Kjøpmannen på Austafjord har drevet nærbutikken i bygda jeg kommer fra siden tidenes morgen. Jeg har lenge visst at han er onkelen til de tre søsknene mine som vokste opp her. Men det som er litt rart, er at han er min onkel også. Jeg har aldri blitt introdusert for han som onkel, og ikke tenkt over at han er det. Det har gått opp for meg mer og mer i det siste. Og det er først de siste to årene at jeg faktisk har vekslet noen ord med han. Veldig merkelig, egentlig, for han er en supertrivelig mann! Og onkelen min! 

Jeg satt visstnok barnevakt for de tre barna til onkelen min og kona hans sammen med et jevnaldrende søskenbarn, da vi to var i tenårene. Disse tre barna er jo faktisk også søskenbarna mine. Det visste jeg altså ikke den gangen. Det er litt trist å tenke på at jeg ikke fikk vite det før i godt voksen alder og bare såvidt har begynt å bli kjent med dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Onkelen min fikk bygd opp et flott uteområde rett ovenfor butikken i fjor sommer, med både grillplass og gapahuker. Jeg kan se for meg at det både har vært og kommer til å bli mange hyggelige sammenkomster her i tida som kommer. Du ser bilde av plassen nedenfor.

Dagen etter at mamma ble sjekket opp, dro vi en tur til butikken på Austafjord. Dette er også bygdas naturlige møtepunkt. Straks jeg kom inn døra, så jeg to kjente ansikter ved det bakerste kafébordet, og satte meg ned sammen med dem. Den ene er tremenning av faren min, den andre min tremenning, fant jeg ut. Det dukket opp flere kjente og ukjente, noe som fortjener et eget blogginnlegg. Følg med i morgen! 😊

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Jepp, nå er jeg på en liten påsketur med mora mi. Etter en lengre kjøretur ankom vi feriehuset vårt på Vikna i går kveld. Siden Rørvik var siste mulighet for åpne butikker, stoppet vi der for å handle. Vi skulle fylle opp kjøleskapet med mat for noen dager. Rema på Rørvik har dessuten noen spesialprodukter jeg og min skjøre mage trenger, som de ikke har på nærbutikken her ute. Mens jeg var opptatt med å sondere butikkhyllene, ble mamma sjekket opp av en innfødt. 

Denne eldre sjarmøren brukte en kjent taktikk. “Har jeg ikke sett deg før?” Mamma gikk selvsagt på limpinnen. Hun ble stående for å snakke med den eldre mannen, som var både hyggelig og trivelig. Han fant etter hvert ut hvor han en gang i fortiden hadde møtt henne. Mamma var usikker, men ble uansett sjarmert, og jeg tror jeg må passe på henne litt de neste dagene.

Herremannen mente at det var tomt for “kaffebrød” i butikkhyllene, så jeg tipset han om sjokoladekake på nederste hylle da jeg svinset bortom dem. Han plukket opp ei eplekake. Det sier vel litt om hvor han hadde fokus. 🤣

Da en annen mann også begynte å snakke med oss nede ved kassa, ble vi begge overrasket over hvor mange hyggelige folk som handlet på Rema på Rørvik denne kvelden. Denne fyren fortalte at han hadde kjøpt seg hus på Rørvik og flyttet hit med sin familie på ti. Nå gjenstår det å se hvor mange trivelige folk som kommer på besøk til oss her ute. Mamma har vokst opp her og kjenner mange. Og jeg prater uansett med folk, bare de er hyggelige 😃

De to siste bildene er fra turen utover. Det øverste tok jeg da vi suste over Foldabrua. Den går over et vakkert sund og rett inn i en tunnel. Det siste er fra Snåsa, hvor det var veiarbeid og sikring etter raset som stengte veien der for et par uker siden. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Folk baksnakker deg av tre grunner:

1. Når de ikke kan nå ditt nivå.
2. Når de ikke har det du har.
3. Når de prøver å kopiere livsstilen din, men ikke klarer det.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Blir du med på en joggings? Jeg har kjøpt meg nye joggebukser. Tre stykker faktisk, ei svart og to grå. Den svarte har jeg på meg, de grå skal plutselig også tas i bruk. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I gamle dager jogget vi i slike joggebukser. Jeg husker enda min første joggedress. Den var rød. Og fordi jeg fikk denne joggedressen, begynte jeg å jogge. Jeg gikk på turn fire ganger i uka, noe som inkluderte lange gåturer til og fra, men kunne alltids jogge litt i tillegg. Dette var mens jeg bodde i Bodø og gikk på ungdomsskolen. Min venninne Ragnhild hadde en tilsvarende joggedress som var grå. Sammen jogget vi lett bortover landeveien langs sjøen, en rød og en grå smurf. 

