Da jeg planla å dra til Spania nå i høst, hadde jeg tanker om at jeg skulle bruke mye tid på restitusjon. Hvile, lade, få påfyll ved havet… Slik ble det ikke, og jeg burde selvsagt visst bedre. Jeg skulle jo tilbringe tid med døtrene mine, kjæresten til den ene, og dessuten venner som bor i Spania. Ei bloggvenninne, som også har ME, kom dessuten på besøk til meg i noen fine dager. Alt dette innebærer også at jeg ville gjøre mye koselig, som å dra ut på små utflukter, spise på restaurant og tilbringe hverdager med herlige folk.
I stedet for restitusjon ble det derfor ekstremt mye påfyll på trivselskontoen, noe jeg ikke ville vært foruten. Dette forbruket driver jeg og betaler på nå. Med renter. Først må rentene betales, og dette jobber jeg med enda. Det er bare tre dager siden jeg kom hjem, så denne lange nedbetalingen er slettes ikke så merkelig i min verden. Jeg aner imidlertid ikke hvor lang tid det vil ta før rentene er nedbetalt og jeg deretter vil kjenne at jeg kommer på plussiden igjen. Kanskje noen dager til, muligens noen uker, men veldig avhengig av hvor mye jeg klarer å spare!
Jeg har fått tilsendt mange gode ord og omsorgsfulle meldinger og kommentarer om at jeg må hvile og ta vare på meg selv, samt ønsker om god bedring. Tusen takk! ❤️ Folk blir vel lei av det også etter hvert. Det virker jo bare ei kort stund, denne ladinga, så lever jeg litt igjen, og dermed er jeg like tom på ny. Det skal bare en liten tur til, en spasertur eller et venninnetreff, så er jeg atter nesten tom for batteri på kroppsmaskineriet.
Det er sikkert flere enn meg som trenger lading og påfyll av energi på denne tida av året? Mange føler seg energiløse når vi går inn i mørketida. Da handler det ikke nødvendigvis om sykdom eller utmattelse, men “bivirkninger” med mørketida. Hva er det som øker energinivået ditt? Gir deg litt mer å gå på i hverdagen?
Hvis du ikke fikk med deg lanseringen av det nye konseptet “Fredagsbildet fra Kristin” her i bloggen går, finner du det HER!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Dette er et nytt konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min på fredager med ett eller flere bilder. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Siden vi har lansering av dette konseptet i dag, får du herved servert i alt tre bilder!
Riktig god helg!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Skarp og deilig høstluft i dag, og verandadøra har stått på gløtt.
Jeg tror jeg må ha gått over i en slags dvaletilstand i går. Jeg la meg for å sove utpå dagen. Først var det vanskelig å få sove. Det føltes som om jeg ikke klarte å roe kroppen, ikke klarte å gå over i hvilemodus, og det verket overalt. Da jeg omsider sovnet, var det som om kroppen kortsluttet. Jeg følte meg helt tom, men rolig. Her kan du lese innlegget om hvordan dagen hadde vært i forkant av dette: Smertefri hjemtur… Nesten!
Jeg var tom for Body Battery på Garmin-klokka lenge før sola stod opp i går. Nede på 5 (som er det minste som kan registreres) da jeg forlot Spania. Jeg lot ikke til å ta lading selv om jeg stort sett slappet av, enten i flysetet, eller hjemme i sofaen etter at jeg kom hjem til Trondheim. Jeg sjekket klokka innimellom, og den lå konstant på 5, omtrent som et febermål som ikke rikker seg fra måling til måling.
Ikke overraskende følte jeg meg temmelig energitom utover ettermiddagen og kvelden i går. Sofaen ble mitt faste holdepunkt, og jeg fikk servert middag i sofahjørnet mitt av min snille samboer. Omsider begynte kroppen, i følge klokka, å ta lading. Litt etter kl. to oppdaget jeg at tallet 5 (Body Battery, forkortet til BB) var endret til 17. Jøss, tenkte jeg, dette var merkelig, men selvsagt helt supert! Merkelig nok fortsatte BB å stige, og kvelden bød på stadige overraskelser. Jeg ble mer og mer forundret, og ved leggetid var BB passert 40. En slik stigning utover ettermiddagen og kvelden har jeg aldri opplevd før, til tross for mye hvile. Hva kan ha skjedd? Har ME-kroppen min gått over i en slags dvalemodis?
