MEning Kari Engesvik

Hvem befinner seg bak maska? Tror du på meg når jeg sier at det er meg? Kan du stole på meg, når jeg gjemmer meg bak ei maske? Kan du stole mer på meg om jeg tar av maska? Blir jeg en annen da? En som du kan stole mer på?

Kan vi egentlig stole på de som bærer masker? Ei maske kan være synlig i form av en rekvisitt, som den jeg har på. Men ei maske kan også bæres usynlig, som en fasade. Mange skjuler sitt sanne jeg, kanskje i form av et påtatt smil, eller forholder seg mimikkfri. De har tatt på ei maske som ikke røper tanker, ord, meninger, smerter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slike masker bruker vi for å skjule sannheter, for at andre ikke skal skjønne hva vi tenker og føler, for å skjerme oss selv eller andre for ubehageligheter. Noen tar på seg masker ut fra den settingen de befinner seg i, og varierer mellom en maske på jobb, en annen når de er med venner, og kanskje en tredje i samspill med ukjente. Man kan være redd for å avsløre noe ved seg selv, og føle behov for å trygge seg selv.

Det lå en konvolutt og ventet på meg i postkassen. Konvolutten inneholdt “hemmelig-utfordringen” fra Frodith. Hun har sendt ut 18 konvolutter til oss som takket ja til å være med på hennes utfordring uten å vite hva den innebar. Dette var mitt bidrag. HER er de andre bidragene: 🙂

Sverdet på de to siste bildene er det samboeren min som har spikket til meg. Jeg brukte det litt for å øve hjemme i forbindelse med at vi hadde sverdtrening på tai chi for en stund siden. Jeg ser nok ikke så skummel ut, eller? Naboene hadde kanskje blitt litt forfjamset om de hadde oppdaget meg i denne tilstanden ute på gangen. 😀

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Der kom den, faktisk. Jeg trodde at det kanskje var Posten som hadde rotet bort noe igjen, slik de hadde gjort med Heidisverden sin sending, og to viktige brev jeg sendte for to måneder siden også. Eller at det ikke var meningen at jeg skulle få noen overraskelse. Slo meg derfor til ro med det, og ville ikke lage noe hurlumhei av den grunnen. Men så kom det en melding fra eierne av huset vi solgte for over to år siden, med bilde av konvolutten du ser over.

Jeg skjønte straks hva dette måtte være. Nemlig en liten “premie” fra Utifriluft etter at hun la ut utfordringen i bloggen sin om å sende inn bilder som var IDYLL. Noe av det morsomste med å operere i bloggosfæren, er alt det morsomme andre bloggere finner på. Som denne utfordringen fra Margrethe: Er du klar for idyll. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Konvolutten fra Utifriluft hadde halvveis blitt revet i to og var dessuten åpen langs den ene enden. Men innholdet var intakt, pga. plastposen, som hadde blitt satt på av Posten. Og nå er det visst meningen at jeg skal kose meg med en kopp kakao i en oransje turkopp. Oransje er for øvrig favorittfargen min. Tusen takk, Margrethe! 😊

Om du kikker innom det gamle innlegget Turmat fra bloggvenn, vil du skjønne at Margrethe og jeg hadde en plan om å få oppdatert henne om min nye adresse før hun fant på nye sprell. Den kontrakten har vi visst glemt begge to, men nå har vi begge fått en ny sjanse, hihi 😀

I morgen kommer mitt bidrag til Frodiths hemmelige utfordring her i bloggen! 😀

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Den siste dagen før hjemtur fra Irland tok våre venner Mary og Kevin oss med på en tur rundt omkring. Først hjem til dattera Tove og hennes ektemann Shane, deretter på pub i Longford for å spise og se rugbykamp, og til slutt innom pubben på hotellet vårt i Rathowen. Vi måtte jo feire at Irland var blitt verdensmester i rugby! 😀

