Vi kom oss til slutt ned på stranda, Elvis og jeg. Etter flere stopp for å se på blomster, tog, en hund på gravemaskin, sopp og annet, var vi ved målet, altså stranda. Dissa (huska) var der den pleier å være. Elvis ble stående litt sjenert bortenfor til å begynne med. Så tok han sats og prøvde å klatre oppi. Det ville vært artig med en svingende tur opp i tretoppene for å se utover sjøen. Men armene hans var for korte, og han måtte til slutt gi opp.
Slukøret ble han stående og se utover stranda og sjøen. Det var fortsatt varmt i været. Hele 18 grader, og det er ganske varmt til trøndervær å være på denne tiden av året. Men stranda var folketom. De hadde nok lest værmeldinga og oppdaget at det ville bli pøsende regn om ikke lenge.
Besluttsomt beveget Elvis seg ned mot sjøen. Det ble ganske trøblete da han kom til det området hvor småstein og tang lå i veien. Han kom seg ikke over området med tang, og dermed ikke frem til sandstranda. Der ble det bom stopp, og jeg måtte ile til for å hjelpe han tilbake til gressområdet. Det ble tungt for meg også, siden Elvis hadde kjørt fast massevis av små steiner rundt hjulene. Jeg fikk ikke fart på han ved å trykke på gassen, og hjulene trillet ikke rundt en gang. Jeg måtte dra han etter meg tilbake til gressplena.
Der ble Elvis liggende og pese og snappe etter luft. Hadde ikke gresset vært så vått, hadde nok jeg også tatt en pust i bakken der. Men en stor benk like ved ble redningen. Gresset var vått, så det ble litt spøling på Elvis før vi kom oss bort dit. Det ga meg en ikke ubetydelig omgang balansetrening også. Jeg brukte nok litt krefter på å holde både han og meg selv på beina, men noen utfordringer skal man ha.
Da Elvis fikk øye på bålet ved benken, fikk han lyst på grillmat, noe jeg slett ikke var forberedt på. Han måtte dermed nøye seg med å snuse inn grillukta etter de forrige gjestene som hadde vært på grillplassen.
Nå kjente jeg dessuten at det var på tide å snu og dra hjem igjen. Og den turen gikk uten stopp og flere photoshoot. Da var det gassen i bånn og full fart, slik at Elvis gikk over i tunellsynmodus og ikke rakk å rope “stopp”! Det var deilig å kjenne på vinden i håret som løftet nakkehårene til nye høyder. Det ble en liten gjensynsdans da Elvis fikk øye på Elvira nede i kjellergangen. Hun hadde heller ikke vært utenfor døra siden i juni. Når formen “er der”, må jeg få til en kjøretur med henne også.
Her finner du innlegget fra i går: Elvis har blitt forsømt. Der kan du se starten på lufteturen med Elvis, altså hvordan turen hjemmefra ned til sjøen og stranda forløp.
Elvis har blitt forsømt. Han har stått parkert i gangen siden i juni, og begynte nå å bli ganske utålmodig. Normalt er han faktisk veldig tålmodig. Jeg syntes imidlertid jeg begynte å høre litt sutring fra den kanten, og bestemte meg for å gi han litt frisk sjøluft. Elvis var mer eller mindre fulladet, noe jeg ikke var, men det ble uansett en liten luftetur.
Elvis sin første stopp
Allerede utenfor ytterdøra oppdaget Elvis noe spennende og ville ha sin første stopp. Deretter ville han kikke på naboens flotte solsikker og noe veggpynt. Rognebærene likte han også. Han lurte på om jeg hadde drukket te sammen med naboene ovenfor garasjene, for der så det riktig så trivelig ut. Joda, jeg er invitert dit av en av naboene, som kunne fortelle at hun og de andre naboene ofte møtes der for å drikke kaffe og jabbe. Jeg er som regel i dårlig form så tidlig på dagen, så det har ikke vært aktuelt.
RognebærNaboens veggpyntNabotrivsel
Etter praten om naboene med Elvis, fikk han øye på et tog lenger ned. Jeg hadde sett dette toget fra stuevinduet stå parkert der siden jeg stod opp, dvs. ca. 11, og tenkt at Elvis sikkert kom til å bli overlykkelig over å ta turen dit. Det er uansett på vei ned til sjøen, som var målet for lufteturen.