Dyr som bjørner og pinnsvin ligger i dvale om vinteren. Da finner de seg en hule eller et annet krypinn og ligger i dvale der i noen måneder, til varmen og våren får liv i dem igjen. I dvaletiden senkes blant annet kroppstemperaturen og pulsen for å spare på energien. Basert på dette, og de temmelig krevende døgnene forut, har jeg laget meg noen hypoteselignende spørsmål:
Skjedde dette fordi jeg var totalt utmattet, manglet energi til å gjøre noe som helst?
Har det sammenheng med at jeg frøs mye tidligere på dagen? Jeg har tidligere merket at kroppen min kan ta lading raskere etter kalde bad og dusjing i kaldt vann de siste 2 – 3 minuttene.
Kan det ha blitt slik fordi kroppen hadde behov for å senke kroppsfunksjonene basert på begge disse to “forløperne”?
Litt morsomt er det også å tenke på at dette skjedde på ei tid da bjørner og pinnsvin gjør seg klar til å gå i hi, hihi! 😀
Som jeg skrev i blogginnlegget i dag tidlig, lå BB på 100 da jeg våknet klokka halv ni. Det er ny rekord, og skikkelig uforståelig etter vaskedag og gårsdagens hjemreise. Følelsen i kroppen som jeg pleier å ha når jeg våkner, var imidlertid ikke veldig forskjellig fra slik den vanligvis er. Slapp, tung i kroppen og hodet, småsvimmel, litt varm i panna/feberfølelse, og jeg hadde ikke energi til å gå i dusjen før nærmere tolv. Verkingen i kroppen er imidlertid borte, hodepina fraværende, og jeg føler på en god ro.
Det er forresten lenge siden jeg har sett av målingene på klokka at jeg har ligget så lavt i puls som 61. Generelt har jeg ganske høy puls, en del høyere enn normalt. Stressnivået lå helt nede i 10 på klokkas målinger. Ny rekord der også, altså.
Kan du gjette på hva BB ligger på nå? Klokka 14.00 i dag lå det på 65, og klokka 16.00 var det nede på 61. Og jeg har foruten å spise lunsj og dusje mellom tolv og ett, hatt tilhold på sofaen.
Her er innlegget jeg skrev etter at jeg opplevde den rareste overraskelsen i dag tidlig: Det har skjedd noe veldig rart.
Hjemveien fra toget til sofaen i går
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Det har skjedd noe veldig rart. Flere rare ting, faktisk. Bare siden i går. For det første våknet jeg halv ni, og det er et under i seg selv. Jeg pleier ikke våkne så tidlig. Det neste jeg stusset over, var at det ikke var soloppgang og at utsikten var helt forskjellig enn jeg er vant til. Normalt pleier det være soloppgang halv ni, og sola pleier å komme opp bak havet, altså Middelhavet. Fargene var også annerledes, og det var antydning til frost på bakken.
Jeg innså raskt at jeg ikke er i Spania lenger da jeg gikk ut på verandaen for å møte dagen og det var kulde som møtte meg, ikke varme. Men det var frisk og god luft og fugler som laget litt morgenlyder her også. Jeg måtte i tillegg passe meg for all fugleskitten utenfor verandadøra, for de to spurvene som pleier å bo oppunder taket, har tydeligvis flyttet inn for vintersesongen.
Som du skjønner ble dette mange rare ting på en gang for en stakkars blogger som har flyttet hjem. Hjemreisa i går tok på, og jeg har beregnet noen dager med lading for å komme meg. Men da skal du få høre det aller rareste. Nei, du kan få se det også. Sjekk bildet under! Jeg våknet med 100, altså full score, på Body Battery på Garmin-klokka i dag. Det har aldri skjedd før. Det er så rart at jeg faktisk må fordøye det litt, finne ut hva som kan ha skjedd, og så skal jeg komme tilbake til dette litt senere i dag.
Og oppi alt dette har jeg glemt å lage meg te, så det må jeg se å får gjort med én gang!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Det ble dårlig med søvn i natt. Det er kul umulig å sove sammenhengene når jeg vet at jeg må opp tidlig. Da jeg våknet tre, var det bare en halv time til vekkeklokka skulle ringe, så da var det bare å komme seg opp. Men hjemturen ble smertefri… nesten! Ganske uten komplikasjoner og stress i alle fall.
