MEning Kari Engesvik

Hei på deg! 😊 I dag stikker jeg bare innom for å ønske deg en god dag!😉

Jeg har fått en bloggutfordring som handler om hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Siden jeg har ganske lang fartstid her på jorda, krever dette litt tankearbeid. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive om, men fordi det er så mye å skrive om, så da blir jeg nok ikke ferdig i dag. I tillegg må jeg finne frem noen gamle bilder. Jeg har 30 gamle fotoalbumer, så det er litt å velge i…

Planen er å lage ferdig dette neste innlegget i løpet av morgendagen. Det kommer også litt an på formen, for i dag har jeg vært på en liten shoppingtur, noe som medfører litt “nedetid”. Det er forresten ikke så ofte jeg shopper, så det var godt å få brukt litt penger 😀 

Bildet av meg øverst er tatt i Engesvik, der jeg bodde som lita. Fremkallingsmåneden er desember 1967, så da vil jeg anta at dette var ca tre måneder før jeg fylte to år.

Håper dagen din blir glitrende flott! 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

De siste gangene jeg har brukt de oransje joggeskoene mine har jeg lagt merke til at lyden av skrittene mine har endret seg. Litt som lyden av de gamle fotballskoene jeg brukte midt på 80-tallet, knottskoene. Et par ganger har jeg stoppet og kikket etter småsteiner som kan ha kilt seg fast innimellom mønsteret på undersiden, og prøvd å rutsje føttene ned langs rullestolramper av strekkmetall. Men ingen usynlige småstein har sluppet tak i skoene og gitt ørene mine fred for klikkingen.

Til slutt satte jeg meg ned på benken i gangen for å studere undersiden av skoene. Til min store forskrekkelse hadde skosålene begynt å gå i oppløsning. De hadde sprukket midt på, biter hadde begynt å falle av, og det som en gang var gummi, kjentes ut som hard plast. Da var det kanskje ikke så rart at skoene hadde føltes så glatte heller. Hadde det vært snø ute, ville de sannsynligvis fungert som et akebrett.

Skoene er ganske gamle. Ved normalt bruk er visstnok et par sko “oppbrukt” etter ett år. Disse er minst 15 år. Men jeg er slettes ikke normal. I alle fall kan jeg ikke tilskrives normal bruk når det gjelder sko. Jeg trenger ikke å sette av penger til nye sko på budsjettet, siden jeg sjelden er ute og går, langt mindre jogger (aldri!). Vi som har ME, er ikke kjent for å slite ut skotøyet vårt. Støvler og sko står mest til pynt, og får bare en sjelden gang trimmet seg. 

Siden skoene tydeligvis ikke vil mer, må jeg kanskje komme meg til en skobutikk etter hvert og kjøpe nye joggesko. Om jeg da ikke skal finne meg en skomaker og få satt på nye såler i stedet. Jeg liker disse skoene, og de er jo ikke helt utslitt på oversiden. Hva tror du? Vil det fungere? Er det verdt et forsøk?  Går du til skomaker, eller bytter du bare ut støvler og sko om sålene streiker? 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

I dag er det midtukedagen, altså onsdag. Det betyr at tai chi står på timeplanen i kveld. Disse treningene betyr veldig mye for meg, både fysisk og sosialt. Jeg setter av hele dagen til lading, for å klare å dra. Denne dagen unngår jeg å ha andre avtaler på dagen, dropper alt “nødvendig” husarbeid, utsetter telefonsamtaler, og ligger flatt ut på sofaen mesteparten av dagen. Personlige hygienetiltak som hårvask og klipping av negler, legges til dagen før eller etter. I tillegg må jeg unngå å legge planer for torsdag, siden jeg vanligvis er mer utmattet dagen etter trening.

Du tenker kanskje at det høres ut som sofaen kan bli ganske slitt av all denne ladingen? Jeg har ganske mange andre puter i sofaen som tar av for slitasjen på sofaputene, så hittil har det gått bra. Helst ville jeg byttet ut den grå sofaen med en gul, men det får vente til jeg blir millionær. Jeg sliter tross alt ikke med hverken vond rygg eller liggesår, så denne får duge noen år til.

