Kan en rampenisse få plass i ei stor brusflaske? Klart den kan! I alle fall klarte rampenissen Alfie å få tvillingbroren sin Buddy inn i ei flaske i løpet av natta. De hadde det sikkert morsomt mens de pønsket ut rampestreken sin. Jeg sjekket flaska. Den er hel, så her er det noen som har brukt hjernen for å finne på en svært kreativ rampestrek.
Rampenissene må ha vært cola-tørste i natt også. Da gubben Bjørn åpnet kjøleskapet for å skjenke seg et glass i dag tidlig, ble han temmelig forfjamset. Først og fremst fordi han ble møtt av denne rampestreken. Vi kunne heller ikke fatte hvordan rampenissene kan ha tømt i seg hele flaska som var full da vi la oss, i tillegg til den andre som nå var halvtom. Muligens hadde rampenissene fått smaken på det svarte “vannet” da de nylig var på bar. Barbesøket skrev jeg om i innlegget Rampenissene på bar.
Lillesøstera mi har sin egen bar. Under garasjen hadde hun og mannen et stort kjellerrom som de ikke brukte til noe spesielt. Mannen er ivrig syklist og ville lage et treningsrom der. Tove er imidlertid mer glad i karsk enn trening, og ville heller ha en bar. Enden på historien ble at de delte det store rommet i to, med trimrom til han og bar til henne.
Rampetrekløveret
Da vi var på besøk hos dem i går, ville rampesøster absolutt ha med rampenissene ned i baren. Alfie og Buddy var egentlig opptatt med å finne på rampestreker i julelandsbyen på stua, men ble gjerne med. De hadde aldri vært på bar før, og siden denne baren er privat, er det ikke begrensninger mht alder, eller om du er menneske, dyr eller nisse.
Det var 13 minusgrader ute, men ganske varmt i baren, og rampetrekløveret hadde det riktig så hyggelig. I alle fall ser det slik ut på bildene! Du kan jo dømme selv.
Rampenissene forsynte seg grovt med cola. Ikke rart de ble litt hyperaktive etterpå!
Alfie og Buddy laget sin egen leik, som de kalte “ikke-røre-veggen”. Det ble som en hinderløype der de klatret fra sekk til vaskebrett til ski, osv. Den som kom borti veggen, var ute av leken.
Rampenissene gikk hodestups oppi disse søte koppene, uten å ta seg for. De var tørste etter leiken og kanskje hadde de forhåpninger om at det var god drikke oppi, etter påfyllet de ordnet seg på navnefesten. Det er mulig du leste innlegget Rampenissene forvandlet vann til vin på navnefesten sin?
Det ser ikke ut som Alfie hadde noe imot å sitte på fanget til Bob Marley ei stund. Rampesøster mente han var i trygge hender.
Buddy fant ut at glassene i taket på baren kunne brukes til å turne i.
Rampenissene klarte nesten å dytte denne gamle sjøulken i gulvet. Kanskje hadde de lyst til å gynge i stolen hans.
Leste du forresten innlegget Rampenissene på tai chi i går? De siste to dagene har rampenissen fått utfoldet seg veldig mye, og jeg lurer på om jeg må prøve å holde dem i ro i helga. Jeg trenger ei rolig helg på sofaen selv. Dersom de blir for rampete, må jeg kanskje binde dem fast, eller finne nissevakt til dem. Kanskje jeg kan spørre rampesøster om hun vil aktivisere dem igjen.
Da jeg hadde kledt på meg den svarte “pysjen” og stod klar i gangen for å ta på meg jakke og sko, oppdaget jeg at rampenissene satt i veska mi og fniste. De ba så pent med tynne nissestemmer om å få bli med. Jeg er svak for slike bedende blikk og veloppdragne forespørsler, så jeg lot dem bli med. Betingelsen var at de skulle oppføre seg pent og ikke forstyrre tai chi-treninga.
Da vi endelig var på plass i dojoen (treningsrommet) var Alfie og Buddy litt sjenerte. Jeg måtte gå en runde med dem for at de skulle tø opp litt.