Uber-bilen kom som avtalt, og som vanlig litt før tida. Jeg fikk melding om at den stod utenfor. En smilende blid Emilio José hilste god morgen og stusset litt over den lette kofferten. Jeg liker å reise “lett”, og dagens 5-kilo tunge koffert var kanskje ikke mye å klage over for en serviceminded sjåfør uansett. Under ser du bestillingen min hos Uber:
Jeg liker å bruke Uber når jeg er i Spania. Det er praktisk, enkelt, billig og de er presise. Appen fikser det meste, og der får man også informasjon fortløpende. Det er informasjon om hvilken bil, med hvilket bilnummer og hvilken sjåfør som henter. Forhåndsbestilling koster bare 1 euro. Sjåføren min brukte 18 minutter på turen til flyplassen. Etter endt tur kan man tipse om man vil, og gi en vurdering. Der kan man også se hvilke andre vurderinger sjåføren har fått, og jeg tror det er sånn at passasjerer også blir vurdert. Litt usikker på det siste. I dag fikk jeg til og med respons fra sjåføren på tipsen jeg ga, i form av et bilde av smilende Emilio José og et “takk”. Det føles veldig trygt når alt er så dokumentert. Første gangen var jeg usikker på om det var trygt å legge inn kredittkort i appen, men nå synes jeg bare det er veldig praktisk. Alt bærer preg av kvalitet, synes jeg. Disse sjåførene snakker hvis du vil snakke, og tier stille om du vil ha ro. Bruker du Uber?
En lett koffert på vei til å stikke av ved sikkerhetskontrollen
Det var lite folk på flyplassen så tidlig, og det passet meg perfekt. Jeg hadde sjekket inn via nett i går, så det var bare å strene bortover. Derfor gikk det også radig gjennom sikkerhetskontrollen og bort til kaféen “Giraffe World”, hvor dagens første tekopp ble inntatt. Jeg leste i bloggen til Solliv i dag at hun er glad i kaffe og prøver å få tatt kaffekopper på ulike steder. Det høres koselig ut. Kanskje jeg skal ha som mål å ta flere av tekoppene mine på ulike steder også. I alle fall på dager når formen er bra.
Det å ta direktefly er ganske energibesparende for kropper som ikke har så mye å gå på. I vinterhalvåret går dessverre ikke Norwegian direkte til Malaga. Da må man via f. eks. Oslo. Det er sannsynligvis kundegrunnlaget som er dårligere da, og jeg la også merke til at flyet i dag ikke var fullt. Det var flere som fikk tre seter til disposisjon som de kunne lage seg ei seng av. Jeg vurderte det, men sovnet sittende før jeg rakk å innta liggende stilling.
Flyet mitt begynte å rulle bortover flystripa allerede åtte minutter før tida. Da jeg skjønte at flyet ville lande i rute, kanskje også tidligere, åpnet jeg vy-appen og bestilte meg togbillett fra Værnes flyplass hjem til Ranheim. Det er et langt billigere alternativ enn både flybuss og flytaxi. Dessuten stopper toget omtrent rett foran stuevinduet mitt. Jeg ville se an både ankomsttid og form frem til ombordstigning, før jeg bestemte meg for tog eller ikke. Det kunne jo hende at jeg ikke maktet den lille gåturen. Men alt så ut til å fungere smertefritt.
Heldigvis var det ingen skrikerunger eller fjertende passasjerer i nærheten. Jeg puttet inn de støydempende øreproppene, og dermed var jeg i min egen lille flyboble. Hvis jeg hadde husket å ha med sovemaske, hadde jeg kanskje sovet mesteparten av flyturen. Men det ble uansett et par gode dupper.
God plass ombord. Ingen på de to setene ved siden av meg.En solstråle titter inn for å holde meg med selskap til niteenHimmel, snø og skyer i skjønn forening i det vi går inn for landingToget mot Trondheim suser inn på Værnes stasjon
Endelig kom toget, en halv time forsinket. Det skulle egentlig korrespondere perfekt med flyet fra Malaga, men denne siste etappen tok siste gnist av energi fra meg. Fordi jeg ble stående ute og vente. Å gå tilbake det jeg anså som “et godt stykke”, var uaktuelt, hoftene hadde begynt å krangle. Å sette seg ned på en kald benk og risikere at rompa frøs til is, enda mer aktuelt. Så da stod jeg sammen med alle de andre, ikke i sympati, men fordi jeg ikke orket annet. Da kan jeg vel ikke si at turen gikk helt smertefritt da. Men det var nære på.