Og mens jeg sitter her og ligger her, kan jeg glede meg til kveldens tai chi-økt, som byr på velgjørende trening for balanse, god pust, mykere ledd, sterkere kjernemuskulatur og bedre koordinasjon. Uten at jeg blir svett og andpusten! Dette er investering i helsa for meg, men samtidig også noe som gir meg mye glede. Jeg får være i det gamle miljøet som jeg var en del av mens jeg var frisk og trente karate, og jeg møter mange hyggelige folk. 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bildene i dette innlegget viser utsikten fra Trondheim karateklubbs lokaler. Det øverste med de gamle trehusene er gata ved inngangen til klubben i Mellomla, mens det nederste viser utsikten fra treningslokalet. Du kjenner kanskje igjen Ilapia, det store kunstverket ved Fellskjøpet som jeg skrev om i innlegget Gigantmaleriet i Ila og skylapper? 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Det var en stor, svart edderkopp i senga vår. Glinsende i fargen. Selve kroppen var mer enn to cm lang, og inkludert de åtte beina målte den kanskje sju eller åtte cm til sammen. At den var glinsende svart, var kanskje det mest skremmende. Kunne dette være en svart enke? Var den giftig? Jeg husket den store kakerlakken som landet på terrassen hos oss da vi var i Spania i sommer, som Bjørn gikk løs på med colaboksen før jeg rakk å ta bilde av den, og tenkte at jeg ville ha bilde av denne store edderkoppen før jeg drepte den.

Kameraet lå rett ved senga. Jeg holdt øye med edderkoppen, som hadde beveget seg til midten av senga, mens jeg gjorde klart kameraet. Så satte jeg meg forsiktig ned i enden av senga og begynte å fotografere den, i alle mulige vinkler. Bjørn stod engstelig litt lenger bort, og ville helst at jeg bare skulle avlive den tvert. Men det var rotete i senga, og jeg ville ha med færrest mulig distraksjoner og forstyrrelser i bakgrunnen av edderkoppen, så jeg måtte ta flere bilder.

Edderkoppen kravlet med ett over den sammenkrøllede dyna og bort til enden av senga. På et blunk var den ved hodeenden min på senga. Det gikk et støkk gjennom meg da jeg innså at den like godt kunne ha kravlet i motsatt retning og videre opp i fanget mitt. Da fikk jeg det travelt, akte meg bakover, satte fra meg kameraet på en benk bak meg og fant frem fluesmekkeren. Edderkoppen løp plutselig på raske bein under senga, og Bjørn skrek “drep den nå, du har fått bildene dine!” Han flyttet seg til motsatt side av rommet, mot døra. Hadde vel ikke lyst til å bli bitt i tærne av den store, svartglinsende edderkoppen. Men da jeg kikket under senga, omtrent der den var forsvunnet, var den ikke der. Jeg kikket nøye etter, la meg forsiktig ned på kne for å se nærmere etter. Førte deretter fluesmekkeren under senga og dunket den litt mot sengekanten, deretter bak sengebenet, oppunder madrassen, og på veggen. Håpet den skulle falle ned fra der den hadde gjemt seg. Men edderkoppen var sporløst borte.

Det var da jeg våknet. Fordi jeg måtte tisse. Så jeg kravlet ut av senga, inn på do, og lurte fortsatt litt på hvor det var blitt av den store, svarte edderkoppen mens jeg satt på doskåla. Men den hadde jo forsvunnet i det jeg våknet, fordi den lå igjen i drømmen. 😀

Jeg hadde dermed ikke noe bilde av den heller, som jeg kunne bruke i dette blogginnlegget. Derfor fisket jeg frem en gammelt fotoalbum fra Brasil fra bokhylla. Der hadde jeg bilder av edderkopper. Én svart tarantella som overnattet i nabohytta mi i Amazonas. Han som leide nabohytta, turte naturlig nok ikke å sove der den natta. Om morgenen ble tarantellaen sprayet ned og lagt på et fat for de som ville studere den. Og en annen tarantella, brun i fargen, som jeg fikk stifte bekjentskap med da jeg var på jungelvandring. Guiden vår fisket den frem med en pinne fra et hull i bakken, og i det den kravlet frem, bøyde jeg meg ned for å ta bilde og deretter filme den. Det som jeg ikke visste på det tidspunktet, var at slike tarantellaer kan hoppe to meter høyt… I ettertid er jeg glad for at den ikke viste sine hoppeegenskaper! Denne siste tarantellaen lever videre på bildet du ser øverst i dette innlegget. En slik tarantella kan bli opp til 25 år.

Her er linker til to tidligere drømmer:
Våknet av et rop fra dypet
Jeg drømte om Frodith

Her er link til Bjørns kamp med kakkerlakken Karl:
Et skrekkelig besøk

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Som jeg skrev i innlegget Turkompiser og misunnelse tidligere i dag, var Elvis og jeg på tur i går.  Jeg tenkte vi kunne trille bort til Ranheim skole på en liten kunstekskursjon, og slik ble det. Samtidig fikk vi masse frisk luft, noe som var ganske godt med tanke på at dette kanskje var en av de siste varme høstdagene for i år.