Tog parkertHva slags tog er dette?En hund i gravemaskina
Det dukket opp flere interessante ting som Elvis ville ta nærmere i øyesyn. En hund hadde tilsynelatende fått bli med eieren sin på jobb. Både hunden og gravemaskinføreren kikket nysgjerrig tilbake på oss da vi stoppet for å se på dem. Etter denne forestillingen, tenkte jeg at neste stopp var stranda. Der tok jeg feil, for halvveis ned bakken vokste det noen flotte sopper. Elvis ville selvsagt ha en selfie med soppene, mens jeg nøyde meg med å stikke skoen inn på bildet.
Elvis og soppeneSoppene
Det er bortimot én km ned til stranda og sjøen fra der vi bor. Men pga. alle stoppene underveis, hvor Elvis stadig ville ha meg til å ta bilder av han, ble turen på en måte litt lenger, og jeg var temmelig sliten da vi kom hjem. Bildene av Elvis sine ablegøyer og påfunn kommer i neste blogginnlegg. Elvis har ikke behov for lading i det hele tatt, mens jeg må det nå. Morgendagen blir nok ganske rolig, for erfaringsmessig er formen dårligere og energinivået svært lavt dagen etter en slik tur, selv om den ikke var lang.
“You broke somebody’s nose”. Dette startet episode fire med. Da hadde vi allerede sett de tre første spennende episodene av Netflix-serien “Who is Erin Carter”. Før søndagen gikk over i kveld, hadde vi sett alle sju. Det er ikke så ofte jeg setter meg i sofaen for å se en serie. Jeg liker å se serier, men ulempen er at all tid går med til å se… Jeg blir mer eller mindre besatt av å få sett alle episodene med én gang. Må jo få sett slutten på serien, få med meg alt, før vi skrur av TV-skjermen. Da var det greit med en serie som det var overkommelig å se mer eller mindre sammenhengende i løpet av dagen! 😀
Serien inneholder nok dramatikk, action og spenning for en søndag. Erin Carter (Evin Ahmad) flykter til Spania under mystiske omstendigheter sammen med en fem år gammel datter. I et ellers så fredelig liv som lærer, ender hun og datteren opp i et ran på et supermarked. Når en av ranerne gjenkjenner henne, trues livet hennes med å gå i oppløsning. Spennende start, spennende fortsettelse! Og en super måte å tilbringe en søndag på om du trenger en rolig dag i sofaen, slik jeg gjorde i dag! 🙂
Det eneste som ble litt i overkant mtp innholdet, var et par Kill-Bill-aktige scener. Men for en gammel kampsportutøver som meg, var dette for så vidt bare en bonus. Jeg er ikke så glad i “bålfilmer”, spesielt ikke de overdrevne amerikanske. Med overdrevent mye råkjøring og bileksplosjoner, detter jeg litt ut. Denne serien holdt seg så vidt innenfor rammene av hva som er akteptabelt før plottet mister kredibilitet.
I dag fyller det eldste tantebarnet mitt 30 år. Som tida går! Fine, herlige Maja har invitert oss i 30-årsdag hjemme i den nye leiligheten hun og samboeren flyttet inn i på Stjørdal for kort tid siden. 😊 Jeg har gjort noen forberedelser til selskapet, slik at jeg ikke trenger å gjøre noe før vi drar dit i dag. Gaver er kjøpt inn og pakket inn god tid i forveien, kort skrevet på, klær vasket og gjort klare. Avtaler gjort med døtrene mine om kjøring. Hele dagen i går ble satt av til hvile, og formiddagen i dag er satt av til lading og ingenting annet.
Siden det er deres første leilighet, må jeg selvsagt også ta med innflyttingsgave. Den var det samboeren min som kjøpe med på vei hjem fra jobb i går. Ei fin flaske med italiensk sprudlevann burde bli en perfekt innflytningsgave.
Nå som alt er klart for å feire Maja, gjenstår det bare å glede seg. Maja var mye hos meg/oss i helgene da hun var lita. Alltid blid og koselig, og det er hun fortsatt. 😍 Om noen få timer er det avreise, og jeg skal plukke opp både yngste datter og eldste datter og hennes samboer på veien.
Slik planlegger og forbereder jeg meg på et selskap for å ha mest mulig å gå på når jeg er der. Jeg må alltid planlegge mye og legge til rette for at jeg har mest mulig energi og kapasitet til å være med på noe. Det er dyrekjøpt erfaring med ME som har lært meg det. Jeg må også begrense tida jeg er med på bursdagen for å unngå å bli sykere, og kan ikke gjøre noe annet etterpå. Da må jeg hjem, for å restituere og lade, til jeg har fylt opp lagrene og kan gjøre andre ting.
