
Det var kanskje ingen bombe at alt ble avlyst denne uka. Etter at vi kom hjem fra fire flotte dager i Irland søndag for ei uke siden, har jeg vært nødt til avlyse det ene etter det andre, som en slags straff for alt jeg fikk av opplevelser og eventyr i løpet av Irlandsturen. Det er slik det fungerer når man har ME. Man mobiliserer og kan gjøre en del, og adrenalinet som produseres i kroppen, får oss til å klare mer enn til vanlig. Man overser smerter, feber og andre signaler fordi man vil så mye mer enn det kroppen egentlig tåler.
Jeg klarte å gjennomføre de to timene på jobb på voksenopplæringa på mandag, men så raste hele korthuset sammen. På daværende tidspunkt hadde jeg fortsatt et håp om å få bygd det opp igjen i løpet av uka. Imidlertid måtte jeg avlyse det ene etter det andre, siden kroppen ikke syntes byggverket var sterkt nok til å klare noe av det jeg ville. Onsdag måtte jeg innse at jeg ikke var frisk nok til å dra på tai chi-trening, torsdag måtte jeg avlyse et besøk som jeg hadde gledet meg til lenge. Fredag var jeg “helt kjørt” etter å ha vært ute i gangen for å ta bilder til Frodiths hemmelige utfordring. Da var det bare å innse at helgas samling med Master Bolaffio måtte klare seg uten meg også. Jeg hadde håpet å klare én av de to tai chi-øktene med den dyktige italienske kampsportmesteren. Men om jeg skal klare å komme meg til Spania over helga, må jeg rett og slett ligge mest mulig på lading. Bildet over er fra en tidligere treningssamling med Bolaffio.
Men jeg angrer ikke på noe. Bjørn og jeg hadde det helt fantastisk på Irlandsturen. Jeg ville ikke vært bryllupet og alle de de andre fine opplevelsene og samtalene foruten. Jeg visste godt at jeg kom til å bli veldig tappet for energi, men håpet at det ikke skulle bli så ille. I grunnen er jeg heldig, for det kunne blitt enda verre. Noen ME-syke blir så dårlige av å overdrive aktiviteter at de blir sengeliggende i flere måneder eller år etterpå. Jeg er heldig som ikke har blitt totalt sengeliggende, som kjenner at jeg kan ta lading, tross alt.
Jeg gruer meg for en lang reise igjen i morgen. Fordi jeg vet at det blir krevende. Jeg gruer for at kreftene vil tappes, for å bli veldig utmattet, å ikke klare. Men jeg gleder meg til sol og varme, til å tilbringe tid med herlige, gode, snille mennesker. Og to av dem er det kjæreste jeg har, nemlig døtrene mine. ❤️
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)




















































































