it comes to being active ever since I got ME. I am not very good at adjusting my activity level according to my capacity, however all the better at being active as long as my energy lasts. Which leads to many disappointing downturns where I subsequently end up being bedbound. Sometimes I think I have become better, but it never lasts. I do realize that one needs to feel recovery in order to increase the level of activity. I just can’t get a grip on it.

However, I do know my body pretty well. I know my limits, and from experience I know how much I can take before I am down for the count, i.e. need rest over a period of time. Recently I have read and heard from different directions that it’s appropriate to rest more than you want to and believe is necessary to achieve improvement over time. I have not tried this before, so I have decided to give it a try for some weeks. This is also the reason why I have made a plan for myself for the the coming weeks, and I aim to live within these frameworks that I have set up myself. Hopefully, I will find balance between activity and rest in the long term.

I am quite good at restorative rest on a short term, to restore for the time being. That’s how I’ve been going about the problem up until now. Usually, I’ll be in bed or on the couch because I am too fatigued, having flu symptoms and my body aches so much that I don’t have the capacity to do any more, can not handle more. Then I rest until I am at the same energy level as before the activity. Nevertheless, what I need to get better at is healing rest, restorative rest that lasts. Then I need to rest before I MUST, and before I start feeling sicker. I need to do as little as possible in order to improve my health and therefore healing rest must enter my daily rhythm. Maybe I need to rest at least twice as much as I actually believe is necessary.

I sincerely hope that my shortage of energy can be reduced this way and that I can start building up surplus energy. Is it possible that I can recover by resting? Develop increased energy that can lead to lasting improvement in my health condition? If so I can not go on living so close to the upper limit of how much activity I can bear… I can not keep going at full speed until I crash, although it is very tempting to live in the present without thinking about tomorrow. Now I will practice dividing up the little energy that I have got. I doubt that I need to move at the speed of a snail. However, I may have to come to terms with the fact that I need to move forward in the speed of a turtle.

This plan fits me, and it fits my level of severity with ME, my health challenges, and it does not fit everyone who has ME. For instance I know that I need a lot of sleep, that my days are not good if I have to wake up by the alarm clock, and I know that I need plenty of time to get my body to work in the mornings. I get the best rest when I lie down in a semi-dark room with my eyes closed, without any screen (social media, etc). In the middle of the day I may feel better and be able to do more, while the evenings are best spent in a good position on the coach.

A piece of advice that I will take seriously is to keep the level of activity so low that it gives my body an opportunity to start feeling increased energy, to feel better. I need to increase what I do so slowly that it gives me the chance of experiencing improvement of symptoms. A too rapid increase of activity can be reversed and then my purpose is not achieved. Therefore I’d rather wait a few weeks, see how it goes, and then consider if it is wise to reduce the time of rest. As my aim is to have more to go on in the long run I need to be very patient and rest far more than I would really like to. Maybe 18 hours of rest in one day is enough, maybe not. Then I will just have to adjust the plan. By the way, I will write more about increase in activity level in my next blog post.

I have added fixed times for meals, tai chi, resting times and resting breaks in my plan. It’s because I like predetermined frames. I know that I will follow my own rules once I set my mind to it, but am likely to “let it slide” if the rules are not there. For example I don’t eat chocolate any more, except for very dark chocolate, because I made that rule to myself. This was after I realized that milk chocolate makes me wake up with severe stomach pains and thus disturbed my sleep at night. The end justifies the means.

In addition to fatigue as a consequence of physical activity I may also become extremely fatigued because of social and mental activities. Therefore I have limited the time to spend on telly, laptop and phone in my form as well. For now I’ve put visits and contact with friends to zero. But we shall see how much of this I allow myself later. I suspect that I will experience this to be a self punishment, as I love meeting and being with other people. However, I will try to be strict with myself regarding this matter, due to the fact that it requires quite a lot of energy.

Even though I plan my days according to this form it doesn’t mean that I cannot do spontaneous things like tidying away mess, putting on a washing machine, talking to the neighbour, etc. My intention is certainly not to make life more difficult for myself. However, I’m aware of that talking to someone, also on the phone, makes me fatigued. Yet, I think it is important to have some kind of structure during the days just to avoid that I trick myself into doing more than I shall, and rather allow myself to be flexible within the plan. It could be that I find that it’s better to take a shower later in the day, or do the stretching exercises right after the tai chi.

I have been doing qi gong and tai chi for a few years. This is meaningful and enjoyable activity for me and the only type of “training” that I have been able to do since I got ME. It gives me better balance, flexibility, oxygen intake and memory, to mention a few advantages. I need restorative rest after such sessions, but I also think it is vital to prevent the body from withering away completely. When I do these exercises at home it’s great to make use of the video clips that Svanhild, my instructor, had made available for us in the group.

I would be very grateful for feedback. Press “kommentarer” (=comments) below the headline and then please write your questions, suggestions and other feedback. Maybe your comments will be useful for me, or maybe even for someone else!

English further down

I går kveld hadde jeg det travelt med å få tatt bilder av jordbærmånen. Jeg måte stadig ut på terrassen for å ta et nytt bilde, eller åpne døra på fremsiden av leiligheten for å knipse den stigende fullmånen derfra. Hadde jeg hatt mer energi, skulle jeg tatt turen ned til Middelhavet for å se den derfra. Den var fantastisk flott her i Spania, og det er rart å tenke på at du også så den samme månen, bare fra et annet sted. Hva har fullmånen med insekter i Spania å gjøre? Ikke så mye kanskje, men for meg er det en aldri så liten “link”.

En av tingene jeg måtte ordne ut i når jeg kom til Spania var å bli kvitt møll som var kommet i leiligheten. Jeg skrev om det HER. Fremdeles dukker det opp en og annen, så jeg er ikke helt kvitt problemet enda. Nå ser det ut til at jeg har hatt litt hjelp med møllutfordringen. I går kveld oppdaget jeg en firfisle i møllfella. Stakkar, den hadde prøvde å spise møllene som satt i møllklisteret, og praktisk talt havnet i klisteret selv. Disse veggfirfislene er faktisk velkommen i leiligheten min, siden de bl.a. spiser edderkopper og møll! Det spørs om denne firfislen ble for glupsk i fullmånenatta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag, mens jeg satt på do, oppdaget jeg at det kravlet bittesmå maur rundt føttene mine. Åååh, nei! Slike miniatyrmaur som kommer inn til deg og lager seg et hus i en sprekk i gulvet eller på kjøkkenbenken, og som ikke bryr seg noe om du bor høyt oppe i etasjene. Æsj! Kanskje hadde de booket seg inn mens jeg stod med ytterdøra åpen i går kveld for å ta bilder av fullmånen? Mulig de krøp over dørstokken i ly av mørket. De er uansett så bittesmå, at jeg ikke ville sett dem toge inn, og muligens finner de veien inn gjennom lukkede dører og vinduer uansett.

De fire maurfellene jeg plassere rundt omkring i leiligheten da jeg kom, var tydeligvis ikke nok til å holde dem på avstand. Derfor har jeg nå satt opp en ekstra maurfelle rett ved ytterdøra, ved siden av badet. Jeg har erfaring med at akkurat denne fra Raid funker bedre enn de jeg først kjøpte. Slike feller inneholder et stoff som maurene liker. De går inn gjennom ett hull, henter med seg giften, går ut gjennom hullet på motsatt side, og deretter tar de med seg giften i “huset sitt”, hvor de dør.

