Jeg nevnte for samboeren min at jeg hadde fått en idé om hvordan jeg kan finansiere boka mi. Altså den boka jeg skal skrive. Foreløpig ligger den uforstyrret inni meg på idéstadiet, til heving og veving, og samboeren hadde helt rett da han utbrøt “Ja, men først må du skrive den”. Ah, det er sant. Godt poeng. Det er jo ikke nok å skrive den på tankestadiet. Man kan godt ha en bok inni seg, men på et stadium må den også ut!
Nå har jeg faktisk en start klar. As of today. Jeg vet hvor historien starter, når, med hvem og hva den skal handle om. Skriving er en prosess, og bøker skrives om i flere runder, før et ferdig utkast foreligger. Jeg har slettes ikke tenkt å ha alt klart når jeg skriver den første setningen. Jeg har noen idéer, noen intensjoner og noen følelser jeg vil formidle. Resten får bli til mens jeg skriver, og basert på hva som dukker opp underveis.
Det jeg skrev om at “boka skal ut” er ikke tilfeldig formulert. Jeg opplevde å få en beskjed fra den andre siden som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Jeg hadde blitt invitert til en seanse med flere andre hos ei som har kontakt med energier av typen som vi andre ikke er forunt å ha, og hun ville gi hver og en av oss en beskjed som kom der og da, fra den andre siden. Jeg hadde ingen forventninger og var egentlig bare nysgjerrig. Du kan tro jeg ble forundret da det etter hvert ble min tur, og hun stod foran meg og agerte som om hun skulle føde et barn. “Kunnskapen skal ut”, sa hun. Selv ante hun ikke hva det dreide seg om, men hun beskrev den eldre damen som kom med beskjeden for meg. Det førte heller ikke til noen “treff” i hodet mitt. Jeg kjente ikke denne åndelige og samtidig meget jordnære damen, men tok henne absolutt på alvor. “Beskjeden” til meg har brent seg fast i minnet mitt for all ettertid.
Senere har jeg skjønt litt mer, og flere brikker har falt på plass. Jeg har gjennom å snakke med mora mi, forstått at denne eldre dama som kom med beskjeden til meg, er en slektning av meg. I tillegg har jeg skjønt at det er ei bok inni meg som skal ut. Det har tatt noen år. I det siste har jeg imidlertid følt litt på fødselstrang, og behovet for å begynne å skrive denne boka begynner å bli påtrengende.
Øverst i dette innlegget har jeg limt inn et bilde. Du skal slippe å gjette hvor dette er. Bildet er fra Sør-Gjæslingan, hvor jeg var en fin sommerdag i 2019. Jeg lener meg mot en bauta som ble reist i år 1956 til minne om Gjæslingan-ulykken i 1906. Det er her boka mi starter. – Med en av de som omkom på havet den dagen, min oldefar Ole Andreasen Myrbærholm.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Legen kom mot meg med et lite glass i hver hånd. Skal det være en drink? De to toppede glassene kunne til forveksling se ut som små shot-glass. Innholdet var blankt og litt grumsete, og sannelig så de ut til å inneholde en kirsebær i bunnen av hvert av glassene. Legen kunne like godt ha spurt om det skulle være en føflekkdrink, for det var akkurat det det var, med en blodbesudlet føflekk i hvert glass.
Det er noen dager igjen til Halloween, men det skulle ikke forundre meg om hun tenkte noen skumle tanker. Legen hadde tatt seg god tid da hun stakk, skar og deretter sydde igjen de to gapende sårene etter føflekkene hun hadde fjernet fra ryggen. Jeg begynte nesten å lure på om hun la inn monogrammet sitt i korssting. Da ville i alle fall stingene sitte, og ikke lage stygge arr på ryggen i ettertid.
Mens jeg lå på magen og siklet, og samtidig som legen broderte, fikk jeg fortalt henne at jeg undret meg litt over at formen hadde vært verre den siste uka, at jeg var usikker på om det var PEM eller om det kunne ha noe med Sarotex å gjøre. Det er ikke uvanlig at jeg blir i dårligere form etter at jeg har gjort mer og overprøver kroppens tålegrense. Nå hadde jeg imidlertid også fått en tanke om at medisinen jeg har tatt forebyggende mot migrene, kunne ha noe med siste ukes ekstra dårlige form å gjøre.