“Er tai chi litt som ballett?” lurte Alfie på. Buddy syntes også at det merkelig med en dansestang på veggen av en kampsportsal. Men begge syntes den var fin å bruke som brytestokk, og dyttet hverandre ertende.
“Huff, da, hvem er det som har laget disse enorme hullene? Har noen blitt kastet inn i veggen?” Rampenissene ler litt ved tanken på hva som kan ha skjedd, og så blir de mer opptatt av å vise hvor spreke de har blitt av å tøye ved stanga på veggen.
Disse ble for tunge for de optimistiske rampenissene, men det var visst morsomt å henge i dem også.
I et hjørne oppdaget rampenissene ei kasse med soveposer, som de kunne krype inn i. De hadde ingen forståelse for at større skapninger kunne bruke de tykke “soveposene” som boksehansker.
“Kom og slå så hardt du kan, jublet Alfie og Buddy!” Rampenissene ville at jeg slå på power cube for å vise dem farten og styrken på slagene mine sammenlignet med deres.
Rampenissene mente at denne karen så passe tøff ut og kunne trenge litt juling. De hang seg på hodet hans etter først å ha kilt han med de små beina og hendene sine. De trodde naturligvis selv at de la inn noen skikkelig karatespark og -slag.
“Vi kan sitte her og følge med på tai chi”, sa rampenissene. Men jeg stolte ikke på at de kom til å klare å sitte i ro. Boksesekken som de satt på, lå bakerst i dojoen, og når jeg snur ryggen til, er det ikke godt å vite hva de finner på.
Svanhild og Pål Erik fikk hilse på Alfie og Buddy. Dvs. det var egentlig rampenissene som ville hilse på Svanhild og Pål Erik. Da Alfie og Buddy fikk vite at de nyankomne inn i treningssalen hadde svart belte i både karate og tai chi, ble de ivrige etter å vise hvor tøyelige og spreke de var Men godtok og respekterte at de måtte sitte i veska under hele tai chi-timen som fulgte.
Alfie og Buddy ble inspirert av de gode, myke, balanserte tai chi-bevegelsene. Men de holdt seg lydig i veska under hele timen. Jeg så at de prøvde seg på noen “ballonger” mellom hendene (tai chi-øvelser), og det kunne jeg jo ikke nekte dem! 😀
Nå har vi hatt navnefest for rampenissene, og de er kjempestolte over navnene sine. De to klarte imidlertid å gjøre en skikkelig rampestrek før de offisielt fikk navn. Jeg hadde satt frem to glass til dem, med vann, siden jeg tenkte de ville ha noe å skåle med. Men tror du ikke de klarte å lure meg, da? Da jeg snudde meg for å gjøre klart noe annet, skjenket de seg like godt litt rødvin i glassene. Ikke vet jeg om de drakk opp vannet først, eller om de rett og slett forvandlet vannet til vin.
Det var flere som hadde forslag til navn etter at jeg skrev innlegget Rampenissen tok med tvillingbroren. Blant annet fikk jeg navneforslag fra Tove (rampesøster), Bjørn, Bunny Trash, Heidisverden, MetteJosteinsdatter og Natheless. Alle hadde gode forslag, men etter at Bjørn hadde fortalt om sin gamle far og nabo som gjorde mange ville og morsomme rampestreker da de var unge voksne, ble alle forslagene forkastet. Av den enkle grunnen at rampenissene mine ble helt ville av begeistring da de hørte om disse to rampete gubbene fra Otta. De ville absolutt bli oppkalt etter Otta-rampene. Som et kompromiss fikk de navnene Alfie og Buddy, etter Alf og Odd.
Kan rampenisser gjøre om vann til vin?
Etter vann-til-vin-trikset holdt jeg et halv øye på rampenissene resten av kvelden. Vinglassene fortonet seg nok som bøtter for dem, så store som de var. Fulle var de også, i alle fall til å begynne med. Bjørn og jeg nøyde oss med litt vin nederst i glassene våre. Rampenissene fikk en kort tale med lykkeønskninger i forbindelse med navnene, noe som bragte smilene frem i ansiktene deres.