Siden jeg ikke liker å tråkke på maur, fikk jeg bruk for tøflene jeg kjøpte i går. Til tross for varmen. Jeg var ute på shopping for å hamstre green coke. Kjøpte for sikkerhets skyld 90 bokser, og to av den samme leskende vesken i flasker i tillegg, sånn at jeg slipper å dra ut for å handle green coke så lenge jeg kamperer her. Det kalles energiøkonomisering. En trillebag, slik som gamle damer bruker, er forresten kjekk å ha til slike tunge løft! 😀

English:

Last night I was quite busy taking pictures of the strawberry moon. I constantly stepped out on the terrace to take a new picture, or opened the front door of the apartment to get another shot of the rising full moon from that angle. If I’d had more energy I would have gone down to the Mediterranean to see the full moon. It was fantastic to see here in Spain, and it’s kind of strange to think of the fact that you are watching the very same moon, but from a different place on earth. So, what does the full moon have to do with insects? Probably not much, but for me there is actually a link.

One of the things I had to deal with when I arrived in Spain was to get rid of moths that had emerged in my apartment. If you like you can read about it HERE. Still, one or two appear in the traps so I am still not yet rid of the problem altogether. However, it seems that I’ve had had some help with the moth challenge. Last night I discovered a lizard in the moth trap. The poor thing had tried to eat the moths that were stuck in the moth glue and practically ended up in the glue itself. These wall lizards are actually very welcome in my apartment due to the fact that their diet includes moths and spiders! Nevertheless, it might be that this lizard got to be too greedy in the full moon night.

Today as I was sitting on the toilet I discovered some tiny little ants crawling on the floor in front of me. Oh no! These miniature ants enter your house and make little residences inside little cracks or rifts in the floor or kitchen top, and they don’t care at all about the fact that you may live on the top floor. Yuck! Maybe they booked in while I was standing in the doorway with the door wide open to take pictures of the full moon last night? It is possible that they crawled over the doorstep under cover of darkness. Anyway, they are so tiny that I would not have seen them marching inside, and it might well be that they are able to get inside through closed doors and windows anyway.

The four ant traps that I had placed at different spots in the apartment when I arrived were obviously not sufficient to keep them away. So I put out an additional one right beside the front door, next to the bathroom. In my experience this one from Raid works better than the first kind I bought. Traps like this contain a substance that ants like. The ants go into a whole, pick up the poison, stroll out through the hole on the opposite side of the trap, and finally bring the poison to their “house”, and die.

As I am not that fond of stepping on ants I decided to put on the slippers I bought yesterday. Despite the heat. I went shopping to stock up on green coke. I wanted to be on the safe side so I bought 90 boxes and two bottles of that very same refreshing drink, so that I wouldn’t have to go out for more during my stay here. That’s what we could call energy saving, right? A shopping trolley bag, that kind that old ladies like to use, it actually quite handy for heavy stuff like this. 😀

Har du noen gang hatt mareritt om at alt går galt når du skal ut og reise? I tidenes løp har jeg hatt en del mareritt der jeg drømmer at jeg skal på tur og det oppstår masse kaos og stress, slik at jeg ikke rekker flyet. Men turen som jeg skal fortelle om nå, skjedde faktisk på ekte. Aldri har jeg opplevd en mer trøblete reise. Vil du være med på turen, så får du henge på i det jeg skriver av meg noe av frustrasjonen.

Da jeg bestilte datoer for vaksinedoser i slutten av april, var det fordi jeg ønsket å reise til Spania, og jeg tok sjansen på å bestille flybilletter til Spania straks vaksinedatoene var klare. En del praktiske ventet på meg der, og bl.a. hadde det kommet møll i leiligheten min. Det har jeg forresten skrevet om HER, i tilfelle du ikke fikk med deg forrige blogginnlegg.

Jeg gikk rundt og gledet meg til turen i flere uker, mest av alt for å få energipåfyll. Jeg er som regel i bedre form når jeg er i Spania. Det skulle bli en lite energikrevende og stressende reise. Samboeren skulle kjøre meg den 20 minutter lange kjøreturen til flyplassen i Trondheim, og jeg hadde booket direktefly fra Trondheim til Malaga. Derfra er det kun et kvarter i drosje til leiligheten. Jeg hadde dessuten avtale med naboen i Spania om at hun skulle vaske både leiligheten og terrassen, samt handle inn mat for meg til jeg kom. Alt lå til rette for at jeg kunne starte med lading og påfyll tvert jeg ankom.

Men det er ikke alltid ting går som planlagt. Og både før jeg kom meg på flyet og underveis angret jeg mange ganger på turen. Jeg angret på min besluttsomhet og ståpåvilje for å gjennomføre det jeg hadde tenkt og bestemt meg for. Fordi jeg kjente at jeg ble utmattet og var redd for å en skikkelig ME-nedtur i etterkant, altså at jeg blir sykere.

Noen dager før avreise begynte jeg å fylle ut et skjema som de spanske helsemyndighetene vil ha fra utenlandske tilreisende. Siden jeg manglet noe informasjon, og man uansett må vente med å gjøre ferdig skjemaet til 48 timer før avreise, la jeg skjemaet på vent. Man får en QR-kode når skjemaet er ferdig utfylt, og denne skal registreres når man lander i Spania.

I mellomtiden hadde jeg oppdaget at selv om jeg var fullvaksinert, var ikke dette tilstrekkelig for å få innreise, siden man må ha fått dose 2 minst 14 dager før. En negativ Covid-19-test, en såkalt PCR-test, kunne også gi innreisetillatelse, så jeg bestilte en slik test. Kravet var at testen ikke måtte være eldre enn 72 timer ved innreise. Jeg fikk svar samme kveld, og var good to go. Siden dette var to dager før avreise hentet jeg frem skjemaet til de spanske helsemyndighetene og ville gjøre det ferdig. Imidlertid fikk jeg bare feilmeldinger og bestemte meg for å sove på det. Kanskje ordnet deg seg neste dag.

Dagen etter var dagen før den store reisedagen, og jeg satte meg på ny ned for å fylle ut dette skjemaet. Jeg prøvde også å fylle inn nye skjema, men fremdeles ville de ikke validere informasjonen jeg så møysommelig tastet inn. Jeg bestemte meg for å gå inn på flyselskapets hjemmeside. Kanskje fant jeg nøkkelen til problemet der. Det gjorde jeg sannelig! Men ikke på den måten jeg hadde håpet. Flyet mitt var kansellert! Magen slo krøll på seg og jeg måtte løpe på do for å få ut litt nervøsitet. Magen reagerer tvert når det skjer noe dramatisk eller voldsomt, og er en god indikasjon på hvordan det står til oppi hodet. Jeg er sikker på at hjernen og magen har et slags samarbeid.

Jeg ringte Norwegian og fikk snakke med ei hyggelig dame, etter å ha sittet i telefonkø i en halv time. Etter en lengre samtale var jeg noen forklaringer rikere på hva som hadde skjedd. E-posten om kansellering av billetten min var havnet i “spam”. Flere enn meg som aldri sjekker søppelpost? Og e-posten hadde blitt sendt for en måned siden…

Jeg fikk skissert noen alternativer for ombooking. Den neste turen fra Trondheim var om to og ei halv uke, med mellomlanding. Eventuelt kunne jeg få reise fra Oslo til Malaga i stedet, og der hadde de noen flere alternativer de neste par ukene. Felles for dem var at avreise fra Oslo var så tidlig på dagen at det ikke gikk fly fra Trondheim til Oslo tidlig nok eller nattog som korresponderer. Skulle jeg da heller vente to og ei halv uke, og ta sjansen på at dette flyet også kunne bli kansellert? Nei, jeg ville bare at alt skulle ordne seg, og slik at Spania ikke måtte vente så lenge på meg!