Det var nøyaktig ei uke siden jeg tok min siste Sarotex. Da hadde jeg bestemt meg to – tre uker i forveien for at jeg ville seponeres disse pillene. Jo, jeg hadde hatt mindre migrene etter nyttår, altså etter at jeg begynte med legemidlet, men jeg hadde i tillegg hatt stor vektøkning. Det likte jeg ikke, hverken av fysiske eller komfortmessige grunner. Det kunne også blitt dyrt å fortsette slik, siden jeg hadde begynt å vokse ut av alle klærne mine. Og jeg hadde ekstremt lite lyst til å dra på shopping.
Piller til glede og besvær
Legen kunne bekrefte at man skal trappe ned bruken av dette legemidlet langsomt, bl.a. for å unngå hodesmerter og andre reaksjoner i kroppen. To uker er da tydeligvis ikke langsomt nok, slik jeg trodde. Alle de ekstra symptomene som jeg kjenner på nå, er nok en slags abstinenser, fordi kroppen har blitt vant til medikamentet. Fy, så skummelt! Jeg vet godt at alle medisiner har bivirkninger, men dette synes jeg er skikkelig ille. Spesielt med tanke på at det er mange som går fast på dette legemidlet. Det er som om man blir straffet fordi man våger å avslutte bruken av det. Som legen sier, blir det jo slik at man må gjøre prioriteringer. Sånn er det alltid.
Jeg nevnte noen av symptomene jeg har for tida, bl.a. om influensafølelse avec. Jeg har nemlig ikke pleid å være så svimmel, trøtt og rar i formen som nå, og i tillegg uvel til stadighet. Jeg tror forresten hun stusset litt da jeg sa uvel. Da hun la til at magesmerter var vanlig etter å ha sluttet med Sarotex, også svie i magen, ble jeg oppmerksom. For smerter i magen har jeg hatt mye av siste uka, både med og uten sjokoladespising (som du kanskje leste om HER).
Bortfall av følelse i kroppsdeler har vært oftere siste uka også. Jeg kom ikke på å si fra om dette til legen. Verst er dette når munnen og tennene gradvis dovner bort og jeg ikke har kontroll på hvor teen jeg drikker, havner. Når så den ekle følelsen av å dovne bort og ved berøring ikke kjenne stedet som er “borte”, går over etter 10 – 20 minutter, avblåser jeg tanker om tilkalling av ambulanse.
For de som lurer, kan jeg nevne at jeg startet med å redusere fra tre til to piller per kveld, og etter ei uke gikk jeg ned til én pille per kveld. Det var først da jeg sluttet å bruke Sarotex i sin helhet at jeg fikk bivirkningene av å ha avsluttet bruken. Nå gjenstår det å se hvor lenge disse abstinensene varer. Fordelen med å ikke orke annet enn å ligge på sofaen, er at stingene etter legens syseanse ikke blir strukket hit og dit, slik at det av denne grunnen er større sjanse for at monogrammet forblir pent.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg overprøver stadig gode råd fra folk som vil meg vel. Råd fra fjern og nær. Det er ikke alltid man er så glad for å høre fra andre hva som er lurt, hva som er best, og hva man bør… Man kan ta det ille opp, blir lei av velmenende personer, fordi vi jo vet hva som er best for oss selv, eller ikke orker å få påpakninger om noe som til syvende og sist utmatter. Men nå snakker jeg også om råd fra mennesker som jeg vet har rett, de som kjenner meg godt og prøver å stoppe meg fra å gjøre meg selv vondt eller verre.