Det meste dreide seg om rugbykampen denne dagen. Irland skulle spille mot erkerivalen England, og sterke følelser var i sving. For mine øyne fortonet kampen seg som en kjempelang slåsskamp mellom bøllestore, sterke menn med nakker tykke som på okser. Den avlange, spretne ballen ble kastet og sparket frem og tilbake mellom irer og engelskmenn, når ikke en av spillerne fant det for godt å løpe med ballen mot brystet i retning der de skulle skaffe laget sitt poeng. Den som gjorde forsøk på å løpe over banen for å skaffe poeng til laget sitt, prøvde ofte å løpe gjennom motstanderne, eller mellom to kraftige motstandere, med hodet først. Nesten som når en baby fødes. Hvis bare hodet kommer gjennom, kommer skuldrene og resten av kroppen etter… 😆

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette var min første rugbykamp, så jeg forstod kanskje ikke så mye av spillet og reglene. Likevel var det spennende å følge med, og kult å se de sterke karene kjempe. Hvis Irland vant, ville de bli verdensmestre i denne seks-lands-turneringen. Irland lå under til å begynne med, men irene tok innpå, for deretter å lede. Da ble det liv på lokalt. Jeg skvatt høyt hver gang høye kamprop runget gjennom Longford Arms. Til slutt ble jeg med og klappet ivrig da Irlands seier var endelig. Juhu! 😃

Da vi gikk ut på parkeringsplassen etterpå, ble vi møtt av stengte utganger. Høye gjerder av metall i kveldsmørket virket ikke så vennligsinnede. Kevin gikk inn til en resepsjon for å be om hjelp, men kom ut igjen med beskjed om at vi var “fucked”. Han hadde selvsagt ingen intensjon om å overnatte inne på parkeringsområdet og sa at han ville kjøre rett gjennom porten for å få oss ut. Mary ble skremt da han kjørte i vill fart mot porten, som på mystisk vis åpnet seg. Sikkert ikke helt tilfeldig 😂

Etter et par avskjedsdrinker på pubben på hotellet vårt, var det på tide å pakke kofferter. Bjørn var i seng først. Jeg tok en ekstra svingom innom badet, for å sjekke om alt stod bra til med toalettet. Noe merkelig bobling fra den kanten var litt foruroligende. Jeg trykte på skyll-ned-knappen, som skulle vise seg å ha blitt forvandlet til en skyll-ut-knapp. Vannet steg, og begynte å strømme utover gulvet i strie strømmer. Helt supert at vannet var rent… Men slik kunne det uansett ikke fortsette.

Jeg hoppet inn i en kjole og et par støvletter og gikk ned til resepsjonen. Ringte for sikkerhets skyld på klokka to raske ganger. Resepsjonsdama, som benytter enhver anledning til å trimme på dansegulvet, kom heseblesende mot meg. Hun hentet raskt en kollega og de to damene formelig dyttet meg tilbake opp trappa foran seg, for å raskt ta tak i problemet. Dame nummer to åpnet og stakk hånda ned i sisternen, trykte deretter på et eller annet slik at vannet stoppe å renne utover gulvet, og de to løp etter en haug med håndduker, mens jeg reddet koffertene våre opp i høyden.

Mr. Feerick himself kom også inn på badet for å sjekke hva som stod på. Bjørn kjente han igjen fra et bilde som eieren av stedet, og den gamle mannen håndhilste på de to uheldige gjestene.

Heldigvis gikk skifte av rom ganske smertefritt. Vi hadde jo allerede pakket. De to damene fra pubben/resepsjonen ville absolutt gi oss noe å drikke som plaster på såret, og for the inconvenience, så da ble det en Guinness på Bjørn og ei stor kanne te til meg midt på natta. 😀

Og litt over åtte neste morgen stod vi klare med koffertene for å bli plukket opp av buss nr. 23, som skulle frakte oss til flyplassen. En shamrock vi fikk i gave fra Mary og Kevin fikk vi også smuglet med i en av koffertene. Nå står den midt på stuebordet hjemme i Trondheim og minner oss om en opplevelsesrik, herlig tur til Irland. We’ll be back!☘️

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

I går skrev jeg om den lille landsbyen Rathowen som ligger på landsbygda i Irland. Da vi ruslet et par hundre meter ned hovedgata, la vi merke til ei stor steinkirke et par steinkast unna. Dit ville jeg! Beina bar meg lydig bortover stien, og Bjørn fulgte på.