Og så kom siste innspurt, nemlig gåturen fra togstasjonen på Ranheim og bortover og oppover til leiligheten vår. Da kjente jeg at kreftene tok slutt. Selv høstkulda fikk ikke fart på beina. Jeg fikk heller fryse litt. Men neste gang er jeg kanskje ikke så sta og satser på å spare noen kroner. Da blir det flytaxi, og så får jeg heller betale litt for å unngå å bli helt energitom. Om ikke noen kan hente meg da.
På den lille spaserturen hjem – det tok kanskje fem minutter å gå – kjente jeg at jeg burde hatt med varmere klær. Med erfaringen fra venting på toget, begynte jeg å spekulere på om det fins fleecejakker som går ned til knærne, eller i alle fall langt nedenfor rompa? Det ville vært lett å pakke med og samtidig noe som varmer litt om det blir kaldt på flyet eller på en liten spasertur. Ei boblejakke ville jo fylt opp hele kofferten min.
Her har de begynt med luer siden sist jeg var hjemmeNaboens høsttreHjemme
Jeg låste meg inn hjemme litt over tolv i formiddag. Det var godt å kjenne på varmen som møtte meg i gangen. Nesten som varmen i Spania… Vel, som varmen på kveldene i Spania nå på høsten, tenker jeg vi sier. Det første jeg gjorde, var å parkere kofferten og sette over tevannet.
Jeg kom hjem til rent og pent hus, og med en velkomsthilsen på bordet fra samboeren. Senga er skiftet på og kjøleskapet fyllt opp med mat. Lucky me! Samboeren har nok savnet meg mens jeg har kost meg i sol og varme sammen med fine mennesker. Jeg har savnet han også, og det blir godt når han kommer hjem etter jobb litt senere.
I løpet av de siste timene har jeg blogget meg gjennom 400 mil, og hatt det litt moro med å ta bilder til bloggen underveis også. Derfor kommer det, som du ser, et blogginnlegg i dag også. – En liten hjemreisehistorie! Jeg er imponert over meg selv, hva jeg rekker og orker… Men så har skrivinga og fotograferinga holdt meg våken og beskjeftiget underveis også. Jeg vet ikke når folk flest leser blogg, men jeg legger i alle fall dette innlegget til publisering kl. 16.30 i dag, så får det bli når det blir. Jeg er klar for noen timer i senga, og kanskje sover jeg enda når Bjørn kommer hjem. Gledings!
Koselig hjemkomsthilsen ❤️
Jeg blir ikke overrasket om jeg får en kraftig nedadstigende formtopp utover ettermiddagen og kvelden. Selv om jeg har hatt ei forsåvidt rolig reise, i “normal” målestokk, har kroppsmaskineriet mitt vært mye mer i brukt enn det som er min tålegrense. Med rydding og vasking på planen i går for å gjøre klart mitt lille rede i Spania til neste tur dit, i tillegg til dagens reisedag, vet jeg at det kommer (PEM). Da er det som om all energi suges ut av kroppen, og i tillegg følger gjerne andre ME-symptomer med “på kjøpet”. Det handler ikke bare om å være sliten, men totalt utmattet. Derfor beregner jeg mye lading i dagene som kommer.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Etter en fin tur i Fuengirola og et smaksrikt måltid på asiatisk restaurant, havna vi på havna. Havna heter Puerto Marina og ligger i Benalmádena. Området er bygd opp i maurisk stil og er ganske flott. Bygningene som brukes til boliger er bygd opp i havet, og de som bor der, har bilen sin parkert i underetasjen samt en “liten” båt eller vannscooter nedenfor fortauet og bilen.
Om du liker båter, går det an å drømme seg bort på en spasertur for å se på større og flottere båter, evt. sitte ned et hyggelig sted og nippe til en drink eller spise et bedre måltid, mens livet skjer. De shopping-glade finner lett noe å bruke penger på. Mange spaserer bare rundt for å se, noen også for å bli sett.