Det aner meg at vinen kan ha satt fart på deres planer for rampestreker. Det er ikke godt å vite hva de finner på fremover. Er det noe du tenker jeg bør være spesielt oppmerksom på? Noen forhåndsregler jeg bør ta? Ting jeg bør gjemme bort?
Hei-hei, og god 1. desember til deg! YouTube-lenken under er en adventskalender. Hver dag får du forklaring på ett juleord i en videosnutt på ca 5 minutter. Den er laget for fremmedspråklige elever og norsklærere som underviser fremmedspråklige, men kan også brukes av andre. Jeg ser for meg at f. eks. mange spesialpedagoger og barn/ungdom med spesielle behov også må kunne ha nytte av denne julekalenderen. I tillegg til at den er fin for deg og meg.
Jeg kan røpe at dagens ord er “julekalender”. Ta en titt på hva som skjuler seg under luke 1, så får du se og høre hva en julekalender er for oss nordmenn. Tenk deg så hvordan du ville opplevd denne videosnutten om du var fremmedspråklig i Norge. Et norskdrypp om dagen kan være fint i hverdagen.
Norsklærene Bente og Marit har ment dette for bruk i klasser, som en 5 minutters innledning om morgenen. Man kan da velge å snakke mer om temaet, eller bare få en fast start på dagen. Ellers kan også lærerne dele lenken med elevene slik at de kan se og lære hjemme også.
Bente og Marit. Screenshot fra dagens videosnutt.
Bente og jeg kjenner hverandre fra før. I innlegget Drømmejobben som jeg sa nei til skrev jeg bl.a. om lærebøkene som Bente har vært med på å lage. Jeg er så imponert over engasjementet og opplegget disse to fantastiske damene har laget. Lykke til som Youtubere, begge to! 😊
Vær så god, dette får du i stedet for blomster, sa Astrid da hun kom inn døra. Vi hadde lenge planlagt at hun skulle komme på besøk, men var avhengige av at formen skulle klaffe for oss begge, i tillegg til at fru korona måtte ligge lavt i terrenget. Jeg hadde ikke forventet at Astrid tok med noe i det hele tatt, og i alle fall ikke slike flotte gaver!
Dette er det andre paret tøfler hun har heklet til meg. De første var så gjennomhullede av slitasje at jeg til slutt måtte kassere dem. Astrid hadde til og med husket at jeg ikke likte blå så godt, og laget en lilla kant øverst. I tillegg fikk jeg et nydelig, hjemmestrikket pledd i jordfarger. Det er både stretchy og deilig å ha på og godt å ta på. Først og fremst når jeg ligger eller sitter i sofaen, for da kan jeg være varm og kald om hverandre. Dette lette pleddet er enkelt å slenge av og på. Da jeg skulle sette meg ved spisebordet på kvelden, ble pleddet med dit også, siden jeg fant ut at det i tillegg kan brukes som sjal eller poncho.
Pledd, sjal og poncho i ett
Har du også slike snille og omtenksomme venner? Jeg setter faktisk mer pris på noe som kan brukes enn blomster. Er vel mer praktisk enn romantisk, hehe. Er du en praktiker eller romantiker, eller kanskje begge deler?
Siden det straks er 1. desember fikk rampenissene komme ut og hilse på Astrid. De har lystret ordre og holdt seg på gjesterommet siden de flyttet inn. Men siden de har vært så flinke til å høre etter, har jeg flyttet dem til stua fra i dag. Slik at de kan bli skikkelig husvarme… Jeg har en førutfølelse av at de allerede har begynt å pønske ut rampestreker! 😀
Nidarvoll ungdomskorps (NUK) har gjenoppstått! Juhu! I august startet noen driftige ungdommer opp dette ungdomskorpset, og for et par uker siden kom de på førsteplass i “Kimen Open”. Ungdomskorpset inviterte til sin første offisielle konsert 1. søndag i advent, altså i går. Som jeg gledet meg! Korps er kult!