Jeg hadde aldri vært på årsmøte i ME-foreningen før, så i går kveld ville jeg dra. Det skulle være et foredrag etter årsmøtet, og det ville jeg få med meg. Kanskje møtte jeg noen hyggelige folk også. Jeg parkerte på skolen der møtet skulle være fem minutter før start. Det hadde allerede kommet flere biler, og jeg så flere mennesker som gikk mot baksiden av skolebygget. Lettet fulgte jeg etter, siden jeg ikke ante hvor inngangen var.
Ei smilende dame i grønn, flagrende kjole stod ute ved døra og vinket inn folk. Jeg så to damer smette inn døra bak henne, samt en forvirret mann som trengte et vink for å forstå hvor han skulle gå. Så fikk damen i den grønne kjolen øye på meg og ropte “velkommen til oss”! Jeg smilte tilbake, vinket og gikk i retningen hun pekte ut for meg. Men så ble jeg litt skeptisk, og spurte “hvem er oss”? “Foreldremøte for 5. trinn”, ropte hun tilbake.
Oi! Tenk om jeg hadde blitt lokket inn på foreldremøte! Det kunne blitt ganske interessant, og kanskje flaut. Jeg tok en brå snuoperasjon, vinket, sa at jeg skulle på et annet møte, og ønsket dem lykke til med foreldremøtet. Det kunne selvsagt vært moro å troppet opp på foreldremøtet og sett om noen skjønte at jeg ikke hørte hjemme der, men jeg hadde jo et annet møte som ventet.
Årsmøtet i ME-foreningen var fort overstått. Det var ingen innsigelser mot regnskapet, og forslag til nytt fylkesstyre ble godkjent. Leder informerte om siste års møter, treff, aktiviteter, deltakelse i ulike samlinger, styrets arbeid, mm. Alt greit og nyttig å ha kjennskap til. Deretter startet forelesninga med Trude Schei, som er ass. generalsekretær i foreningen. Jeg fant forelesninga god og nyttig, og notatpenna mi fikk føtter å gå på. Men jeg skal nøye meg med å referere til tre av skjemaene Trude Schei gjennomgikk.
Under ser du en oversikt over alvorlighetsgrad av ME i Norge og andre land. Det er viktig å påpeke at selv mild grad av ME er alvorlig, og at disse ME-syke sjelden er friske nok til å jobbe, delta i samfunnet, og er delvis husbunden. En ME-syk i moderat grad kan ha problemer med å forlate huset (hushunden) og kan ha problemer med å lage seg mat, dusje, ha besøk, mm.
I ulike skjemaer som ME-syke må fylle ut, f.eks. ved utredninger, er ikke måten å stille spørsmål på så presis. Ved spørsmål om jeg KAN gå 2 km, ville jeg svart ja. Men dette får konsekvenser for meg i etterkant. Jeg vil ikke ha kapasitet til å gjøre noe annet den samme dagen og vil heller ikke ha energi til å gå den samme turen dagen etter. Turen på 2 km får konsekvenser, fordi den begrenser hva jeg kan gjøre i etterkant. Jeg kan ikke nødvendigvis klare like mye flere dager på rad, heller sjelden faktisk.
Trude Schei fortalte at ME-foreningen samarbeider med professor Kristian Sommerfelt om å utvikle et skjema som kan brukes til å vurdere funksjonsevne for ME-syke. Målet er å lage et skjema som fanger opp PEM. Jeg har stor tro på at dette kartleggingsskjemaet vil være funksjonelt som et redskap for å vurdere funksjonsevne hos ME-syke på en ny og bedre måte.
Dette siste bildet presenterer en nyhet som mange ME-syke og behandlere vil være lettet over. “Bør” står sterkt og det innebærer at mange svært syke mennesker har blitt tvunget til å gå gjennom tiltak som NAV har krevd, og blitt enda sykere. Forhåpentligvis blir det nå en endring på dette!
Dette er ekkelt! Ser du hvorfor? Hvis du ikke ser det, er du en av dem som bør lese videre!
Det er visse ting andre mennesker gjør som vi opplever som ekkelt, unødvendig og skittent eller uhygienisk. Jeg snakker ikke om OCD eller tvangstanker, men små ting i hverdagen som vi reagerer på og misliker. For eksempel:
Rote rundt med fingrene i godteriskåla eller peanutskåla! Spesielt når det ligger en skje oppi skåla til dette formålet!
Stryke rester av smør – ofte inkludert brødsmuler – tilbake i smørkoppen etter påføring av smør på brødskiva! Stryk resterende smør på kanten av tallerkenen din, om du må!