Det kan være nyttig å ha masse stå-på-vilje, slik jeg er i besittelse av. Mora mi kalte meg sta da jeg var ung, det gikk ikke an å rikke meg om det var noe jeg hadde bestemt meg for. Jeg kaller det heller viljestyrke, og nettopp denne styrken har hjulpet meg i mange sammenhenger i livet. Men så kan det også være en ulempe, fordi det noen ganger er lurt å gi seg mens leken er god. For eksempel om man har ME, slik jeg har.
Om du kjenner noen som har ME, kan det faktisk være smart å gi dem råd om å begrense seg, roe ned, ta pauser, ikke overdrive… Altså en motsatt heiing eller applaudering! Fordi det er så viktig å ikke gjøre for mye, og fordi man kan bli sykere av å overskride sine tålegrenser.
Det er mange som har ymtet frempå om at jeg bør gjøre mindre og roe ned. Monica, Linda, Grethe, Lill-Iren, Astrid, og mange flere. Inni meg føler jeg fortsatt på en triumferende følelse fordi jeg klarte, fordi det gikk bra, fordi jeg gjennomførte. Til tross for at det var akkurat dette som gjorde at jeg ble dårligere og nå ikke klarer annet enn å ligge på sofaen igjen. At straffen for å ha vært med på mye hyggelig, er at jeg har sterkere symptomer og mer influensafølelse. Jeg er ganske umulig som innser dette, men likevel oppfører meg som at det kan gå bra neste gang… En skulle nesten tro det handlet om å overvinne seg selv.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Fins det sjokolade som reparerer magen? Som tar bort magesmerter og gjør at tarmen begynner å fungere som normalt igjen? Det skulle man ikke tro, men det er faktisk akkurat det jeg erfarer! Tidligere har jeg kommentert det for tøys og tull etter at jeg har holdt opp med sjokolade, blitt dårligere i magen, og deretter bedre etter å ha begynt å spise sjokolade igjen.
Det ble i overkant mye sjokolade, donuts og churros mens jeg var i Spania i høst. Jeg har en kronisk betennelse i tarmen med det medisinske navnet ulcerøs colitt. Den er også kjent som lillebroren til Crohns sykdom. På samme måte som betennelsen for Crohns i perioder kan være ille, kan man ha både smerter og betennelser for ulcerøs colitt være alvorlige i mage og tarm. Noen må operere. Jeg sa en gang for lenge siden at “jeg skulle ønske at jeg ikke tålte sjokolade”. Det gikk troll i ord, for noen få år senere, og etter store problemer med mage og tarm, fikk jeg diagnosen ulcerøs colitt. Dermed ble det en brå slutt på sjolokadespising og andre gode ting som tarmen min laget mye krøll på grunn av når jeg spiste bestemte matvarer.
Det rare er at jeg ved et par anledninger i det siste har syntes jeg har tålt sjokolade ganske greit. I alle fall ikke blitt så dårlig av det som mens betennelsen har vært skikkelig ille. Men i tillegg har jeg følt at jeg har blitt enda dårligere når jeg har sluttet å spise sjokolade igjen. Det er som om disse små sjokoladetrollene som kalles naturlige tarmbakterier, protesterer vilt og lager problemer for meg, for å lure meg til å spise sjokolade igjen!
Siden jeg har hatt vond og trasig mage og tarm siden jeg avsluttet Spania-oppholdet med noen donuts, mer nøyaktig åtte stykker… (Tok visst feil av en pakke med to og åtte!) har jeg hatt vondt og magen har vært helt umulig. Nærhet til et toalett har vært påkrevd. Men det var da jeg sluttet å spise sjokolade, ikke da jeg spiste sjokolade, at det begynte å bli smertefullt…
Etter gårsdagens inntak av sjokolade, det tok ikke mer enn 15-20 minutter før sjokoladen virket. Jeg var selvsagt ikke helt god i magen med én gang, men merkbart bedre i alle fall. Da hadde jeg i forholdsvis sakte tempo inntatt 80 gram Smash. De neste 80 grammene følte jeg meg trygg på at jeg kunne innta i raskere tempo. Deretter hadde jeg en liten pause på et par timer før jeg tilførte mage og tarm mer. I sjokoladepausen, altså pausen mellom sjokolade 1 og sjokolade 2 var det Bjørns lasagne som stod for tur. Den er det også verdt å sette av plass i magen til! Oppskriften på den finner du for øvrig HER, og kan anbefales også om du har mageproblemer, evt med mindre ost.