Men nå blir vel joggebukser mest brukt til kosebukser, tror jeg. Eller slaraffenbukser,  hyttebukser, fritidsbukser, husarbeidsbukser, mekkebukser, hjemme-og-syk-bukser, osv. Hva bruker du joggebukser til? Siden jeg stort sett er hjemme og oppholder meg mesteparten av tiden på sofaen, blir min type joggings av den rolige typen. Dvs. ha på komfortable joggebukser mens jeg mosjonerer ligge- eller sittemusklene minst mulig og taster litt på en pc eller mobil innimellom.

Det er ikke ofte jeg valser rundt i butikker, siden det er ganske utmattende og jeg normalt ikke har overskudd av energi. Egentlig dro jeg på sportsbutikken fordi Utifriluft hadde kjøpt seg nye joggesko. Jeg så et bilde av disse kule, oransje skoene i et blogginnlegg hun hadde skrevet, og tenkte at en svipptur til Sport Outlet var overkommelig til tross for laber form. Men der hadde de kun elefantstørrelser i disse smekre, oransje skoene, noe som ikke fungerer på mine dukkeføtter. Siden jeg likevel var der, kom jeg på at jeg trengte ny joggebukse. Når jeg først kom meg på en butikk var det dessuten praktisk å kjøpe tre par joggebukser. 

Ettersom jeg ikke driver med jogging lenger, kjøpte jeg ikke andre joggesko. Det svarte paret jeg har, duger til det lille jeg foretar meg av gåing ute. Inntil det dukker opp et par oransje sko som påkaller min oppmerksomhet et eller annet sted! 😄 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 

Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

De med ME vet best hvor skoen trykker. Både med tanke på hvordan det kjennes ut i egen kropp, og hva som fungerer og ikke fungerer for dem. Den som ikke har på skoen, kan umulig kjenne hvor den trykker. Den som ikke er inni en ME-syk kropp kan ikke kjenne hvor smertene sitter, har aldri kjent på følelsen av hvor utmattet og energitom man kan bli av enkle gjøremål som å løfte en kopp eller ta seg en dusj.

Noen ganger kan det være utrolig befriende å snakke med noen andre som også kjenner hvor skoen trykker. Noen som har de samme erfaringene, som har kjent på egen kropp hvor store utfordringene kan være. Som skjønner hvordan det oppleves når kroppen slutter å fungere normalt og hjernetåka tar over for fornuftige tanker.

Før jeg kom ut av skapet med min ME, dvs. før jeg begynte å skrive blogg og ble åpen om at jeg er ME-syk, ønsket jeg ikke å søke kunnskap om sykdommen eller ha kontakt med andre som har ME. Nå opplever jeg imidlertid at det kan være veldig hyggelig å ha venner som har ME. Det er ikke slik at jeg er på utkikk etter venner som har ME, men de er også hjertelig velkommen inn i livet mitt. Dette er jo bare helt normale og vanlige folk, som deg og meg. Med håp, drømmer, verdier, ferdigheter og mål i livet. Personligheten ligger i bunnen, og det er den som er viktigst for meg med tanke på hva slags kontakt jeg ønsker å ha med andre mennesker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slik var det også da jeg traff Isa. Vi møttes tilfeldigvis på et ME-treff, og jeg merket straks at dette var ei supertrivelig dame. Da jeg ble invitert hjem til henne på en bli-kjent-brunsj, var jeg ikke sen om å takke ja. Og formiddagen ble minst like trivelig som jeg hadde forestilt meg at den ville bli!

Isa vinket i kjøkkenvinduet da jeg kom kjørende, og på trappa ble jeg møtt av en flott, rød mons. Da ytterdøra ble åpnet, fikk jeg hilse på enda en kattepus, en superkosete rød kattunge. Og Isa, selvsagt, som hadde satt av to timer til besøket. Dette gjør jeg ofte selv, setter av en viss tid, for jeg kjenner tålegrensen min, vet omtrent hvor lenge jeg kan være sosial før utmattelsen innhenter meg.