Stikke fingrene ned i kopper og glass når man skal flytte dem til bordet for servering! Det fins hanker, stett og utsider av kopper og glass til dette formålet! Når du skal ta de skitne koppene og glassene av bordet, kan du gjerne stikke fingrene dine oppi på servitørvis.
Blotte stygge tær på bilder! Hvorfor ødelegge et ellers vakkert bilde av sol, hav og strand med ekle tær?
Det nest siste punktet er det desidert ekleste! Har du forslag til andre ting som burde stå på denne ekle lista? Kommentér gjerne i kommentarfeltet, slik at andre også kan bli oppmerksomme på hva slags ekle ting de gjør.
Del gjerne dette innlegget også, slik at dine medmennesker ser hvor ekkelt det er når de gjør noe andre blir kvalme av og irriterer seg over! Noen vil kanskje ta seg sammen og slutte å gjøre ekle ting, mens andre får nye idéer til å gjøre flere kvalmende ting…
Jeg ønsker å dra ut min hjerne, slik at jeg dragen kan fjerne”
Da vi hadde bloggtreff her i Trondheim for ca. tre måneder siden, møtte jeg mange fine, gode og interessante mennesker. Ei av disse var Linda Tetlimo. Hun bød på en underholdende gaveleik, som var både morsom, engasjerende og fornøyelig. Pakken ble sendt rundt etter hvert som Linda fortalte en engasjerende historie. Ingen visste hva innholdet var, før den til slutt enda opp hos meg. Jeg fikk pakke opp og fant mange artige og fine gaver. Selvbiografien hennes, “Dragen i meg”, var en av disse gavene i pakken. Jeg har lyst til å skrive litt om denne boka, for historien til Linda har gjort sterkt inntrykk på meg.
Linda Tetlimo starter boka med et dikt. Jeg gjengir her tre av versene:
I meg bor en drage som vil ta meg av dage. Tankene mine spinner det virker som om dragen vinner
Dragen bryter meg ned og lager et helvetes tankeskred Dragen intet godt meg vil Jeg blir utbrent av dens ild.
Jeg ønsker å dra ut min hjerne slik at jeg dragen kan fjerne Dragen klamrer seg fast den ønsker virkelig å være en last.
Tegningen øverst er fra selvbiografien. Denne tegnet hun mens hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Linda har schizoaffektiv lidelse, som er en sykdom som faller mellom schizofreni og bipolar lidelse. Det innebærer bl.a. at hun ikke er syk hele tiden, men i perioder. Når hun er syk, kan hun ha humørsvingninger, selvmordstanker, være deprimert, manisk, og psykotisk. Dette er kjente ord, men for de fleste er det bare ord. Det som ga meg innhold i disse ordene, og ny innsikt, var alle historiene og eksemplene jeg ble dratt med inn i gjennom Lindas åpenhjertige skriving.
Linda forteller om sine utfordringer på en lettfattelig og virkelighetsnær måte. Hun skildrer hvordan livet arter seg når hun blir syk, og hva det innebærer. Hun er redd den irrasjonelle frykten. Fysisk opplever hun bl.a. pustevansker, urolig mage, kvelningsfornemmelser, blir ukonsentrert og utmattet. Hun beskriver tankene sine så godt i boka, med mange eksempler på hvordan den irrasjonelle frykten fungerer. – Hvordan krisetanker tar over for all fornuft, spesielt de altoppslukende tankene rundt alt som kan skje dattera av ulykker, skader, terror, osv. Jeg kan forstå tankerekken, fordi jeg også innimellom kan tenke slike tanker, som at når jeg tar avskjed med en person, kan det like godt være siste gang jeg ser hun/han. Men jeg klarer å være rasjonell og koste bort disse tankene. Hos en psykisk syk person, kan slike tanker utvikle seg til tankespinn og frykt, og dessuten meningsløse, fornuftsstridige og absurde handlinger.
Linda beskriver hvordan hun har det når dragen oppsøker henne og om hvordan tankegangen snur fra positivt til at alt er smertefullt, trist og negativt. Hun beskriver det som at hun ikke lever, bare overlever. Når hun er frisk og stabil, husker hun ikke hvordan det er å være syk. Når Linda er syk, kan hun imidlertid tenke at hun aldri har vært lykkelig, at livet er meningsløst, gråter mye og er likegyldig. I en slik periode er det tankene som tar over kontrollen over kroppen og hun kontrollerer ikke lenger egne tanker. Hodet fylles med destruktive tanker. Hun tenker stadig på seg selv og dattera som terrormål, uansett hvor de ferdes, og uavhengig av sannsynligheten for at det kan skje noe grusomt. Da ser hun konstant suspekte folk og bombetrusler, potensielle drapsmenn, som da ikke er reelle.