Utover kvelden med “Skal vi danse” holdt det med ca 80 gram sjokolade av typen Stratos med salty caramel. I visshet om at dette ville gjøre godt for mage og tarm, tenkte jeg det var like greit å kaste innpå litt “topping” i magen til lasagnen, for om mulig å få raskere og dermed bedre effekt. Den siste halvdelen av Stratosen tok jeg sammen med morgenteen i dag.
For ordens skyld kan jeg legge til at jeg ikke har økt på med de ordinære medisinene mine for ulcerøs colitt. Dette for å utelukke eventuelle feilkilder under sjokoladiseringen.
Kunne du også benyttet deg av denne “resepten”? Og tror du den kan ha god virkning på lang sikt? Jeg tviler egentlig på at det er en suksessoppskrift, ei heller på meg. Det er imidlertid besnærende å leke med tanken, for totalt usannsynlig er det jo ikke! 😃
Om du tror det eller ikke, og kanskje uansett grunn, har jeg betraktelig mindre smerter i magen i dag. Kanskje er de små sjokoladetrollene tilfredsstilt. Formen er dessverre ikke bedre, men det går seg nok til. 🤗
Det var forresten samboeren min som kjøpte inn to store sjokoladeplater til meg da han var ute og handlet. Han er ikke like glad i sjokolade som meg. Om jeg tilbyr han, sier han bare nei takk, fordi han har snus. Det høres veldig merkelig ut at noen vil foretrekke snus fremfor sjokolade, synes jeg.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Da jeg planla å dra til Spania nå i høst, hadde jeg tanker om at jeg skulle bruke mye tid på restitusjon. Hvile, lade, få påfyll ved havet… Slik ble det ikke, og jeg burde selvsagt visst bedre. Jeg skulle jo tilbringe tid med døtrene mine, kjæresten til den ene, og dessuten venner som bor i Spania. Ei bloggvenninne, som også har ME, kom dessuten på besøk til meg i noen fine dager. Alt dette innebærer også at jeg ville gjøre mye koselig, som å dra ut på små utflukter, spise på restaurant og tilbringe hverdager med herlige folk.
I stedet for restitusjon ble det derfor ekstremt mye påfyll på trivselskontoen, noe jeg ikke ville vært foruten. Dette forbruket driver jeg og betaler på nå. Med renter. Først må rentene betales, og dette jobber jeg med enda. Det er bare tre dager siden jeg kom hjem, så denne lange nedbetalingen er slettes ikke så merkelig i min verden. Jeg aner imidlertid ikke hvor lang tid det vil ta før rentene er nedbetalt og jeg deretter vil kjenne at jeg kommer på plussiden igjen. Kanskje noen dager til, muligens noen uker, men veldig avhengig av hvor mye jeg klarer å spare!
Jeg har fått tilsendt mange gode ord og omsorgsfulle meldinger og kommentarer om at jeg må hvile og ta vare på meg selv, samt ønsker om god bedring. Tusen takk! ❤️ Folk blir vel lei av det også etter hvert. Det virker jo bare ei kort stund, denne ladinga, så lever jeg litt igjen, og dermed er jeg like tom på ny. Det skal bare en liten tur til, en spasertur eller et venninnetreff, så er jeg atter nesten tom for batteri på kroppsmaskineriet.
Det er sikkert flere enn meg som trenger lading og påfyll av energi på denne tida av året? Mange føler seg energiløse når vi går inn i mørketida. Da handler det ikke nødvendigvis om sykdom eller utmattelse, men “bivirkninger” med mørketida. Hva er det som øker energinivået ditt? Gir deg litt mer å gå på i hverdagen?