Innimellom bespisning i et påskepyntet hus og underholdning fra kattene, ble det også tid til skravling om løst og fast, det som dukket opp av tanker der og da. Også opplevelser og tanker i forbindelse med ME. Det er veldig godt å oppleve at det man har av erfaringer og tanker om ME er gjenkjennbart. Det kan gjøre at symptomer, begrensninger og nedturer blir lettere å takle, og man føler seg ikke så alene. Om ikke annet kan man få seg en god latter når man deler historier om hva man har sagt og gjort når hjernen feilkobler. Som da jeg påstod at nøklene lå i heisen, mens jeg mente var at de lå i gangen.

Det var utrolig hyggelig å bli bedre kjent med Isa. Jeg tror ikke jeg skremte henne heller, for hun kunne godt tenke seg å møtes igjen. Hurra! 😀

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 

Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!

Etter at jeg tok tredje vaksinedose for fem dager siden, har formen vært mye dårligere enn den er til vanlig. Hverdagen har bydd på mer utmattelse, mer feber, og mer smerter. Jeg har avlyst mye de siste dagene, og blir ganske lei og oppgitt over alt jeg ikke kan gjøre og går glipp av. I ren desperasjon tenkte jeg at et kuldesjokk kanskje kunne restarte kroppen.

Sofaen vant over konserten til min eldste datter på fredag. Pga. bivirkningene av vaksinen, klarte jeg ikke å mobilisere krefter til å dra. Ungdomskorpset som hun spiller i, deltok på NM i janitsjar. De klarte seg selvsagt supert uten meg og fikk en fin plassering i sin klasse. Men jeg skulle så veldig gjerne ha vært der. Sofaen vant på lørdag også, over en date med samboeren min. Jeg hadde sett for meg at vi skulle komme oss ut på en middag eller en kino. Det gikk ikke. Det føltes som å ha en mini-influensa, og jeg måtte bare kapitulere.

På planen for søndag, nærmere bestemt i går ettermiddag, hadde jeg lagt inn et isbad med badegjengen. Den morgenen var formen forstatt ille, og jeg hadde intet håp om å komme meg ned til sjøen. Imidlertid kjente jeg litt bedring utover dagen. Jeg kunne forlate sofaen for små gjøremål, og regnet med at det var kroppens måte å si fra på om at isbad var innvilget. Strandbaggen ble pakket, og klokka fire vandret jeg ut i den iskalde Trondheimsfjorden, i håp om at dette var en god løsning.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Formen var faktisk mye bedre etter vinterbadet utover hele kvelden i går. Jeg var sliten, som etter å ha vært på hardtrening, men jeg kjente at jeg hadde energi i kroppen, og det er en veldig god følelse. Kan det ha noe å si at det bare er ei uke siden sist jeg vinterbadet? Er det slik at kroppen trenger jevnlig påfyll av slike kuldesjokk? “Fungerte” det fordi kroppen min var helt akterutseilt? Eller er det bare tilfeldig at jeg følte meg bedre?

Det er nok ikke noe fasitsvar på mine funderinger. Men selv om jeg tenkte “dette gjør jeg aldri igjen” i det jeg valset ut i det iskalde sjøvannet, vet jeg at jeg kommer til å gjenta suksessen! Selv om det bare gir noen få timer med mer energi, er det vel verdt kuldesjokket! Om dette vinterbadet faktisk har restartet kroppen etter vaksinesjokket, kan jeg kanskje gjennomføre noen av de aktivitetene og planene jeg har for denne uka. 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 

Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!

Dette maleriet har jeg ønsket meg lenge. Helt siden jeg så det på hjemmesiden til Christina for vel et år siden. Og nå har jeg fått det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Christina er ei gammel venninne som jeg har hatt mye moro sammen med. Vi har trent karate sammen, vært på turer sammen, festet sammen, shoppet sammen, og i gamle dager pleide vi å snakke i flere timer sammen på telefonen. Nå er det sjelden vi møtes, siden Christina jobber mye og fordi jeg ikke klarer å være med på så mye sosialt som før. Pent lite, faktisk.

Venninna mi kom personlig innom for å levere det til meg. Etter at jeg hadde sendt melding for å spørre om det fantes en kopi av dette fantastisk flotte maleriet. Det er skikkelig fargerikt, og farge i leiligheten og i livet for øvrig er noe jeg trenger. I tillegg er dette livets tre, så det er også symbolsk og har en dypere mening.

Christina ble ganske overrasket over at jeg spurte etter maleriet. Og jeg, på min side, ble overrasket over at hun fortsatt hadde originalen. Ikke på en vegg, men stuet bort i en kjeller. Tenk det! Maleriet sto der bare og ventet på sin nye eier, nemlig meg!