Det er noe som heter korpsmamma. Jeg har vært korpsmamma før. Har hatt noen års pause, men nå har jeg blitt det igjen. Min eldste datter har nemlig blitt headhuntet til å bli med i NUK. Det betyr at jeg skal få sitte på vonde stoler og tribuner igjen, og bli beriket med gode musikkopplevelser.
Samboeren og jeg var ekstra ivrige for å få med oss konserten. Så ivrige at vi faktisk møtte opp halvannen time før de skulle spille. Men det var fordi tåkehodet mitt trodde konserten skulle begynne fem, mens den ikke begynte før seks. Da ble det en liten kafétur på oss først, for å slå ihjel litt tid. Jeg fryktet for at energien kom til å ta slutt i løpet av kvelden, men det gikk faktisk fint denne gangen.
Jeg hadde en plan om å legge inn et par videosnutter fra konserten i dette blogginnlegget til alle dere som ikke var der. Men siden jeg ikke har egen youtube-kanal og er usikker på om jeg har lov til dette, må dere klare dere uten. Neste mulighet for å høre disse sprudlende, glade og dyktige ungdommene blir 6. februar 2022 i Olavshallen! 🙂
Det er ikke ofte jeg er innom ei kirke, men i går var det en sånn dag. Jeg var invitert med samboeren min, som skulle spille bass. Og jeg liker Basse-Bjørn, liker når han spiller bass og ser kul ut. Til daglig jobber Bjørn som lærer, bruker musikk en del i undervisningen, og spiller dessuten for tegnsangkoret på skolen.
Koret er utstyrt med to knalldyktige musikere
Dette tegnsangkoret er superdyktige til å synge. Og de har med seg engasjerte ansatte fra skolen, en dirigent og to musikere. Nylig kom koret på andreplass i NM i sin gruppe. Da jeg hørte dem synge, skjønner jeg at dette var vel fortjent, for de sang med stemmer og stolthet som lyste ut av øynene og kroppsholdningen deres.
Tegnsangkoret
Det ble en flott konsertopplevelse, som også bød på litt julestemning. Bjørn hadde satt av plass til meg helt foran, slik at jeg kunne ha god sikt til han (og barnekoret). Hver gang jeg så bort på han, blunket han flørtende mot meg mens han klimpret i vei på bassen. Kanskje må han få en forsterker i julegave, slik at han kan basse høyt her hjemme også, både for å gi hjertet mitt noen hopp, og for å underholde de andre naboene i blokka!
I går fikk jeg resultatet fra de siste blodprøvene tatt på legekontorets laboratorium. Legen skrev at prøvene var fine. Ingen dårlige nyheter til helga, altså. Hurra! Jeg har imidlertid spurt om en utskrift som viser verdiene for de ulike prøvesvarene, siden jeg vil vite mer eksakt enn at “det er komplett normale prøver”. Er det f. eks. noen verdier på vitaminer og mineraler som er i det nedre sjiktet? Det kan være viktig i forhold til ME.
Jeg skal i gang med en skikkelig kosttilskudd-cocktail nå, og da er dette nyttig å vite. Jeg la frem ei liste over hvilke kosttilskudd jeg tenker å begynne med. Som forventet ønsket hun ikke å vurdere disse i forhold til min helse, siden hun forholder seg til legemiddelhåndboka. Hun sjekket imidlertid opp høydose B1, som er hovedgrunnen til at jeg skal begynne med alle de andre tilskuddene, og ble ikke skrekkslagen da jeg sa at jeg skulle ta 600 mg, og ikke 1800 som skjermen hennes viste var høydose B1. Hun ville imidlertid at jeg skulle vente med å begynne med alle disse nye kosttilskuddene, i tillegg til å ta pause fra de jeg tar til vanlig, til hun hadde fått tatt noen blodprøver av meg.