Hvis du ikke fikk med deg lanseringen av det nye konseptet “Fredagsbildet fra Kristin” her i bloggen går, finner du det HER!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Dette er et nytt konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min på fredager med ett eller flere bilder. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Siden vi har lansering av dette konseptet i dag, får du herved servert i alt tre bilder! Riktig god helg!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Skarp og deilig høstluft i dag, og verandadøra har stått på gløtt.
Jeg tror jeg må ha gått over i en slags dvaletilstand i går. Jeg la meg for å sove utpå dagen. Først var det vanskelig å få sove. Det føltes som om jeg ikke klarte å roe kroppen, ikke klarte å gå over i hvilemodus, og det verket overalt. Da jeg omsider sovnet, var det som om kroppen kortsluttet. Jeg følte meg helt tom, men rolig. Her kan du lese innlegget om hvordan dagen hadde vært i forkant av dette: Smertefri hjemtur… Nesten!
Jeg var tom for Body Battery på Garmin-klokka lenge før sola stod opp i går. Nede på 5 (som er det minste som kan registreres) da jeg forlot Spania. Jeg lot ikke til å ta lading selv om jeg stort sett slappet av, enten i flysetet, eller hjemme i sofaen etter at jeg kom hjem til Trondheim. Jeg sjekket klokka innimellom, og den lå konstant på 5, omtrent som et febermål som ikke rikker seg fra måling til måling.
Ikke overraskende følte jeg meg temmelig energitom utover ettermiddagen og kvelden i går. Sofaen ble mitt faste holdepunkt, og jeg fikk servert middag i sofahjørnet mitt av min snille samboer. Omsider begynte kroppen, i følge klokka, å ta lading. Litt etter kl. to oppdaget jeg at tallet 5 (Body Battery, forkortet til BB) var endret til 17. Jøss, tenkte jeg, dette var merkelig, men selvsagt helt supert! Merkelig nok fortsatte BB å stige, og kvelden bød på stadige overraskelser. Jeg ble mer og mer forundret, og ved leggetid var BB passert 40. En slik stigning utover ettermiddagen og kvelden har jeg aldri opplevd før, til tross for mye hvile. Hva kan ha skjedd? Har ME-kroppen min gått over i en slags dvalemodis?
Dyr som bjørner og pinnsvin ligger i dvale om vinteren. Da finner de seg en hule eller et annet krypinn og ligger i dvale der i noen måneder, til varmen og våren får liv i dem igjen. I dvaletiden senkes blant annet kroppstemperaturen og pulsen for å spare på energien. Basert på dette, og de temmelig krevende døgnene forut, har jeg laget meg noen hypoteselignende spørsmål:
Skjedde dette fordi jeg var totalt utmattet, manglet energi til å gjøre noe som helst?
Har det sammenheng med at jeg frøs mye tidligere på dagen? Jeg har tidligere merket at kroppen min kan ta lading raskere etter kalde bad og dusjing i kaldt vann de siste 2 – 3 minuttene.
Kan det ha blitt slik fordi kroppen hadde behov for å senke kroppsfunksjonene basert på begge disse to “forløperne”?
Litt morsomt er det også å tenke på at dette skjedde på ei tid da bjørner og pinnsvin gjør seg klar til å gå i hi, hihi! 😀
Som jeg skrev i blogginnlegget i dag tidlig, lå BB på 100 da jeg våknet klokka halv ni. Det er ny rekord, og skikkelig uforståelig etter vaskedag og gårsdagens hjemreise. Følelsen i kroppen som jeg pleier å ha når jeg våkner, var imidlertid ikke veldig forskjellig fra slik den vanligvis er. Slapp, tung i kroppen og hodet, småsvimmel, litt varm i panna/feberfølelse, og jeg hadde ikke energi til å gå i dusjen før nærmere tolv. Verkingen i kroppen er imidlertid borte, hodepina fraværende, og jeg føler på en god ro.
Det er forresten lenge siden jeg har sett av målingene på klokka at jeg har ligget så lavt i puls som 61. Generelt har jeg ganske høy puls, en del høyere enn normalt. Stressnivået lå helt nede i 10 på klokkas målinger. Ny rekord der også, altså.