Da min kjære samboer Bjørn kom hjem fra jobb, hadde han straks en løsning på det hele. “Jeg kan kjøre deg til Oslo”, sa han. Først nektet jeg, siden det var alt for snilt, og det ville bli veldig slitsomt for han å kjøre tur – retur Gardermoen, dvs 46 mil x 2. Etter at han hadde foreslått det fem ganger, måtte jeg innrømme at dette var redningen min.

Avreise en dag senere betydde at jeg måtte ta ny Covid-19-test, siden den forrige ville bli for gammel til å bli godkjent. Dessuten var reglene endret for “foreldelse” av negativ test fra 72 til 48 timer. Jeg bestilte ny test til neste morgen og regnet med at jeg ville få svar tidsnok til å kunne gjennomføre turen fra Oslo til Malaga. Deretter ble det to nye, lange telefonsamtaler med flyselskapet for å få ombookingen på plass. Så snart billett var klarert, kunne jeg begynne å glede meg til tur igjen.

Dette ville bli en mye mer strabisiøs tur, og med bivirkninger som lignet veldig på en influensa etter dose 2 av vaksinen, kjentes det ikke ut som jeg ville kunne klare å gjennomføre turen. – Dvs. en kjøretur på ca 6 timer, god margin på flyplassen til å få på plass det siste som spanske mundigheter krever, og deretter fly Oslo – København, tilbringe to timer på Kastrup, og til slutt fly København – Malaga.

Kvelden før avreise fikk jeg fortsatt ikke til å gjøre ferdig de viktige skjemaene som spanske helsemyndigheter krever utfylt før ankomst. Jeg prøvde både via PC og app på mobilen, gjentatte ganger. Gjett hvem som fremdeles ikke hadde fått det til da Bjørn satte meg av på Gardermoen neste morgen, etter en lang natt i bilen? Who me? Yes! I det jeg gikk inn i terminalbygget kom svar på Covid-19-testen tikkende inn på mobilen. Puh! Det var i grevens tid! Uten den kunne jeg ikke sjekke inn, kunne dama i innsjekkingsskranken fortelle. Jeg hadde trodd at det var tilstrekkelig å vise den i Malaga. Kan forøvrig sterkt anbefale en utskrift av negativ test, noe jeg ikke hadde siden jeg ikke fikk svaret før vi dro hjemmefra. Men det er mye som skal klaffe når testen må være maksimalt 48 timer gammel og det tar 1-2 dager å få svar på testen.

Uten ferdigutfylte skjema og QR-kode kunne jeg heller ikke få sjekke inn. Dama i skranken sa at jeg bare måtte gjøre flere forsøk på å få fylt ut skjemaet, og ikke gi meg før jeg var ferdig. Jeg fikk vite setenummeret mitt og sitte meg på en stol bortenfor henne, i håp om å komme i mål med skjemaet, mens hun sjekket inn andre passasjerer. Så oppdaget hun at jeg hadde tatt med den skriftlige versjonen av skjemaet og sa jeg kunne fylle ut det i stedet. Nå var jeg litt glad for at jeg hadde orden i sysakene. Da jeg var ferdig, kom hun og sa at de ikke godkjente det lenger likevel. Fy …!

Jeg hadde trodd at når jeg fikk sjekket inn og fikk seteplassering, ville alt ordne seg. Men den gang ei. Plutselig forsvant bare dama fra skranken. Jeg trodde hun ville komme tilbake, men i stedet dukket det opp en mindre serviceminded mann i denne skranken, som slettes ikke var interessert i å hjelpe meg. “Gå og spør noen andre”, sa han og pekte på et par ansatte i nærheten. De hadde aldri hørt om skjemaet og hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg var i villrede… Hva skulle jeg gjøre?

Jeg bestemte meg for å legge kursen mot security. Jeg hadde nemlig fått boading-kort for flyreisene fra dama i skranken da jeg satt med skjemautfyllingen. Hun hadde nok tenkt å følge opp saken (meg), men når katten er borte, danser musene på bordet. Jeg håpet bare at ingen oppdaget meg eller etterlyste meg mens jeg lurte meg bort til security, for å nekte meg å reise. Jeg var temmelig stresset og shaky, og fikk selvsagt litt plunder i security også. Men jeg kan ha pokerfjes når jeg må, og de hindret meg ikke i strene videre.

Nå skal du høre noe utrolig! Mens jeg satt ved utgangen til flyet, gjorde jeg nye forsøk med å få fullført det hersens skjemaet. Plutselig fungerte det å ferdigstille et av dem jeg hadde knotet med tidligere. Hurra! Og jeg fikk dermed min dyrebare QR-kode. Helt utrolig!

Nå husker jeg ikke lenger noe av boardingen på Gardermoen. Hjernen må ha slått seg av. Jeg husker imidlertid at en av flyvertene ombord mot slutten av flyturen sa at alle måtte ta en Covid-19 test ved ankomst på Kastrup, og grudde meg til dette, og at det ville ta tid, dyrebar tid. Men så viste det seg at jeg slapp å ta denne, siden jeg skulle til “transit” og videre til et annet land, ikke ut på gata i Danmark. Jeg unnet meg en kopp svart te på Kastrup, slappet til og med litt av i noen sekunder, før jeg begynte å grue meg til ankomst i Malaga. Da jeg skulle betale for teen, må jeg ha mistet passet mitt, for etter en stund kom det en type bort til meg og spurte om jeg var Kari, og sa at han hadde funnet det ved disken… Puh! Med prioritert ombordstigning kom jeg meg greit ombord i det andre flyet. Og der hadde jeg over tre timer på å grue for hva som ventet av utfordringer på min destinasjon for turen.

Mot slutten av flyturen kom jeg på at jeg skulle ta to febernedsettende piller, siden jeg ofte får det jeg kaller ME-feber. Jeg får denne feberen pga. bl. a. utmattelse og hodepine. Ved ankomst på Malaga flyplass er det visstnok helsekontroll hvor de tester om man har feber mm. Jeg ville ikke risikere å bli sendt i retur etter alt jeg hadde vært gjennom.

Vel fremme på Malaga flyplass gikk jeg den vanlige veien mot utgangen, og var forundret over at jeg ikke så noen som ville sjekke feber eller QR-kode, men helt ved utgangen stod det noen som viste alle vei gjennom et område for sjekking. Noen passasjerer stoppet på utsiden for å fiske frem det de måtte ha av papirer. Jeg gikk rett gjennom. Jepp, rett gjennom! En mann skannet QR-koden min, en sykepleier kikket på meg, og lot meg passere. Det var det! Lettelsen stod sikkert skrevet i panna mi da jeg tok bildebevis med sjekkområdet i bakgrunnen. To minutter etterpå satt jeg i en drosje, og 15 minutter senere låste jeg meg inn i leiligheten! 🙂 🙂 🙂

Due to the fact that this blog post is very long I will not translate it into English. However, you are welcome to translate yourself via google translate!

English further down

Ukeplan:
Mandag: Bli-kvitt-møll-dag
Tirsdag: Verksted
Onsdag: Hviledag
Torsdag: Bank og butikk
Fredag: Advokat og notaria
Lørdag: Hviledag
Søndag: Hviledag + blogg

Etter en strabisiøs og ikke helt problemfri reise sørover til Spania på søndag, som jeg skal skrive om senere, har jeg hatt ei travel uke her på Costa del Sol. Jeg kom nedover fordi jeg hadde en del ting jeg måtte gjøre, men også fordi jeg har en plan om å hvile meg friskere. Først måtte jeg få alle gjøre-ting i boks, noe jeg ville bruke den første uka på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uværsbildet over er litt symbolsk for hvordan uka mi har vært. Røff, men det er greit med uvær som går over.