Dessverre er maleriet mindre enn jeg hadde trodd. Det blir derfor litt puslete på den store veggen over sofaen. Men jeg har uansett hengt det opp der inntil videre. Kanskje dukker det opp et nytt sted i leiligheten som trenger et maleri. 

Christina har sagt at hun kanskje kan male et nytt til meg til sommeren. Men jeg vet at denne dama er veldig opptatt, så jeg har sagt at hun ikke må love seg bort. Ellers fikk jeg også tips om fargevalg og forslag til ulike bilder over den andre sofaveggen. Gode og ærlige råd. Det er så godt å vite at rådene er oppriktige. Jeg fikk klart “nei” på et par spørsmål om bildet kunne henge der eller der. Haha, genialt!

Det bildet du ser til venstre for Christina der hun holder maleriet, er også hennes verk. Det er en akvarell som hun laget til meg i 1996. Motivet er fra Petra, et berømt arkeologisk sted i ørkenen i Jordan. Jeg fikk selv velge hva hun skulle male, og da ga jeg henne et bilde som jeg tok da jeg var på tur i Jordan. Det var mye jobb med denne akvarellen. Da jeg i tillegg ville ha med en kamel foran tempelet, for å vise den enorme størrelsen på den 45 meter høye Al Khazneh, ble hun skeptisk. Dette var visst ikke så enkelt å få til, og den ellers så blide dama, slapp ut noen ukvemsord. 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 

Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!

Du skjønte det nok, gjorde du ikke? At innlegget mitt i bloggen i går var en aprilsnarr? Dersom du ikke fikk det med deg, finner du innlegget her: Ukrainere i kongefamiliens residens i Trondheim. Men det kunne medført riktighet, og ukrainerene kunne fått det veldig fint og flott der!

Lurte du noen i år? Jeg liker ikke å bli lurt, men jeg synes det er morsomt å lure. Bare snille lurerier, ingen slemme. 😀 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mora mi trodde at dette var en aprilspøk: Jeg gjorde det for mamma. Men det var det ikke, og nå skal vi bestille oss tur til Spania!

Her er innlegget jeg skrev i bloggen 1. april 2020: Jeg slutter å blogge,
og her er innlegget jeg skrev 1. april 2021: Jeg får hull på magen. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 

Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!

Denne gule lappen lå på frontruta da samboeren min skulle hjem fra jobb. Parkeringsbot? Neida, bare en ganske kreativ spøk. Sannsynligvis er det noen elever som har hatt det veldig morsomt mens de holdt på. Og hvis de lå på lur og ventet på at noen skulle rope avokado, ble de sikkert skuffet da samboeren min ikke ble med på leiken.

Her er teksten på “bota”, i tilfelle det var vanskelig å lese håndskrifta: DU HAR IKKE FÅTT BOT 😊 FORDI DU ER SÅ FIN. DU ER EN SUPER FORELDER ELLER PERSON. ROP AVOCADO. HILSEN EN KUL PERSON. PLS ROP AVOCADO.

Jeg lurer på om noen av de andre bileiere ble lurt til å rope avokado, og om det fantes noen fnisete unger gjemt bak snøhaugene.  

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innlegget jeg skrev tidligere i dag om ukrainerene som skal flytte inn i kongefamilien residens, finner du HER.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake igjen! 🙂
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook. Følg via Link

Det har de siste dagene vært travel aktivitet med oppussing og klargjøring i Stiftsgården, altså den norske kongefamiliens residens når de er i Trondheim. Jeg observerte håndverkerbiler i bakgården og lys inne i bygningen da jeg gikk forbi for et par dager siden. Det er mangel på boliger for de ukrainske flyktningene, og nå skal altså ukrainere få midlertidig opphold i kongefamiliens residens i Trondheim.

Det er enda uklart når Stiftsgården er klar for å ta imot flyktningene, men jeg antar at en del tilrettelegging er nødvendig før de første kan flytte inn. Stiftsgården har siden 1770-årene vært i eie av ulike personer og instanser. Enkefru Schøller var den første, og det var først i 1906 at Stiftsgården ble den offisielle kongeresidensen i Trondheim.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva tenker du om denne gladnyheten? Det hersker ingen tvil om at Kong Harald har et varmt og godt hjerte, og jeg synes det er flott at kongefamilien også bidrar i dugnaden med å hjelpe og bosette de ukrainske flyktningene. Vi Trondhjemmere kan også være svært stolte av hva byen vår gjør for de ukrainske flyktningene.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake igjen! 🙂
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook. Følg via Link