Kan du gjette på hva BB ligger på nå? Klokka 14.00 i dag lå det på 65, og klokka 16.00 var det nede på 61. Og jeg har foruten å spise lunsj og dusje mellom tolv og ett, hatt tilhold på sofaen.
Her er innlegget jeg skrev etter at jeg opplevde den rareste overraskelsen i dag tidlig: Det har skjedd noe veldig rart.
Hjemveien fra toget til sofaen i går
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Det har skjedd noe veldig rart. Flere rare ting, faktisk. Bare siden i går. For det første våknet jeg halv ni, og det er et under i seg selv. Jeg pleier ikke våkne så tidlig. Det neste jeg stusset over, var at det ikke var soloppgang og at utsikten var helt forskjellig enn jeg er vant til. Normalt pleier det være soloppgang halv ni, og sola pleier å komme opp bak havet, altså Middelhavet. Fargene var også annerledes, og det var antydning til frost på bakken.
Jeg innså raskt at jeg ikke er i Spania lenger da jeg gikk ut på verandaen for å møte dagen og det var kulde som møtte meg, ikke varme. Men det var frisk og god luft og fugler som laget litt morgenlyder her også. Jeg måtte i tillegg passe meg for all fugleskitten utenfor verandadøra, for de to spurvene som pleier å bo oppunder taket, har tydeligvis flyttet inn for vintersesongen.
Som du skjønner ble dette mange rare ting på en gang for en stakkars blogger som har flyttet hjem. Hjemreisa i går tok på, og jeg har beregnet noen dager med lading for å komme meg. Men da skal du få høre det aller rareste. Nei, du kan få se det også. Sjekk bildet under! Jeg våknet med 100, altså full score, på Body Battery på Garmin-klokka i dag. Det har aldri skjedd før. Det er så rart at jeg faktisk må fordøye det litt, finne ut hva som kan ha skjedd, og så skal jeg komme tilbake til dette litt senere i dag.
Og oppi alt dette har jeg glemt å lage meg te, så det må jeg se å får gjort med én gang!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Det ble dårlig med søvn i natt. Det er kul umulig å sove sammenhengene når jeg vet at jeg må opp tidlig. Da jeg våknet tre, var det bare en halv time til vekkeklokka skulle ringe, så da var det bare å komme seg opp. Men hjemturen ble smertefri… nesten! Ganske uten komplikasjoner og stress i alle fall.
Uber-bilen kom som avtalt, og som vanlig litt før tida. Jeg fikk melding om at den stod utenfor. En smilende blid Emilio José hilste god morgen og stusset litt over den lette kofferten. Jeg liker å reise “lett”, og dagens 5-kilo tunge koffert var kanskje ikke mye å klage over for en serviceminded sjåfør uansett. Under ser du bestillingen min hos Uber:
Jeg liker å bruke Uber når jeg er i Spania. Det er praktisk, enkelt, billig og de er presise. Appen fikser det meste, og der får man også informasjon fortløpende. Det er informasjon om hvilken bil, med hvilket bilnummer og hvilken sjåfør som henter. Forhåndsbestilling koster bare 1 euro. Sjåføren min brukte 18 minutter på turen til flyplassen. Etter endt tur kan man tipse om man vil, og gi en vurdering. Der kan man også se hvilke andre vurderinger sjåføren har fått, og jeg tror det er sånn at passasjerer også blir vurdert. Litt usikker på det siste. I dag fikk jeg til og med respons fra sjåføren på tipsen jeg ga, i form av et bilde av smilende Emilio José og et “takk”. Det føles veldig trygt når alt er så dokumentert. Første gangen var jeg usikker på om det var trygt å legge inn kredittkort i appen, men nå synes jeg bare det er veldig praktisk. Alt bærer preg av kvalitet, synes jeg. Disse sjåførene snakker hvis du vil snakke, og tier stille om du vil ha ro. Bruker du Uber?