Monica liker seg herRolig, fin stemningLadies på turGirls just want to have fun 🤗Let’s go crazyMonica inspiserer sjørøverbåtenOvertenning?
Å slippe Monica løs i en butikk med linprodukter kan være en spennende opplevelse. Hun fant ei god bukse, som hun tvert fant seg til rette i. Da jeg hintet om at det kunne bli lenge til hun fikk denne muligheten igjen og at det var dumt hvis hun angret på å ikke kjøpe, kjøpte hun like godt tre av slaget, i ulike farger. Smart dame! 🤗
Kunne du bodd her?Her bor man på utstillingFlere restauranter og barer langs promenaden
Turen til havna var for to dager siden. Monica reiste hjem i går, og jeg reiser hjem i morgen. Da blir det en brå slutt på sol og varme for min del, og et plutselig møte med trøndersk høst og frost. Men før jeg kommer så langt, har jeg en jobb å gjøre her i leiligheten. Jeg har lovt meg selv å ikke overdrive rengjøringen. Ser jo rusk og støv under senga, men skal være flink til å prioritere. Korte rydde- og vaskeøkter må balanseres med lange pauer, sånn at jeg har krefter igjen til hjemreisen også.
Sender alle som er innom her og leser noen skikkelig varme solstråler og vibber fra Spania. 🌞
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Det går mot slutt. Alt har en ende. Også denne koselige ferien sammen med Monica. Siden det er den siste dagen til Monica i Spania i dag, og pakkedag, ville vi ut og farte i går. Vi ville prøve å få med oss noe av det hun ikke har fått sett og gjort fra før. Monica hadde dessuten fått et tegn om at hun ville få oppleve noe som involverte kjærlighet i løpet av dagen, så vi hadde begge øynene åpne for at det kunne skje noe som vekket hjertedøren hennes.
Magen min kranglet og gjorde seg vanskelig fra starten av dagen, men i totida samlet jeg meg sammen mens Monica fant frem sandalene og pyntet seg med sin fineste røde leppestift. Hun var klar for eventyr!
Her var det mye spennendeKirka i sentrum av Fuengirola
Dessverre dukket det ingen kjekk spanjol opp. Ikke da vi kjørte rundt i Fuengirola for å snuse til oss inntrykk fra byen, da vi spaserte i sentrum av gatene eller satte oss ned på en kafé. Monica luftet skjørtene og duppet beina i Middelhavet før vi returnerte til bilen og hjemovertur. På vei opp over sandstranda innså Monica at det hadde vært lurt med et badehåndkle, noe vi ikke hadde. Pga. tørke og vannmangel var alle dusjer og skyllemuligheter slått av. Gjesten min spradet mot en spanjol som jobbet på stranda, hvisket han noen søte ord (tror jeg) og ble dratt med inn i en container. Han kunne i hemmelighet tilby henne spyling med en vannslange. Da han imidlertid pekte på kjæresten sin lenger ned på stranda, innså vi at det ikke ble noe av dette prosjektet.
Skulle vi ta ned-oppbilde eller opp-nedbilde?Man kan ha kjærlighet til kaffe og iskrem også
Da vi satte oss ned på kaféen i bygatene av Fuengirola, bet vi oss merke i en snasen herremann som jobbet der. Jeg la også merke til at Monica bød på mange smil i kommunikasjonen med han da hun bestilte kaffe, croissant, is og mer til. Jeg satt ute og ventet på tekoppen min mens hun var inne og bestilte, så jeg fikk ikke med meg alt. – Men jeg tror ikke det var tilfeldig at hun satt ved bordet med nesen vendt mot disken. Det var selvsagt for at hun kunne smugtitte mot disken og personalet, som i realiteten bare involverte kjekkassen! Den dama har nok opparbeidet seg et arsenal av flørteteknikker gjennom mange år.
“Jeg gleder meg til å spise croissant på senga”… Hint-hint, fnis!