Det som jeg gruet mest for, var å få bilen på verksted. EU-kontrollen skulle vært tatt i juni for ett år siden, så jeg var skikkelig på overtid. Min største bekymring var om jeg ville få start på bilen, siden den ikke hadde vært i bruk på 18 koronamåneder. Etter tidligere batterikrasj pga måneder uten bruk, visste jeg at batteriet blir veldig tappet uten bruk, og jeg hadde derfor lært meg å koble fra batteriet når jeg reiste hjem til Norge. Til tross for at jeg hadde koblet fra batteriet, tenkte jeg det kunne det bli problemer etter at bilen hadde stått alene i hele 18 måneder…

Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet da jeg gikk ned i garasjen og åpnet porten. Joda, der stod min kjære “sunset orange” og ventet på meg. Jeg koblet til batteriet og satte meg spent bak rattet. Etter å ha tenkt seg om et sekund, lød den velkjente lyden av motoren. Juhu! Jeg tok den med på en 30 minutters testtur, i håp om at batteriet ville lades opp, og parkerte fornøyd i garasjen igjen. Jeg turte ikke stoppe underveis av frykt for å bli stående langs veikanten, heller ikke for å fylle luft i dekkene. Vel hjemme i garasjen slo jeg av tenninga, og trykket deretter påny på startknappen, men de samme beskjedene kom opp igjen. Noe om tyverisikring og lite strøm på batteriet, så jeg droppet den planlagte handleturen, slo av tenninga og gikk ut av bilen. Kanskje var det lurt å sette “sunset orange” på lading over natta i stedet. Nå følte jeg meg litt flink og smart. Helt til jeg åpnet bildøra igjen, og alarmen slo seg på. BIP-BIP-BIP… Fytti katta, for et leven! Jeg fikk ikke til å slå av alarmen. Fjernkontroll til nøkler hjalp ikke, så jeg koblet fra batteriet for å få fred i hodet til å tenke. Support hjemmefra ble koblet til på øret, men kunne ikke gjøre stort.

Omsider, etter mye prøving og feiling, slo alarmen seg av. Gjett om jeg var lettet! Jeg koblet batteriet til lading og øynet håp om at jeg ville få bilen til verksted til avtalt tid dagen etter. Utrolig nok så det ut til at batteriet tok lading, og jeg kunne tillate meg selv å senke stressnivået. Dagen etter fikk jeg tatt av ladekabelen, etter instruksjoner i veiledningen, og “sunset orange” startet. Uten at alarmen ble utløst! Men med de samme varslene i panelet. Etter en kjøretur med hjertet i halsen til verkstedet, siden jeg fryktet stans på veien, var jeg i mål, vaklet ut a bilen, shaky og lettet, og visste at Carlos (sjefen for bilforretningen) og Omar (sjefen for verkstedet) ville ta hånd om bilen herfra. Jeg føler meg superheldig som alltid får så god service av dem.

To timer senere ble jeg vekt av en mekaniker med beskjed om at bilen var ferdig. Batteri i fjernkontroll var skiftet, bilbatteri sjekket, luft fylt i dekkene, og EU-test godkjent. Den lille duppen i stolen på venterommet fungerte som utlading og opplading på samme tid for kroppen og hodet mitt, og snart kunne jeg parkere hjemme i garasjen, i trygg forvissning om at bilen ikke ville svikte igjen.

En annen ting jeg måtte ta hånd om var tyver i leiligheten. Ikke den type tyver som bryter seg inn, men den typen som kryper og flyr inn gjennom vinduer og dører, nemlig insekter. Jeg hadde fått besøk av bl.a. møll. Min gode nabo og hjelper Rocio hadde allerede tatt hånd om problemet, satt ut felle og og plassert lavendelputer rundt omkring, så det var ikke mange igjen da jeg ankom. Trodde jeg. I alt 13 var fanget i møllfella sist søndag, eller gått over til de evige jaktmarker i skuffer og skap. Den ene som kravlet rundt på kjøkkenbenken min, fikk bøte med livet tvert. Deretter ble det iherdig vasking for å skremme flere fra å bryte seg inn i skuffer og skap. Da jeg skulle sjekke fella igjen i dag, oppdaget jeg at 13 var blitt til 18 i løpet av uka. Da befinner de seg her fortsatt, og jeg må nok finne frem såpe og vann igjen, og finkjemme de resterende skapene og skuffene. Eller har de gjemt seg andre steder?

Jeg hadde avtale med min danske bankkontakt på Costa del Sol om å komme innom kontoret denne uka, og kjørte en tur til banken min. De som jobber der, er veldig hyggelige og behjelpelige. Jeg fikk nye betalingskort og oppdatert informasjon som er greit for banken å ha, og deretter kjørte jeg glad og fornøyd til butikken, og deretter hjem. Bilen betyr frihet og muligheter for meg, og uten den hadde disse ærendene vært mye mer slitsomme og krevende.

Mitt siste ærend denne uka var å ordne noen formaliteter via advokatkontoret jeg bruker. Bilen førte meg trygt til en parkeringsplass langs strandpromenaden i Fuengirola, og derfra var det bare et par minutter å gå til advokatkontoret. Advokatsekretæren Carmen tok blidt imot meg og sammen gikk vi til notaria et par gater unna. Der skulle jeg signere på dokumenter som gir advokat og advokatsekretær samtykke til å utføre tjenester på vegne av meg ovenfor bl.a. spanske myndigheter og bank. Papirmølla i Spania er omfattende, og jeg tror nok mange kan takke denne omstendigheten for at de har jobb. Etter møtet på kontoret hos notaria spurte Carmen om jeg hadde lyst til å møtes til en kaffe/te en dag, evt en drink en kveld. Enn det! 😀

Du synes kanskje ikke at dette høres ut som ei travel uke? For meg, som har begrenset energi og kapasitet, er det imidlertid litt i overkant av hva jeg kan klare og hva som er “normal” aktivitet for meg. Jeg hatt noen hviledager innimellom, som du ser av skjemaet øverst. I tillegg har jeg lagt inn hvileperioder etter behov for å komme gjennom uka. Men i tida fremover blir det mer “hvile” enn “gjøre”. Det har jeg lovt meg selv, og det skal jeg også skrive mer om senere.

English:

Plan for the week:
Monday: Get rid of moths
Tuesday: Garage
Wednesday: Day of rest
Thursday: Bank and supermarket
Friday: Lawyer and notaria
Saturday: Day of rest
Sunday: Day of rest + blog

After a strenuous and not entirely trouble-free trip to Spain last Sunday, which I will write about later, I have had a busy week at Costa del Sol. I came down here due to the fact that there are a few things I need to do, but also because my plan is to get plenty rest in order to get healthier. First of all I needed to finish all the to do things, on which I intended to spend the first week.

The stormy weather picture at the top is symbolic of how my last week has been like. Rough, and yet it’s okay with storms that pass.

What worried me most of all was getting the car to the garage. The ITV test should have been performed in June last year, so it was very overdue. My biggest concern was whether the car would start as it had not been driven for 18 corona months. Because of former battery crashes due to months of not driving the car I knew that the battery would get flat if not being used, so I had learnt to disconnect the battery when going back to Norway. Despite the fact that I had disconnected the battery I knew there could be problems as the car had been left alone for those 18 months…

I felt the nervousness in my guts as I was walking down to the garage and opened the gate. Yes, my dear “sunset orange” was there waiting for me. I connected the battery and anxiously sat down behind the wheel. The engine waited a second and then I could hear the well known sound of it starting. Yes! I went for a test drive, hoping the battery would recharge, and 30 minutes later I happily parked in my spot in the garage. I didn’t dare to stop along the way fearing I would get stuck in the middle of the road so I did not give the tires refill of air either. Back home and nicely parked in the garage I turned off the ignition, and thereafter pressed the start button again However, the messages from earlier reappeared in the front panel. Something about anti-theft and little power, so I decided to drop the planned grocery shopping, stopped the car and got out. Would it be a good idea to put “sunset orange” to charge overnight instead? I felt slightly clever and smart. Until I opened the car front door again and the alarm went off. BEEP, BEEP, BEEP… Holy shit, what an infernal racket! And I wasn’t able to turn off the alarm. The remote control of the key didn’t help so I quickly disconnected the battery to get some peace and quiet to be able to think. Support from home was connected to my ear, but there wasn’t much he could do.