Men alt dette er jo ikke så interessant for deg. Konsekvensen og det som kan være mer spennende, er at jeg har forhåpninger om å bli friskere av ME med disse tilskuddene. Nå som blodprøvene er tatt og jeg har fått “go”, er jeg klar for å begynne å putte i meg godsakene. Flere med ME har god effekt av dem, men ikke alle. Legen skrev i meldingen at evt. videre tilskudd blir opp til meg, så dette blir på eget ansvar. Jeg vil skrive mer om tilskuddene og hvordan det går senere her i bloggen.
I tillegg må jeg nevne at disse blodprøvene viste at jeg ikke har stoffskiftesykdom. Jeg har de siste månedene hatt skjelvinger i kroppen og dessuten gått ned i vekt. Jeg fryktet at jeg hadde fått tilbake Graves disease, som er en autoimmun sykdom og den vanligste årsaken til høyt stoffskifte. Jeg har hatt Graves disease tidligere, måtte medisineres over et par år, og var henrykt da jeg ble friskmeldt og kunne slutte med medisinene.
Konsekvensen av dette er at jeg kan fortsette å spise potetgull! Fordi vektnedgangen da ikke skyldes stoffskifteproblemer, kan jeg spise litt potetgull med god samvittighet. Jeg trenger ekstra salt, og poteter har aldri vært usunt. Dessuten er litt ekstra fett på kroppen uansett bra å ha, pleier jeg å si, i tilfelle krig eller sykdom.
Mange av dere som ble kjent med meg slik jeg er i dag, klarer sikkert ikke å forestille dere hvordan jeg var før jeg ble ME-syk. Døtrene mine husker heller ikke hvordan jeg var, siden jeg fikk ME da de var ganske små. Noen ganger føler jeg at tiden går fra meg, men jeg har i alle fall VÆRT energisk, høyt og lavt, overalt, med på alt, hoppet og danset, og trent hardt. Det er godt å tenke tilbake på. Disse minnene er med på å gjøre hverdagen med sykdom enklere for meg. Kanskje fordi jeg evner å se at jeg tross alt har fått utrettet og opplevd mye i livet.
I går skrev jeg om da jeg fikk klengenavnet Karate-Kari i innlegget Mine karatemedaljer. I dag får du noen bilder av KarateKari fra gamledager. Kjenner du meg igjen? Beklager dårlig kvalitet på de mest forhistoriske bildene.
Karate-KariKaratespark på fluer på Vattafjellet, ViknaKarate på timeplanen i gym
Da jeg i slutten av 20årene var lærer på en byskole i Trondheim, hadde jeg gym på timeplanen med tre av klassene. Jeg satte opp halvårsplaner for gymtimene, mye basert på deres ønsker og for at de skulle være forberedt til timene, men også fordi det var mange talesterke gutter som ønsket seg fotball i alle gymtimene. De samme guttene gledet seg veldig til timen det stod karate på, men det morsomme var at jentene syntes det var vel så kult og spennende. Etter å ha hatt karatetimene, dukket plutselig klengenavnet Karate-Kari opp igjen. Jeg husker ikke hvorfor, men snart kalte alle elevene meg på skolen Karate-Kari.
Jeg kan ikke skryte på meg at jeg satte meg mer i respekt av den grunnen, for jeg gikk for å være “snill”. Da jeg skulle slutte som engelsklærer for den mest utfordrende klassen jeg har hatt noen gang, kom de mest bråkete guttene løpende og bønnfalt meg om å fortsette å være lærer for dem. Det var temmelig overraskende, siden jeg selv syntes jeg hadde maset og kjeftet utrolig mye på dem. Da jeg konfronterte dem med at de måtte synes jeg hadde kjeftet mye, ble jeg forundret over at de ikke syntes å være av samme oppfatning i det hele tatt.
Jeg lever godt med å bli husket som snill. Jeg er imidlertid ikke dumsnill, bare veldig tålmodig, og jeg kan slå tilbake om jeg må. Det er muligens nettopp utholdenheten og fighteren i meg som gjør at jeg aldri gir opp håpet om å bli frisk av ME. Joda, jeg har akseptert situasjonen, slik eksperter og kloke hoder sier at man skal gjøre. Men så lenge det er liv, er det håp. 🙂