En lett koffert på vei til å stikke av ved sikkerhetskontrollen
Det var lite folk på flyplassen så tidlig, og det passet meg perfekt. Jeg hadde sjekket inn via nett i går, så det var bare å strene bortover. Derfor gikk det også radig gjennom sikkerhetskontrollen og bort til kaféen “Giraffe World”, hvor dagens første tekopp ble inntatt. Jeg leste i bloggen til Solliv i dag at hun er glad i kaffe og prøver å få tatt kaffekopper på ulike steder. Det høres koselig ut. Kanskje jeg skal ha som mål å ta flere av tekoppene mine på ulike steder også. I alle fall på dager når formen er bra.
Det å ta direktefly er ganske energibesparende for kropper som ikke har så mye å gå på. I vinterhalvåret går dessverre ikke Norwegian direkte til Malaga. Da må man via f. eks. Oslo. Det er sannsynligvis kundegrunnlaget som er dårligere da, og jeg la også merke til at flyet i dag ikke var fullt. Det var flere som fikk tre seter til disposisjon som de kunne lage seg ei seng av. Jeg vurderte det, men sovnet sittende før jeg rakk å innta liggende stilling.
Flyet mitt begynte å rulle bortover flystripa allerede åtte minutter før tida. Da jeg skjønte at flyet ville lande i rute, kanskje også tidligere, åpnet jeg vy-appen og bestilte meg togbillett fra Værnes flyplass hjem til Ranheim. Det er et langt billigere alternativ enn både flybuss og flytaxi. Dessuten stopper toget omtrent rett foran stuevinduet mitt. Jeg ville se an både ankomsttid og form frem til ombordstigning, før jeg bestemte meg for tog eller ikke. Det kunne jo hende at jeg ikke maktet den lille gåturen. Men alt så ut til å fungere smertefritt.
Heldigvis var det ingen skrikerunger eller fjertende passasjerer i nærheten. Jeg puttet inn de støydempende øreproppene, og dermed var jeg i min egen lille flyboble. Hvis jeg hadde husket å ha med sovemaske, hadde jeg kanskje sovet mesteparten av flyturen. Men det ble uansett et par gode dupper.
God plass ombord. Ingen på de to setene ved siden av meg.En solstråle titter inn for å holde meg med selskap til niteenHimmel, snø og skyer i skjønn forening i det vi går inn for landingToget mot Trondheim suser inn på Værnes stasjon
Endelig kom toget, en halv time forsinket. Det skulle egentlig korrespondere perfekt med flyet fra Malaga, men denne siste etappen tok siste gnist av energi fra meg. Fordi jeg ble stående ute og vente. Å gå tilbake det jeg anså som “et godt stykke”, var uaktuelt, hoftene hadde begynt å krangle. Å sette seg ned på en kald benk og risikere at rompa frøs til is, enda mer aktuelt. Så da stod jeg sammen med alle de andre, ikke i sympati, men fordi jeg ikke orket annet. Da kan jeg vel ikke si at turen gikk helt smertefritt da. Men det var nære på.
Og så kom siste innspurt, nemlig gåturen fra togstasjonen på Ranheim og bortover og oppover til leiligheten vår. Da kjente jeg at kreftene tok slutt. Selv høstkulda fikk ikke fart på beina. Jeg fikk heller fryse litt. Men neste gang er jeg kanskje ikke så sta og satser på å spare noen kroner. Da blir det flytaxi, og så får jeg heller betale litt for å unngå å bli helt energitom. Om ikke noen kan hente meg da.
På den lille spaserturen hjem – det tok kanskje fem minutter å gå – kjente jeg at jeg burde hatt med varmere klær. Med erfaringen fra venting på toget, begynte jeg å spekulere på om det fins fleecejakker som går ned til knærne, eller i alle fall langt nedenfor rompa? Det ville vært lett å pakke med og samtidig noe som varmer litt om det blir kaldt på flyet eller på en liten spasertur. Ei boblejakke ville jo fylt opp hele kofferten min.
Her har de begynt med luer siden sist jeg var hjemmeNaboens høsttreHjemme
Jeg låste meg inn hjemme litt over tolv i formiddag. Det var godt å kjenne på varmen som møtte meg i gangen. Nesten som varmen i Spania… Vel, som varmen på kveldene i Spania nå på høsten, tenker jeg vi sier. Det første jeg gjorde, var å parkere kofferten og sette over tevannet.