Finally, after a lot of trial and error the alarm stopped. I was so relieved! I connected the battery to the charger and as the alarm didn’t go off again I saw a glimmer of hope and maybe I would still be able to get the car to the garage at the appointed time the following day. It seemed incredible but the battery was actually charging and I allowed myself to lower the stress level. The following day I had the charging cable removed, following the instructions in the manual, and “sunset orange” started. No alarm went off. But the same warnings in the front panel came up. I felt my heart in my mouth as I was driving to the garage because I was fearing that the car would come to a stop along the way. But I made it and as I parked the car inside the garage I staggered out of the car, shaky and relieved, and I knew that Carlos (manager of the car dealership) and Omar (manager of the workshop) would take it from here. I feel incredibly lucky because they always offer me such good service.

Two hours later I woke up when I heard a mechanic gently tapping the door to the waiting room to let me know my car was finished. They had replaced the remote control battery, checked the car battery, filled air into the tires, and the ITV test was approved. My little nap in the chair at the waiting room served both as a discharge and recharge for my body and head, and soon I was happy to park at home, confident that the car would not let me down again.

Thieves in my apartment was another thing I had to take care of. Not the type of thieves that break in but the kind that crawls and flies in through windows and doors, i.e. insects. Among those were moths. My very good neighbour and friend Rocio had already taken care of the problem, put out traps and placed lavender pads around the apartment, so there were not many left when I arrived. At least that’s what I thought. In total there were 13 moths in the trap last Sunday and I also found some dead ones in drawers and cupboards. The one which was crawling on my kitchen work top quickly kicked the bucket. Persistent cleaning was necessary to scare off more moths breaking into my drawers and cupboards. However, when checking the trap today I discovered that 13 had turned into 18 during the week. That means that they are still here and I guess I will have to get out the soap and water once more. And look closely for traces for them in drawers and cupboards. Or could they be hiding somewhere else?

I had an appointment with my Danish bank contact Lonni at Costa del Sol to drop by at her office this week and went by car to see her. The people working at the bank are all very nice and helpful. I got new debit cards and updated some information that the bank needs on me, then I happily drove off to the supermarket, and finally back home. The car means freedom and opportunities for me. Without it these errands would have been a lot more tiring and demanding.

My last errand for the week was to deal with some formalities through the law firm that I make use of. My “sunset orange” took me safely to a parking lot along the seaside in Fuengirola, and from there it was only a couple of minutes to walk to the law firm. The friendly legal secretary Carmen kindly met me in the doorway and then we walked off to the Spanish notaria together a couple of blocks away. We had an appointment at this office and I was supposed to sign some documents that give the lawyer and legal secretary consent to perform services on my behalf, like papers for the Spanish authorities and banks. The red tape in Spain is extensive, and I think a lot of people here owe their jobs to these circumstances. After the meeting at the office with notarius Carmen asked me if I would like to meet for a cup of coffee/tea some day, or even an evening drink. Wow, lucky me! 😀

You may not think this sounds like a busy week? For me, due to the fact that I have limited energy and capacity, it is however doing more than I can handle and a lot more than what is “normal” activity. I have had some days of rest in between, as you can see in my plan for the week at the top. In addition, I have added periods of rest according to my needs during the week. Yet, in the weeks to come there will be more “resting” than “doing”. That’s a promise to myself, and I will write about that in later blog post.

English further down

Se, som de vokser! Du leste kanskje innlegget der jeg nettopp hadde kjøpt ripsbuskene? Hvis ikke, finner du det HER. Ripsbuskene flyttet inn på verandaen vår for fire uker siden, og de har vokst flere centimeter. Ingen tvil om at de trives på Ranheim. En fuglemor og to fugleunger var innom og studerte dem for et par dager siden, noe som sier meg at bærnett kan bli aktuelt før bærene blir røde.

Men hva har rips med reise å gjøre? Ingenting, bortsett fra at jeg koser meg med å se at de vokser mens jeg venter på å kunne reise. Dessuten var det noen som hintet om at de lurte på hvordan det går med buskene, så her er bildebevis! Det går helt fint å ha ripsbusker i krukker på en veranda, og de trives!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For et par dager siden fikk jeg dose 2 av Pfizer-vaksinen, så nå er jeg så beskyttet mot Covid-19 som jeg kan bli og “good to go”. Jeg har Spania-feber og er ivrig etter å hoppe på et fly for å komme meg avgårde. Det er 18 måneder siden jeg var i mitt lille paradis i Spania nå, og jeg har en del praktiske ting som må tas hånd om. I tillegg må jeg innrømme at livet kan være ganske godt i mitt andre hjemland Spania.

Etter dose 1 av vaksinen, var jeg temmelig sjaber ei uke. Ikke verre enn at jeg tålte det, og var forsåvidt glad for at det ikke var verre. Imidlertid er det mange som får flere bivirkninger etter dose 2, og jeg stålsatte meg for alle bivirkningene jeg ble “lovt”. Spesielt er det mange med ME som har rapportert om langtidsbivirkninger, og jeg forventet både vond arm, hodepine, kvalme, feber og adskillig mer utmattethet enn det jeg lever med til vanlig. Og det skjedde. Men utrolig nok er formen bedre allerede i dag. Det er greit med det som går over!

Jeg jubler, litt forsiktig, for at det plutselig blir Spania-opplevelser igjen! 🙂

English:

Look! They have grown! You may have read the blog post I wrote just after buying the redcurrant bushes? If you didn’t you can find it HERE. The redcurrant bushes moved into our veranda four weeks ago and they have grown several centimetres since. There’s no doubt that they like it here at Ranheim. A mummy bird and two baby birds stopped by to study them a couple of days ago, something that tells me that it might be relevant to get hold of berry nets before the berries turn red.

Anyway, what is the link between redcurrant and travel? Nothing at all, except that I enjoy seeing them grow while I’m waiting for a possibility to travel again. Besides, someone wanted to know how the bushes are doing, so here is the photo evidence! It’s perfectly okay to grow redcurrant bushes in pots on a veranda, and they do thrive!

A couple of days ago I got dose 2 of the Pfizer vaccine, and I am now as protected against Covid-19 as I can get, and therefore “good to go”. I have “the Spanish fever” and I’m eager to hop on a plane and travel to Spain. It’s been 18 months since I last was in my little paradise in Spain and there are quite a few things I need to sort out and attend to. in addition, I must admit that life can be very nice in my second home country Spain.

After receiving dose 1 of the vaccine I was pretty shabby for a week. However, I was glad the side effects were not too bad, and I endured. However, more people have side effects from dose 2 and I prepared myself for what was coming, and what they predicted. A lot of people with ME especially have reported about long term side effects, and I expected a painful arm, headache, nausea, fever and considerably more fatigue than I normally live with. And it did happen. But funny enough, I already feel better. I certainly don’t mind when not being quite well passes!

I’m cheering, although carefully, because all of a sudden there may be new experiences awaiting me in Spain! 🙂

Dette ble en tur jeg ikke hadde regnet med, rett og slett en bonusekskursjon!
This was a trip I had not expected to do, simply a bonus excursion!