Kunstverket “Rødt tårn” i Ranheimsfjæra rager høyt, og det er umulig å ikke legge merke til det. Selv for meg, som ikke alltid er like oppmerksom på det som måtte dukke opp foran nesa på meg. Tårnet består av lange lengder i rødmalt treverk i ulike vinkler, og midt inni er det plassert sølvblanke kuler. Kulene speiler omgivelsene. Ser du meg i kulene, på stien? Under skulpturen er det plassert benker, og her kan man ta en pause mens man sitter i egne tanker. Tre er forresten et naturlig materiale å lage kunst av her på Ranheim, som har vokst frem med tømmer som råstoff på Ranheim papirfabrikk.

På en forhøyning i skolegårdsområdet til Ranheim skole finner man to store bokstaver i granitt. Bokstavene “h” og “æ” er to meter høye og yndet som klatreleike for barna. Fulgt av en avslappende stund sittende eller liggende på toppen av enten “h” eller “æ”. Bokstavene kan leses som interjeksjonen og utbruddsordet “hæ”, som vi bruker for “hva” i bl.a. Trøndelag. Altså i betydningen av noe overraskende og uventet.

Da vi var små pleide vi å spørre hverandre “Er du med i hæ-klubben?” Hvis den vi spurte svarte “hæ”, var det en bekreftelse på at de var det. Det var like morsomt hver gang noen gikk på den spøken.

Kunstverket “Treportal” var ikke så flott som jeg hadde trodd og sett for meg. Men det passet inn på skolegården med skolebygningenes rette vinkler og arkitektur i bakgrunnen. “Treportal” har dessuten betydning historisk, i det kunstverket forteller om hvordan tømmer var en viktig næringsvei på Ranheim. Stokken ligger oppdelt og uthult, men med trestammenes uregelmessige omriss, og er omgitt av ei rektanguær kasse av bearbeidet treverk. Dette er for å vise konstrasten mellom den organiske og industrielle formen. 

Denne labyrinten er ganske kul. Den ligger på motsatt side av stien i Ranheimsfjæra borettslag og er til stor glede for endene. I tillegg er den fin å se på for forbipasserende, som f.eks. Elvis og meg. 🙂 

Bak Ranheim stasjon står kunstverket “Papirarbeideren”. Om ikke stasjonsbygningen hadde vært der, hadde jeg faktisk hatt utsikt til kunstverket fra stuevinduet mitt. Dette er en stålskulptur som viser papirets bane gjennom fabrikkvalsene på Ranheim papirfabrikk, og det bølgende papiret utgjør hoveddelen av skulpturen. Plasseringen i parken ved gamle Ranheim stasjon understreker papirfabrikkens sentrale plass i stedets arbeidsliv og lokalmiljø gjennom flere generasjoner. Hver søndag er det kafé i stasjonsbygget, som et hyggelig tiltak for folk i lokalmiljøet.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg hadde egentlig tenkt å ta med Elvira på tur, men plutselig oppdaget jeg hvor trist Elvis var. Han blinket svakt med lysene sine i det jeg gikk forbi han i gangen. Det var helt tydelig at han var misunnlig på Elvira, og at han også kunne tenkt seg en luftetur. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle oppstå misunnelse mellom de to turkompisene mine, og egentlig liker jeg å velge hvem av dem jeg skal ta med selv… Men jeg innså at det uansett var mest “handy”, mest praktisk, å ta med Elvis på denne turen for å fotografere kunst på Ranheim. Det er sannelig ikke så lett å velge når man har to turkompiser og det ikke går an å ta med begge samtidig!

Elvis var i fyr og flamme til å begynne med. Han fløy nesten bortover fortauet. Men ved bekken på vei bort til Ranheimsfjæra ville han absolutt stoppe for å ta en selfie av oss. Det ble to selfies, med bare noen meters mellomrom, før vi suste videre. Etter et kvarter begynte imidlertid batteriet hans å indikere at han måtte på lading. Det måtte mine kroppsbatterier også, så det ble en kort tur.

Da vi kom hjem, parkerte Elvis i gangen, mens jeg krasjet i senga. Batteriet mitt var ufattelig flatt etter turen. Kanskje hadde Elvira vært et bedre valg likevel? Det er så vanskelig å vite når batteriet mitt går tomt. Jeg skulle ønske det var like lett å beregne som batteriene på elscooteren og elsparkesykkelen, der antall prikker eller striper indikerer hvor lang tid batteriene har igjen før de må lades.