Jeg kom hjem til rent og pent hus, og med en velkomsthilsen på bordet fra samboeren. Senga er skiftet på og kjøleskapet fyllt opp med mat. Lucky me! Samboeren har nok savnet meg mens jeg har kost meg i sol og varme sammen med fine mennesker. Jeg har savnet han også, og det blir godt når han kommer hjem etter jobb litt senere.
I løpet av de siste timene har jeg blogget meg gjennom 400 mil, og hatt det litt moro med å ta bilder til bloggen underveis også. Derfor kommer det, som du ser, et blogginnlegg i dag også. – En liten hjemreisehistorie! Jeg er imponert over meg selv, hva jeg rekker og orker… Men så har skrivinga og fotograferinga holdt meg våken og beskjeftiget underveis også. Jeg vet ikke når folk flest leser blogg, men jeg legger i alle fall dette innlegget til publisering kl. 16.30 i dag, så får det bli når det blir. Jeg er klar for noen timer i senga, og kanskje sover jeg enda når Bjørn kommer hjem. Gledings!
Koselig hjemkomsthilsen ❤️
Jeg blir ikke overrasket om jeg får en kraftig nedadstigende formtopp utover ettermiddagen og kvelden. Selv om jeg har hatt ei forsåvidt rolig reise, i “normal” målestokk, har kroppsmaskineriet mitt vært mye mer i brukt enn det som er min tålegrense. Med rydding og vasking på planen i går for å gjøre klart mitt lille rede i Spania til neste tur dit, i tillegg til dagens reisedag, vet jeg at det kommer (PEM). Da er det som om all energi suges ut av kroppen, og i tillegg følger gjerne andre ME-symptomer med “på kjøpet”. Det handler ikke bare om å være sliten, men totalt utmattet. Derfor beregner jeg mye lading i dagene som kommer.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Etter en fin tur i Fuengirola og et smaksrikt måltid på asiatisk restaurant, havna vi på havna. Havna heter Puerto Marina og ligger i Benalmádena. Området er bygd opp i maurisk stil og er ganske flott. Bygningene som brukes til boliger er bygd opp i havet, og de som bor der, har bilen sin parkert i underetasjen samt en “liten” båt eller vannscooter nedenfor fortauet og bilen.
Om du liker båter, går det an å drømme seg bort på en spasertur for å se på større og flottere båter, evt. sitte ned et hyggelig sted og nippe til en drink eller spise et bedre måltid, mens livet skjer. De shopping-glade finner lett noe å bruke penger på. Mange spaserer bare rundt for å se, noen også for å bli sett.
Monica liker seg herRolig, fin stemningLadies på turGirls just want to have fun 🤗Let’s go crazyMonica inspiserer sjørøverbåtenOvertenning?
Å slippe Monica løs i en butikk med linprodukter kan være en spennende opplevelse. Hun fant ei god bukse, som hun tvert fant seg til rette i. Da jeg hintet om at det kunne bli lenge til hun fikk denne muligheten igjen og at det var dumt hvis hun angret på å ikke kjøpe, kjøpte hun like godt tre av slaget, i ulike farger. Smart dame! 🤗
Kunne du bodd her?Her bor man på utstillingFlere restauranter og barer langs promenaden
Turen til havna var for to dager siden. Monica reiste hjem i går, og jeg reiser hjem i morgen. Da blir det en brå slutt på sol og varme for min del, og et plutselig møte med trøndersk høst og frost. Men før jeg kommer så langt, har jeg en jobb å gjøre her i leiligheten. Jeg har lovt meg selv å ikke overdrive rengjøringen. Ser jo rusk og støv under senga, men skal være flink til å prioritere. Korte rydde- og vaskeøkter må balanseres med lange pauer, sånn at jeg har krefter igjen til hjemreisen også.
Sender alle som er innom her og leser noen skikkelig varme solstråler og vibber fra Spania. 🌞
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