Torsdag var satt av til en tur til byen for å få ryddet litt på toppen, altså et besøk hos frisøren. Det gjorde godt å få klippet av litt hår og oppdatert fargen i midten. Siden jeg likevel var i midtbyen, ble det også en tur innom et par butikker, før jeg smøg meg inn i bilen med varandaen hjemme på Ranheim som mål. Jeg hadde brukt opp dagens tilmålte energi, og fant sofaen på stua, og deretter sofaen ute i sola. Sola må ha gitt umåtelig og forbløffende mye påfyll denne dagen, for ved solnedegang hadde jeg imponerende nok styrke og futt nok til å dra ned til sjøen. Resultatet ser du i bildene ovenfor. 🙂
Thursday was set aside for a trip downtown so that I could tidy a bit on top of my head, ie. a visit at the hairdresser. It felt good to have my hair cut and update the colour in the middle. As I was already downtown I decided to drop by a couple of shops before I snuck back into the car with the veranda at home at Ranheim as the next destination. I had used the apportioned amount of energy and I made myself comfortable on the couch in the living room, and then on the couch on the veranda in the sun. The sun must have given me an immensely and astonishingly lot of refill this day, because at sunset, impressively enough, I felt I had the strength and drive to go down to the seaside. You can see the result in the pictures above. 🙂

Du kan også følge bloggen på facebook HER.
Please follow my blog at Facebook HERE.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

English further down

Har du noen gang tenkt over at det kan lukte annerledes på ulike arenaer. For eksempel i et klasserom eller en gymsal på en skole? Forbinder du spesielle lukter med din egen skolehverdag fra da du var liten? Fra da du var student? Kanskje minner lukten av matpakker, svett ost og salami, blyanter, viskelær og bøker, våte klær, eller naturfagsrommet deg om spesielle hendelser eller en svunnen hverdag, noe som var?

Samboeren min er lærer, og tidligere denne uka skulle han på tur sammen med kollegaer og elever. Tilfeldigvis gikk turen ned til fjæra nedenfor der hvor vi bor. Jeg benyttet sjansen til å få være litt sosial (på avstand) og suste nedover på Elvis for å få litt lukt av skole. Det var selvsagt mer lukt av sjø der nede, men likefullt fremkalte en time i selskap med skolemiljøet lukter fra en svunnen tid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Blant elevene fantes det noen svært kreative sjeler. En av guttene lurte på om det gikk an for ungdommer å kjøre moped på sjøen. Den samme gutten spurte meg også hva jeg ville gjort om naustet nede ved sjøen hadde vært en diger tarantella. Jeg kom ikke på noe annet smart å si enn at da ville jeg nok løpt ganske fort bort derfra.

Det er superlenge siden jeg jobbet i et miljø sammen med pedagoger og hadde egne elever, og det føltes oppfriskende å få skravle litt med skolefolk igjen. Noen ganger savner jeg veldig å kunne jobbe som lærer. Jeg hadde en meningsfylt, givende og utfordrende lærerjobb. Etter at jeg ble ME-syk trodde jeg lenge at jeg etter hvert skulle bli frisk og komme meg tilbake i jobb igjen. Etter som årene går, og jeg ikke opplever noen bedring, har jeg imidlertid innsett at det ikke kommer til å skje.

English:

Have you ever thought that it can smell differently in various settings? For instance in a classroom or a P.E. class at a school? Do you associate particular smells from your own days at school as a child? From your days as a student? Maybe the smell of packed lunches, sweaty cheese and salami, pencils, rubbers and books, wet clothes, or the science room remind you of special events from bygones, something that belongs to the past?

My partner is a teacher, and earlier this week he joined his colleagues and pupils on a seaside excursion. Incidentally, they planned to go to the seaside just below where we live. I took the opportunity to be a little social (from a distance) and rushed down on my Elvis to get a feeling and smell of school. Naturally, the smell of sea was more prominent down by the sea and yet, an hour in the company of school atmosphere evoked smells from a bygone era.

There were some pretty creative souls among the pupils. One of the boys wondered if it would be possible for teenagers to drive a motor bike out at sea. The same boy asked me what I would do if the boathouse down by the seaside had been a huge tarantella. I couldn’t think of anything smart to respond to that so I just said I’d probably run very fast in the opposite direction.

It’s been a really long time since I worked in an environment with teachers and had my own pupils, and it felt refreshing to chat with educators again. Sometimes I miss being able to work as a teacher very much. I had a meaningful, rewarding and challenging teaching job. After I became ill with ME I thought for a long time that I would eventually recover and get back to work again. However, as the years go by and I don’t experience any recovery I have realized that it’s not going to happen.

English further down

Hvis du kjenner meg eller har fulgt med i bloggen min en stund, har du sikkert oppdaget at jeg prøver mye forskjellig for å oppnå bedre helse, både av behandlinger og kosttilskudd. Det siste tilskuddet jeg har lagt til i kostholdet mitt er det jeg kaller “sølevannet mitt”, mest fordi det ser ut som sølevann. Men navnet jeg har gitt dette tilskuddet er ikke helt tilfeldig. Det består nemlig av humiske stoffer og inneholder dessuten mineraler fra 60 millioner år gammel jord.

Sølevannet, som selvsagt også har et formelt navn, har gjort underverker for magen og tarmen min. Jeg har tatt et fantastisk omega 3-produkt i mange år, som har dempet betennelser i kroppen min generelt, også i tarmen. Nå har i tillegg sølevannet blitt en favoritt i kroppen min. Jeg har drukket sølevannet i snart to måneder, og det har hjulpet ytterligere på min kroniske tarmbetennelse og magesmertene. Mesteparten av immunforsvaret vårt ligger i tarmen. Derfor er det viktig å ta vare på tarmen fra innsiden, og å styrke mikrobiobalansen. Det er lurt å legge til rette for gode arbeidsforhold for de gode bakteriene i tarmen, slik at vi kan få gode dager.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med én teskje av disse edle dråpene to eller tre ganger per dag får jeg styrket både tarmen og hjernen min. Sølevannsdråpene lover nemlig også mental klarhet, og det kan jo i mange tilfeller være en fordel. Vi er mange som sliter med tåkehjerner og har kognitive utfordringer. Noen trylledråper som kanskje er bra for kommunikasjonen i cellene, er ikke meg imot!

Jeg la også merke til at det for dette kosttilskuddet ble nevnt respiratorisk velvære. Jeg ante ikke hva det kunne innebære, men kanskje lettere å puste? Jeg har i flere år hatt tette bihuler og noen ganger blitt spurt av velmenende venner om jeg er forkjølet, fordi det høres slik ut. Etter sølevannets inntog i kjøleskapet mitt, er bihulene blitt mye bedre, og jeg har ikke hatt behov for medisiner. Jeg er heller ikke avhengig av å spøyte inn oppløsende dusjdoser gjennom nesa til bihulene for å bli kvitt tetthet og trykkhodepine. Kanskje jeg burde døpe om sølevannet til tryllevann?

Har du også noen slike tryllepiller eller tryllevann som du føler gjør en forskjell for dine helseutfordringer? Som hjelper kroppen i produksjonen av energirike celler eller opptak av viktige næringsstoffer? Kanskje noe som gir immunforsvaret godt påfyll?

Du kan også følge bloggen på facebook HER.

English:

If you know me or have been following my blog for a while you will have discovered that I try a lot of different things to gain better health, both in terms of treatments and supplements. The last supplement I have added to my diet is what I like to refer to as “my muddy water”, mainly because it looks like mud water. However, its name is not entirely coincidental. Actually, it consists of humic substances. Besides, it contains minerals from soil that is 60 million years old.