De nedbrytende tankene er imidlertid ikke noe hun velger. Det er en lidelse. Det hun frykter, føler hun som om det skjer på ekte. Bekymringer opptar tiden. Hun tør ikke å la være å bekymre seg, for i så fall kan jo alt skje. Tankemønstre, antagelser om seg selv og verden og forsvarsmekanismer oppretter depresjoner. Linda skriver om dette. Er veldig klar over forskjellene på hvordan livet er når hun er syk og frisk. Likevel kan de rare, paranoide tankene komme tilbake, hvor hun oppfatter folk rundt seg som mistenksomme, at de er ute etter henne, er drapsmenn, kommer til å skade familien hennes. Og gjør irrasjonelle valg for å komme seg unna.
Linda skriver at mange med psykiske utfordringer møter lite forståelse i samfunnet. Hun påpeker at når noen får hjerteinfarkt eller kreft, opplever de å få mye medfølelse, forståelse og blomster. Terskelen for å kontakte en som er rammet av f.eks. depresjon, opplever ikke den samme positive oppmerksomheten. Det er kanskje mange av oss som aldri har tenkt tanken om å dra på besøk med blomster til noen som er psykisk syke?
I tillegg til Lindas dagboknotater, beskrivelser og dikt, finner vi i boka en del journalnotater fra periodene hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus. De skriver om motstridende tanker og uvirkelighetsfølelse, gir ekstreme bilder av kaotiske kaostankestemmer. Det fremgår at hun opplever mye stress og katastrofeforestillinger. Stemmer/tanker i hodet beskrives. Jeg synes det var interessant å lese disse beskrivelsene, altså se Linda ut fra en psykiaters beskrivelse. Men også ganske skremmende. Å se journalnotatene i relasjon til Lindas egne historier om hva som skjer når hun blir deprimert, manisk eller psykotisk, ga også “mer kjøtt på beinet”.
Jeg synes det er sterkt, gripende og rørende å få denne innsikten om hvordan hun har det inni seg. Lærerikt og matnyttig også. Nå skjønner jeg bedre hvordan en psykisk sykdom kan være en belastning på samme måte som en somatisk sykdom. Både for den det gjelder, nærmeste familie og venner.
Etter å ha lest boka, fikk jeg en forståelse for hvorfor Linda reiser rundt i Norge for å samle eventyr. Det er bare mine antagelser, men kanskje er det ikke tilfeldig at det er en drage inni henne. For drager kan beseires!
Linda avslutter boka med følgende ord: Jeg har oppdaget den krigerske dragen i meg. Og jeg er i ferd med å knuse den destruktive dragen.
Til Linda: Tusen takk for at jeg fikk lov til å bli kjent med deg og denne muligheten til å lese boka di! Med den kunnskapen og innsikten du har gitt meg gjennom boka di, og åpenheten din, har har jeg fått innsikt og bedre forståelse for hvordan det er for deg å ha disse lidelsene. Det gjør det dessuten lettere å forstå andre som er psykisk syke. Det var utrolig snilt av deg å gi den til meg! Kanskje skjønte du intuitivt at jeg ville like å lese historien din. Jeg er også takknemlig for inspirasjon jeg har fått til å komme i gang med å skrive min egen bok.
Denne ulven “traff jeg” i en dyrehage i det gamle Tsjekkia i 1991
Hvilken ulv gir du mat? Ifølge en legende forklarte en bestefar sitt unge barnebarn om indre konflikter ved hjelp av følgende metafor:
Tenk deg at du har to ulver i en forferdelig slåsskamp inni deg. Den ene ulven er full av ondskap, hat, sinne, sorg, anger, stolthet, arroganse, grådighet, løgner, skyldfølelse, selvmedlidenhet, falsk stolthet, overlegenhet og egoisme. Den andre ulven er godhet, glede, kjærlighet, fred, håp, sinnsro, sympati, empati, snillhet, generøsitet, ærlighet, trofasthet, medfølelse, velvilje og glede.
Da den unge gutten har tenkt seg litt om, spør han bestefaren: “Hvilken av ulvene vinner”. Bestefaren svarer: “Den som du mater”.
På samme måte som ulven vi mater er den som vil vinne, vil følelser og tanker inni oss som vi gir næring til, ta mer plass og vinne. Noen av menneskene som kommer inn i livet vårt, vil gi mat til den onde ulven, noen vil gi mat til den gode ulven. Vi kan velge hvem vi lar mate ulven inni oss.