Et av hennes triks består tydeligvis i å gå inn og bestille med seg mer for å ta med hjem (en croissant i dette tilfellet) og snakke om hvor godt og koselig det kommer til å bli til frokost. Noe som åpenbart ga henne flere muligheter for å bli mer kjent med denne kjekke spanjolen. Og hinte og spøke om at han var velkommen hjem! Jeg er nysgjerrig av natur og stilte meg i det åpne vinduet for å få med meg seansen. Sjelden har jeg sett Monica skru sjarmen på fullt trykk som dette. Og jeg så blikkontakten mellom de to. Om det fra Monica sin side var mest for å få mer tid med sjarmøren og få han på kroken eller for å sikre seg en til av de megagode croissantene, kan jeg jo selvsagt ikke vite sikkert.
En dans i gata, lykkelig for at det blir croissant på senga litt senereI’m freee
Etter opplevelsene i Fuengirola, dro vi tilbake til nabolaget mitt i Benalmádena, spiste en god kinesisk middag, og freste deretter ned til havna for en liten “stroll”. Det ble en fin avslutning på kvelden. Spesielt siden vi fikk med oss en vakker kveldsforestilling på himmelen. Bilder av to krakilske bloggere og bilder for øvrig fra havna kommer i neste innlegg.
Jeg må kanskje nevne at vi traff en kjendis på havna i Benalmádena. Monica ble temmelig starstruck. Jeg gikk selvsagt bare rett forbi, ante knapt hvem det var. Det er jo Monica og jeg som er de egentlige kjendisene her! Hihi… 🤗
Om du lurer på hva Monica har utelatt i historien i forhold til dette som jeg skrev om dagen i går, og hva hun har lagt til, kan du lese her: Storm i kastene på solkysten.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Jeg er usikker på om det har vært lurt å introdusere henne for mine favoritter eller ikke. Kanskje er det dumt å vise henne hvor søtt og godt livet kan være her i Spania? Det ser nemlig ut til at jeg nå har fått en konkurrent når det gjelder tilgangen til min favorittsjokolade på Mercadona, de himmelsk gode donutsene på SuperCor, som ligger litt lenger bort, og ikke minst de fantastiske churrosene på den koselige kaféen Dame Chocolate på vei til både det ene og det andre. Hva tror du?
Det skal mye til før noen kan konkurrere med min kapasitet mht. sjokoladespising, men det ser faktisk ut til at jeg har fått selskap. Nå gjelder det bare å kjøpe inn tilstrekkelig av favorittene til at vi har store nok mengder til uoverskuelig fremtid. Jeg skal innrømme at det er veldig koselig å kunne ha selskap og dele på søtsakene!
Som du ser av bildet øverst, har Monica fått sansen for churros. Hun har allerede begynt å spise dem med begge hender. I tillegg strekker hun hals for å være sikker på at alle smilene blir med innabords. Eller var det kanskje også litt for å imponere de kjekke spanjolene i bakgrunnen? Her skal ingenting gå til spille! Jeg mistenker dessuten at dette kan være et nytt sjekketriks…
På de følgende bildene ser du hvordan jeg prøver å gi Monica instruksjoner og opplæring med den hensikt at hun skal ha full utnyttelse og nytelse av churros duppet i tilstrekkelig mengder nutella. Tror du jeg lyktes?
Først mediterer man, får noen indre synDeretter lytter man etter beskjeder og tar hensyn til churrosenes viljeDeretter får man klarsignalet og kan glede seg til himmelsk gode smaksopplevelserNam!
Da jeg åpnet kjøleskapet for å ta meg en bit av denne sjokoladen nå nylig, oppdaget jeg at den allerede var åpnet. Hvem andre enn Monica satt blidspent ute på verandaen under markisen (sjokolade trives ikke i sol) og latet som hun var travelt opptatt med å lakkere tåneglene. Sulten var hun ikke, sa hun, var bare kaffetørst. Vi kjenner jo alle unnskyldningen til kaffedrikkerne om at de er kaffetørste når de i virkeligheten vil ha sjokolade!
Donuts
Det var visst ikke nok med én donut. Muligens var det jeg som prakket på Monica vanen med å spise to donuts av gangen… Det skal jo ikke mange runder til før man kopierer denne vanen. Du har kanskje lest om hvorfor man bør spise to i stedet for bare én? Det er faktisk veldig snilt og til glede for mange. Les og lær HER (om donuttrikset) og HER (om vektnedgang pga. donuts!