The muddy water, that also has an formal name, has done wonders for my stomach and gut health. Actually, I have been taking a fantastic omega 3 product for several years that has alleviated inflammation in general in my body and also in my intestines. In addition, the mud water has now become a favourite inside my body. I’ve been drinking the muddy water for almost two months and it has helped my chronic intestinal inflammation and stomach pains further. Most of our immune system is in the gut. Therefore it is imperative to take care of the intestine from the inside, and to strengthen the microbiology balance. Thus I think it’s wise to facilitate good working conditions for the good bacteria in the gut, so that we ourselves can have good days.

With a small spoonful of these noble drops two or three times a day I get to strengthen both my guts and brain. In fact, the drops of muddy water promise mental clarity as well, and in many cases that can come in handy. There are quite a few of us who struggle with brain fog and have cognitive challenges. It wouldn’t hurt with some magic drops that may be good for communication in the cells!

I noticed that it was mentioned respiratory wellness for this supplement. I had no idea what that involved, maybe easier to breathe? The past few yeas I’ve had sinus problems and have often been asked by well meaning friends if I have a cold, because it sounds like it. However, after the muddy water entered my fridge my sinus problem is almost gone and I have not needed medication for it. Furthermore, I am not dependent on injecting dissolving shower doses through my nose into the sinuses to get rid of the density and pressure headaches. Maybe I should rename the mud water to magic water?

Do you also have some kind of magic pills or magic water that you feel make a difference to your health challenges? Something that helps the body in producing energy-rich cells or being better equipped to absorb important nutrients? Perhaps something that can boost the immune system?

Please follow my blog at Facebook HERE.

English further down

Da jeg flyttet fra huset vi bodde i frem til februar i år, tenkte jeg at det kom til å bli godt å slippe å tenke på alt hagearbeidet. Når man bor i blokk, trenger man ikke bekymre seg for alt som venter på å bli gjort utendørs. Samtidig tenkte jeg at jeg kom til å savne bærbuskene mine, og jeg har vært spesielt glad i de flotte ripsbærbuskene som har gitt oss mange deilige desserter og nydelig syltetøy. Men i stedet ville jeg få solnedganger på vårt nye hjemsted, noe vi ikke hadde, og det er mye mer verdt!

Nå har jeg imidlertid fått begge deler, både ripsbusker og solnedganger. Hage har vi ikke, men drømmen om å ha ripsbusker utenfor er nå blitt til virkelighet. Samboeren min og jeg dro til Plantasjen, og sannelig stod det to fine, små ripsbusker der og ventet på oss. Bjørn plasserte dem i handlekurven, sammen med en sekk plantejord, og så styrte vi mot kassa. Der var det kø! Og siden det stod et kafébord med to stoler utstilt ved kassakøen, satte jeg meg like godt der mens Bjørn tok seg av køståing. Det vanket mange spørrende blikk mens jeg satt der. Kanskje lurte de på om jeg var en del av inventaret, kanskje lurte de på om jeg ikke følte meg bra. Om de hadde spurt, skulle de fått svar.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel hjemme igjen, ble Bjørns rolle gjort om fra sjåfør og shopping-boy til gartner. Mens jeg tok meg av sofasittejobben, gikk han i boden for å hente de to greske krukkene. Etterpå ga jeg detaljerte og gode råd om hvordan buskene kunne plantes, noe han slett ikke var så glad for. Hva tenkte jeg på? Han er da mann, og vet best selv!

Jeg vet at to turer ut i løpet av én dag er i overkant, siden jeg har ME. Men om den første var kort og effektiv, var den andre fin og romantisk. Fra stuevinduet i leiligheten så vi at sola kom til å gi oss et fargerikt skue i det den gikk ned, og vi skyndte oss ned til sjøen for å overvære skuespillet. Jeg på Elvis (el-sparkesykkelen min) og Bjørn på vond fot. Men gevinsten var stor. Jeg slutter aldri å bli overrasket og overveldet over hvor flott naturens eget fargeskrin er. Og jeg elsker å ta bilder av det!

Etter leggetid kom jeg plutselig på at ripsbuskene ute på verandaen ikke hadde fått vann. Jeg slo straks på lyset, kastet på meg morgenkåpa og fant frem vannkanna. Kunne jo ikke ta sjansen på at de ble tørste og visnet i løpet av natta! Det blir spennede å se om det kommer noen søte, røde bær allerede i år.

Om ikke buskene blåser bort i vinden her på Ranheim, tror jeg det kan bli nok til minst én dessert i slutten av juli. Jeg spurte Bjørn om ripsbuskene kan få komme inn om det blir for værhardt, men han mente at det ikke var noen god idé, siden de da kan bli bortskjemte og kanskje vil kreve å få komme inn hver dag. 🙂

English:

When I moved from the house that we used to live in until February this year I thought that it would feel good not having to bother about all the gardening. When you live in a residential area with flats you don’t have to worry about any work waiting to be done outside. Simultaneously, I also thought that I would probably miss my berry bushes, and in particular I have been very fond of the redcurrant bushes which have given us many delicious desserts and really nice jam. Anyway, instead we would get lovely sunsets in our new home, which we did not experience where we used to live, and that’s worth a great deal more to me!

Now, however, I have got both, redcurrant bushes as well as sunsets. We don’t have a garden but the dream to have redcurrant bushes outside has come true. My partner Bjørn and I went to a garden centre close by and indeed there were two nice, small redcurrant bushes waiting for us there. Bjørn put them in the trolley, along with a sack of plant soil and then we headed for the checkout counter. There was a huge queue! As there happened to be a café table with two chairs on display by the till queue I thought I might as well sit down there while waiting for Bjørn to take care of standing in a line. There were many questioning glances while I sat there. Maybe they were wondering if I was a part of the inventory, or if I wasn’t feeling well. If anyone had asked I would have given them an answer.

Back home again Bjørn’s role was changed from driver and shopping boy to gardener. While I saw to that the couch had company he went off to the storage room to get the two Greek flowerpots out. Afterwards I gave him some good and detailed pieces of advice on how to plant the bushes, which he wasn’t that happy about at all. What was I thinking! He is a man, for heaven’s sake, and naturally he knows best himself!

I know that two trips during one day is a bit too much, due to the fact that I have ME. Nevertheless, the first one was short and efficient, the second one nice and romantic. From the living room window in our apartment we could see that the sun was going to give us a colourful and lovely sight as it set and we hurried down to the seaside to watch the spectacular act. Me on Elvis (my electric scooter) and Bjørn with a bad foot and a limp. But no pain, no gain! I never cease to be surprised and overwhelmed by how magnificent nature’s own paintbox is. And I just love taking pictures of it!

After bedtime I suddenly realized that the redcurrant bushes out on the terrace had not been watered. Immediately, I switched on the light, put on my dressing gown and got out the watering can. I simply couldn’t take the chance on the bushes getting thirsty and withering during the night. It will be really exciting to see if there are any red, sweet berries already this summer.

If the bushes don’t blow away due to the windy weather here at Ranheim I think there may be enough berries for at least one dessert at the end of July. I asked Bjørn if the bushes were allowed inside when the weather is too harsh. He said it is not such a good idea, though, as they may get spoiled and may then demand to come inside every day. 🙂

English further down

Det ble en hyggelig og opplevelsesrik strandtur i Spania. Jeg tok en drosje, siden jeg da ikke ville trenge å tenke på parkering langs den travle stranda. Det var ikke mye jeg trengte å ha med meg i strandveska, siden det meste ble utdelt på stedet, både strandhåndkle og annet. En hyggelig mann som het Lars, tok i mot meg og ba meg kle av meg i et avlukke. Munnbindet ble byttet ut med ei slags badehette. Ellers fikk jeg beholde noen klesplagg, siden jeg hadde vært så flink, som Lars uttrykte det, og ikke hadde på bh eller andre klesplagg med metaller. Så viste han meg bort til min tildelte plass på stranda.