Jeg rakk å ta bilder av det som var målet for turen før returen, og de kommer i et nytt innlegg senere i dag. Blir du med på kunstekskursjonen? 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg har ei lillesøster som har mange ferdigheter og kvaliteter. Blant annet liker hun å ha det rent og pent rundt seg. Det gjelder også når hun kommer hjem til meg. Så når lillesøster ser at det ikke er så rent og pent hos storesøster, trer hun inn i rollen som vaskesøster, og da kan hun finne på å vaske, tørke støv og flytte om på ting her.

I går kom lillesøster på besøk til favorittsøstera si (meg!), som for øvrig er den eneste søstera hun har. Sammen med mamma, som selvsagt er favorittmammaen til oss begge, og den eneste i sitt slag. Mamma har forresten klart å presse ut en bror til oss sånn ca midt i babyproduksjonen. Mamma hadde ikke nyvasket hår (nå vet dere det!) og fikk derfor låne solcapsen min til fotoshoot ute på terrassen. Litt senere oppdaget hun at hun hadd glemt å ta på solbriller, noe som kan forklare de smale øynene.

De to damene hadde kjøpt med lunsj, og alt jeg trengte å bidra med for å gjøre dem mette og fornøyde, var et par egg. Vaskesøster hadde tydeligvis fri, eller så var det ikke noe støv hjemme hos meg. Kan hende sparte hun vaskekreftene til hun skulle hjem. Jeg har faktisk en mistanke om at hun hadde vaskelysten et annet sted enn hos meg i går, siden hun hadde fått en pakke med rengjøringskluter som jeg hadde tatt med til henne fra Spania.

Det kan være ganske forskjellig hva vi ønsker oss, og lillesøster ønsket seg slike kluter som jeg bruker i Spania. De er fargerike, myke og gode. Vaskesøster hadde en formening om at det kom til å bli mye artigere å vaske hvis hun hadde slike gode kluter, og selvsagt måtte jeg etterkomme et slikt ønske. Jeg vet jo hvor viktig det er for henne å ha det artig. For øvrig har hun bursdag i dag, og da kan det hende det dukker opp flere gaver.

Da vaskesøster kom hjem til seg selv senere på dagen, fikk hun et stort problem. Hvilken farge skulle hun velge? Jeg foreslo at de kunne ta et familieråd for å få avklart dette, og kanskje avslutte med en avstemming. Det syntes ikke lillesøster var noen god idé, for hun liker å bestemme selv. Valget falt på rosa, siden hun er rosasøster også. 

I dag tidlig, lenge før jeg våknet, fikk jeg tilsendt dette bildet (under) fra kjøkkebenken til bursdagssøster. Den rosa kluten var visst allerede brukt opp, for i dag startes dagen hjemme hos dem med oransje klut i hjørnet med servanten. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt spent på hvilken farge på klut som henger der når jeg skal innom på bursdag i kveld. Hvilken farge på klut tror du møter meg når jeg går bort til vannkranen for å tappe vann i vannkokeren til teen min? 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Det er vanskelig å overse et kunstverk som er over 600 kvadratmeter stort. Det var i alle fall det Adressa skrev om dette kunstverket i 2018. Jeg passerer dette gigantmaleriet i Ila hver gang jeg skal på tai chi. Den italienske gatekunstneren Millo (Francesco Camillo Giogino) har malt bildet av “Ilapia”, jenta med englevinger.

Men jeg klarte det kunststykket å overse dette kunstverket i flere uker, kanskje måneder. Det var rett foran øynene mine hver gang jeg kjørte til tai chi-trening, og jeg så det ikke. Snakk om å ha skylapper på! Da noen på treninga snakket om gigantmaleriet utenfor og jeg kikket uforstående på dem og spurte hvor det var, kikket de på meg med vantro. Har du ikke SETT det, spurte én? En annen geleidet meg bort til vinduet i treningsrommet, som for å sikre seg at jeg fant frem, og pekte på veggen utenfor. Jo, der var det sannelig kommet et digert kunstverk på veggen av siloen! Som visstnok hadde vært der lenge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var på tai chi i går kveld, for første gang på tre måneder faktisk. Da jeg kjørte forbi gigantmaleriet, kom jeg til å tenke på hvordan jeg ofte har på skylapper. Ikke ser det som er rett foran nesen min. Tanken fikk meg til å skjerpe meg, være ekstra oppmerksom på bygninger og utsikten fra bilvinduet. Og sannelig fikk jeg øye på mye som jeg vanligvis kjører forbi, men ikke har lagt merke til før!