Ha en god dag!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Jeg har ikke for vane å kaste ut folk. Da Monica foreslo at jeg skulle kaste henne ut og sende henne hjem på første fly, måtte jeg le. Jeg gjør da ikke slikt, og dessuten vet hun hvor alt er her i leiligheten og klarer å ordne seg selv. Den store Amerika-kofferten inneholder dessuten så mye spennende at hun klarer å aktivisere seg selv om jeg ikke er en selvskapsløve til stadighet.
Når det er sagt, har Monica stort hvilebehov selv, og jeg trenger ikke frykte for at jeg skal bli vekt av joggesko som gnisser utålmodig mot flisene i gangen.
Det var imidlertid en nedtur å våkne med energinivået på null i går formiddag. Det har aldri skjedd meg før. Kunne det stemme at det var bare på 5 av 100 mulige på aktivitetsklokka? Dette er forresten det laveste man kan ha, målingene er i bånn ved 5, altså på null i realiteten.
Det ble ikke bedre utover dagen, og på ny prøvde Monica å forkludre mine planer. Foreslo at vi skulle droppe å dra ut for å spise churros til lunsj og heller bare bli hjemme for å hvile. Huff, nei, og frarøvet Monica muligheten av å smake på churros? Det ble ikke aktuelt! Det rare med disse målingene av body battery, var at de aldri steg over 5 utover dagen og kvelden, uansett om jeg tilbragte mange timer i sofaen.
Det er først i dag, etter 11 timer i senga, at tallenes tale begynner å bli bedre. Jeg startet med 42 i body battery (av 100 mulige) ved oppvåkning. Men det synker fort, så jeg må spare litt, ikke gjøre for mye, men heller unngå at jeg tappes helt ned igjen. Da blir det vel frokost på senga om ikke lenge! 🤗
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
I går ble det et bloggtreff i Spania, som bestod av litt flere enn bare Monica og meg. Linda hev seg med i dansen, og som den kjentpersonen hun er, la hun opp til en fin og flott runde i nærområdet her i Benalmádena. Først en aldri så liten elefantsafari, og deretter stod det tur til Castillo de Colemares på programmet. Det måtte passe bra på selveste Columbus-dagen, mente Linda.
Elefantsafarien skrev jeg om i går i dette innlegget: Gjesten min er på plass. Colemares er et monument laget som et stort slott som ble reist til ære for Christopher Columbus og hans eventyr. Dessverre var det veldig fullt og vi fikk ikke parkert i nærheten. Vi ble enige om at det kanskje var bedre å dra dit på en dag da det var færre folk der, og endte opp med å ta noen bilder av deler av Colemar fra høyden over i stedet. Deretter fortsatte vi opp til til landsbyen Benalmádena Pueblo.
Jeg tror Monica ble litt forrelsket i denne landsbyen, og fant seg ei koselig leilighet til salgs i en av de koselige gatene også. Det ble en fin og rolig rusletur, med masse skravling og fotografering underveis. På slutten ble det også tid til påfyll av drikke, og enda mer skravling. Deretter dro Monica og jeg dro hjem til en velfortjent ettermiddagsdupp, mens Linda dro hjem til seg selv og middagsgjester.
Planen var å ha med en fjerde blogger på bloggtreffet her i Spania, Nina. Men hun kommer ikke nedover før etter helga. Da er dessverre Monica og jeg fløyet nordover til Norge igjen. Kanskje passer det en annen gang i stedet.
I det følgende kommer en del bilder fra utsikten mot Colemar og fra Benalmádena Pueblo. Du skal få se uforstyrret uten så mange kommentarer fra meg. Da kan du heller få et inntrykk av landsbyen og stemningen der uten innnblanding. Og så blir du liksom litt med oss på bloggtreffet. 🤗
Monica fant seg en stødig mann, som hun mente måtte være en spansk utgave av Napoleon.
Se vende = Til salgsPå El Muro tok vi en pust i bakken og påfyll av drikke
Åpen dør til kirkaJeg hilste på JesusDøra ut fra den stemingsfulle kirka. Mange hadde trådt over denne “dørstokken” før oss i løpet av årene.
Klesvask. Til ære for BforB.
Her ser du Lindas blogginnlegg om turen til Benalmádena Pueblo: Koselig vandring i Benalmádena Pueblo. Her har hun har skrevet og lagt ved flere bilder. Monica har trådt inn i rollen som murmeldyr, og kommer sterkere tilbake med bloggskriving etter hvert.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