Lars, strandvakten min, plasserte meg med halsen godt strukket mot sola på en hvit strandhåndduk og ei hvit skinnpute. Deretter la han ei mykere, fargerik pute under knærne mine, for at jeg ikke skulle få bekkensmerter under seansen. Forøvrig utstyrte han meg med diverse stæsj som hodetelefoner, bøyler og annet tilbehør som skulle være både over og rundt hodet og på sidene av kroppen. Det foregikk i en forrykende fart, før jeg i det hele tatt rakk å tenke på å protestere. Jeg fikk beskjed om å ligge helt stille i de 35 minuttene solinga foregikk. Jeg ba strandvakten min ønske meg god tur, og lukket øynene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var mange båter ute på Middelhavet denne dagen, og mye tuting. Jeg så dem ikke, siden det var så skarp sol fra solsenga mi, men jeg hørte dem veldig godt. En skulle nesten tro jeg hadde forsterkere på ørene, ikke lyddempende øretelefoner. Ganske snart kom en ungdomsgjeng med en diger boomblaster på slep. De slo seg ned rett bak meg, og spilte knallhøy musikk med rytmer som en herdet hiphopper ville misunt. Jeg vugget med i rytmene, som dirret i kroppen. Herlig! Jeg hadde slett ikke noe imot båttrafikk ute på havet og dirrende rytmer mens jeg lå og stekte kroppen i sola. Faktisk ble jeg litt solbrent, selv etter så kort tid, siden jeg hadde glemt å ha på solkrem.

Plutselig forsvant alle lydene. Da hadde kroppen min allerede begynt å våkne fra strandturen, siden min innebygde klokke påsto at tiden var ute og det var på tide å komme seg hjem. Lars var byttet ut med en mye yngre utgave av strandvakt. Høy, mørk, med oppoversveis og selvsagt et intenst strandblikk. Han henviste meg til omkledningsrommet og var nok klar for neste strandgjest.

Ja, slik kan det gå når man må på MR-undersøkelse og fantasien er produktiv nok til å gjøre det om til en tur på stranda i Spania. Jeg merket ikke en gang at jeg ble kald på tærne, siden jeg var så opptatt av å fantasere og gjøre om de dunkende, romfartslignende lydene til kjente lyder fra stranda. Jeg var ør og varm i hodet etter turen inn i trommelen, akkurat som når jeg faktisk har vært på stranda.

Jeg fortalte radiografen at jeg hadde benyttet anledningen til å ta meg en tur på stranda i Spania. Han så først litt nølende på meg, men ble så med på idéen om strandtur og spurte om jeg hadde fått drinker mens jeg var på stranda. Jeg svarte bekreftende på det, men så kom jeg på at det faktisk ikke var noen som hadde servert meg noe som helst mens jeg lå der. Radiografen var nok forresten typen som sikkert bare hadde erfaring fra all-inclusive-hoteller, og lite peiling på hvor primitivt det er å være på ei sandstrand uten barer og man må ha med seg egen drikke i en kjølebag.

Siden dette var MR som ledd i utredning av MS, tok de MR av hodet og hele spinalkanalen/medulla ned til øverst i bekkenet. Jeg vil få svar på undersøkelsen når jeg skal til legen neste gang. Siden det er mange likhetstrekk mellom ME (Myalgisk Encefalomyelopati) og MS (Multippel Sklerose), og jeg har mange av symptomene som regnes som MS-symptomer, er det mulig jeg blir sendt til nevrolog for videre utredning av MS.

Hvis det skulle vise seg at jeg har MS også, får jeg bare tenke som så at den sykdommen har jeg ikke hatt før, så da må jeg prøve det også. Helsa er som den er uansett. Helst vil nok de hvitkledde utelukke MS, men om det motsatte skulle bli resultatet, fins det i alle fall noe behandling for MS. Det gjør det ikke for ME.

HER kan du følge bloggen via Facebook.

English:

It turned out to be a nice and exciting beach excursion in Spain. I took a taxi since I would not have to worry about parking along the busy beach then. I didn’t need to bring a lot of stuff in my beach bag as most of the things I needed were handed out on the site, the beach towel and a few other items. A friendly man named Lars welcomed me and asked me to undress in a cubicle. The face mask was replaced with a kind of bathing cap. Apart from that I got to keep a few pieces of clothing, because I had been so clever, as Lars put it, not to wear any bras or other clothes with any metal in them. Thereafter he took me to my assigned spot at the beach.

Lars, my beach guard, placed me with my neck properly stretched towards the sun on a white beach towel on a white leather pillow. Then he put a softer and colourful pillow below knees, so that I would not get pelvic pains during the session. Moreover, he equipped me with various kinds of stuff like a headset, hoops and other accessories to put above and around my head and on the sides of my upper body. It all took place at breakneck speed and long before I even had time to think about protesting. I was told to lie completely still during the 35 minutes of sunbathing. I asked my beach guard to wish me a nice trip and then I closed my eyes.

There were many boats out on the Mediterranean this day, and a lot of honking. I didn’t see them, as the sunlight seemed very bright from my sunbed, but I did hear them very well. It felt as though I had amplifiers covering my ears, not a soundproofing headset. Pretty soon a crowd of youths carrying a huge boomblaster arrived. They made themselves comfortable right behind me and played loud music that a hardened hip hopper would envy. I rocked along with the rhythms that vibrated in my body. Lovely! I didn’t mind neither the noisy boat traffic out on the sea nor the vibrating rhythms in my body at all while I was roasting my body in the sun. Actually, I got a sunburn, even after such a short time, due to the fact that I had forgotten to put on sun tan lotion.

Suddenly, all the sounds disappeared. Because of the fact that my built-in watch told me that time was up and that it was time to be heading home my body had already started to wake up from the beach excursion by then. Lars was replaced with a much younger version of beach guard. Tall, dark, with a modern haircut and naturally, an intense beach look. He referred me to the cubicle and with that he was already ready for the next beach guest.

Well, this is what happens when you are going to have an MRI scan done and your imagination is so productive that you can turn it into an excursion on the beach in Spain. I was so busy fantasizing and turning the knocking, thumping space-like sounds into familiar sounds from the beach that I didn’t even pay attention to my toes getting cold. At the end of the time inside the tube I felt dizzy and warm in my head, just like when I’ve actually been to the beach.

I told the radiographer that I had taken the opportunity to go to the beach in Spain. At first he looked puzzled at me, but then he came around and he asked me whether I had drinks served while at the beach in Spain as well. I answered affirmatively, but then realized that nobody had in fact served me anything at all while I was lying there. By the way, the young radiographer is probably the kind of person who has only been to all-inclusive hotels and hardly has any idea of how primitive it must be to go to a sandy beach without bars and thus having to bring your own drinks in a cool box.

Due to the fact that this was an MRI scan as a part of an examination of MS, they took an MRI of my head and the entire spinal cord/medulla spinalis down to the top of my pelvis. I will know the results of the scan when I see my doctor again. As there are many similarities between ME (Myalgic Encephalomyelitis) and MS (Multiple Sclerosis), and I do have many symptoms that are considered to be MS symptoms, too, it is possible that I will be sent to a neurologist for further tests of MS.

If it turns out that I have MS as well I will just have to consider this disease to be something I have not had before so why not accept it and see what it’s like. My health is what it’s like anyway. I recon the people dressed in white probably will rule out MS. Still, if the opposite should be the result at least there is some treatment for MS. That does not apply for ME.

You can follow my blog on Facebook HERE.