Det var først da jeg kikket nærmere på bildet jeg tok av kunstverket i går at jeg oppdaget at jenta har vinger. Det er ikke første gangen jeg har gjort oppdagelser gjennom fotolinsa. Gjennom å ta bilder kan jeg bli mer bevisst på detaljer rundt meg. Hvordan er det med deg? Er du bevisst på det som dukker opp foran øynene dine? Legger du merke til nye bygninger langs veien og steiner på stien som ikke har vært der før? Er du våken og oppmerksom når du beveger deg rundt? Til stede der du er?

Metaforisk er jeg derimot ikke en person som har skylapper på. Jeg liker å ha bredt fokus og har evnen til å se det større bildet. I konflikter evner jeg f.eks. å se saken fra flere sider, ikke ensidig fra bare én persons side. Og jeg er åpen for nye innfallsvinkler i kommunikasjon med andre. Jeg kan til og med synes at det er ganske interessant å bevege meg inn i konflikter for å forstå ulike personers forståelsesverden og sannhet. Men som for det fysiske rundt meg, må jeg åpne øynene og “se”. Ta på de brillene som vekker oppmerksomheten, analysere, sortere, vurdere, observere og gjøre meg i stand til å forstå hvordan ting henger sammen.

I går postet jeg en quote her i bloggen som også handler om bevissthet, men på et annet plan. Du finner innlegget HER.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Pay attention

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Pay attention to the way people act
when you’re not doing well.
pay attention to who reaches out
and who defends you
when you need it most.
pay attention who’s constantly concern
with your well-being and
who genuinely wants what’s best
for you and who doesn’t.
pay close attention,
that’s all…
knowing the difference between who
you deserve and
who you don’t…
is everything.

r. m. drake

I går kveld fikk jeg endelig oppleve det! De to foregående kveldene/nettene har det vært enda flottere, men jeg har vært nødt til å la det passere uten meg. Jeg brukte hele kvelden på å gjøre meg klar til jakten på nordlyset. Mesteparten av tiden gikk med til lading. I tillegg pakket jeg en liten sekk med kamera, lommlykt, votter og lue, og tok frem voksiposen min. Det kunne jo bli kaldt når jeg skulle suse rundt på elscooteren Elvira nede ved sjøen midt på natta.

Jeg fulgte med i en app som indikerer hvor sterkt nordlyset er til enhver tid. Men siden det ikke så ut til å bli så sterkt og klart, pusset jeg tenner og gjorde meg klar for senga. Sjekket deretter appen en siste gang, og oppdaget at indeksen hadde steget fra 3 til 4. Jeg var straks klar for jakt, og to minutter senere var Elvira og jeg på vei ned bakken i fullt firsprang.

Det var mørkt nede ved sjøen, der vi fant utsikt til nordlyset. Bekmørkt på stien, faktisk. Jeg oppdaget at det var flere nordlysjegere nede ved sjøkanten. Noen hadde gjort opp bål også. Men jeg holdt meg oppe på kanten. Tok ikke sjansen på å kjøre ned, i tilfelle Elvira gjorde seg vrang og ikke klarte å kjøre opp igjen. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde havnet nedi et hull og blitt liggende på ryggen med et kamera på magen og beina til værs. Jeg vedder på at de andre nordlysjegerne sterkt hadde mislikt å ha blitt forstyrret i fotojakten av noen i nød! Selv om en dame nedi et hull med kamera på magen kunne blitt et flott fotomotiv også.

Kameraet virket ikke, forresten. Vel, det er vel mer riktig å si at det var jeg som ikke virket, fordi jeg ikke kan med innstillingene. Dessuten var det mørkt og vanskelig å koordinere kamera, lommelykt og fingre, samtidig som Elvira ville snu seg hit og dit og skru på og av lys hele tiden. Det ble litt for mye stress, så jeg endte opp med å ta bilder med mobilkameraet i stedet. Bildene er ikke så gode, men jeg lurer på om jeg kan skylde litt på at nordlyset falmet etter hvert også? Jeg fikk i alle fall oppleve det. 

Det var litt spennende å være ute i høstmørket. I den milde men likevel forfriskende høstlufta. Innimellom hørte jeg lyder fra busker og trær, men jeg var ikke redd. Jeg kan både karate, kung fu og tai chi. Om noen ypper, skal jeg klare å bite fra meg. Jeg er ikke like sterk og rask som før, men jeg kan noen triks. 

Elvira ville absolutt kjøre en tur til Ranheimsfjæra også, hevdet at nordlyset der var enda bedre, så det var bare for meg å følge med. Men det stemte ikke, der var det stille og mørkt som i graven. Det ble en rask retur til Hansbakkfjæra, og en selfie av Elvira og meg i skyggen der, før vi fant brua som bragte oss  hjem. En vennlig pil viste vei i nattemørket.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