Jeg ser for meg at dette ville vært en fin setting for en skrekkfilm. Både området, omkringliggende bygninger, miljøet og atmosfæren ville vært helt perfekt. Jada, innrømmer at jeg kan ha litt i overkant vill fantasi innimellom. Men synes ikke du også at den gamle steinkirka beliggende i et ganske uvirkelig og forlatt landskap, var spennende og litt spøkelsesaktig. Hele området fremstod som temmelig mystisk, gåtefullt, skummelt, merkelig uforklarlig og fullt av hemmeligheter fra tidligere tider. Hadde dette vært sent på kvelden, ville jeg sikkert tatt beina på nakken om noen hadde sagt “bø”. Jeg ser for meg at dette må være det perfekte sted å sette seg ned for å skrive spøkelseshistorier, om ikke annet! 😀

Det var ingen kjørevei bort til kirka. Bare en smal traktorsti. Vi fikk åpnet grinda med et knirk, klatret over noen gresstuster og mellom noen gamle steinstøtter. Det var ikke så mange gravsteiner, kanskje 20 i alt. Sannsynligvis familiegraver. De store kirkegårdene ligger ofte et godt stykke unna kirkene i Irland. 

Liker du å lage skrekkelig skumle historier? Kunne du ha laget manus for en skrekkfilm ut fra noen av bildene og stemningen disse bildene skaper hos deg? På bildet under ser jeg skrekkelig sliten ut, som om jeg skulle vært våken og gjemt meg for zombier og andre nifse vesener ei skrekkelig skummel natt. 😄

Hvis du ikke leste det forrige innlegget jeg skrev om Rathowen, kan du lese det her: Hva har Rathowen å by på? 

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Vi var svært spent på hva den lille landsbyen Rathowen med sine 150 innbyggere hadde å by på. Vi skulle bo på det lokale hotellet i to netter, og hadde en formening om at denne andre delen av Irlandsturen kom til å bli veldig spennende, og helt klart forskjellig fra den første delen med glam og prakt.

Våre venner Mary og Kevin kjørte oss fra Crover House Hotel, hvor vi hadde feiret bryllup og bodd de første to nettene, til Feerick’s Hotel. – Som skulle vise seg å være både hotell, pub, dansested, spisested og det eneste stedet hvor det fantes folk. Det er et populært spisested for sjåfører og arbeidsfolk som farter forbi, lokale helter, og noen få turister. “The usual” var hyppig brukt ved bestillinger, og det var i grunnen ganske interessant å sitte i puben og følge med på folkelivet både på dagtid og kveldstid.

Det fantes kun én butikk i Rathowen. Der solgte de kjøtt, sjokolade, vann, brød og melk, og i tillegg pyntegjenstander fra Sør-Afrika.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På St. Patrick’s Day ble vi med Mary og Kevin til en pub hvor flere av de andre gjestene fra bryllupet dagen før møttes, inkludert brudeparet. Alle mer uformelt antrukket nå. Av i overkant av 140 gjester dagen før, hadde bare rundt 20 møtt opp. Muligens hadde mange tatt dobbel feiring kvelden før, for vi hadde blitt forespeilet full rulle også denne kvelden, noe som ikke stilte til forventningene, hihi!

Men det var helt greit for slitne kropper. Mary og Kevin droppet oss på hotellet vårt i Rathowen, og dro hjem for å sove. Bjørn og jeg slet oss innom puben for en night cap. Det var live musikk i danselokalet. Ikke herlig irsk folkemusikk som vi hadde forventet på St. Patrick’s Day, men en dårlig Tom Jones-kopi. Dobbelt-æsj! 

Begynner du å bli lei av skriverier om alt som skjedde på den fire dager lange turen vår til Irland? Da kan jeg forsikre deg om at det kommer to innlegg til! 😀 Jeg har nemlig lyst til å dokumentere en liten tur til ei gammel, skrekkfilmaktig steinkirke og deretter en rugbykamp i tillegg. Såh, da vet du hva du har i vente om du kikker innom bloggen de neste par dagene. 😉

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Før jeg tok avskjed med Crover House Hotel i Cavan, ville jeg ta en rusletur i hagen. Blir du med på en hagevandring på dette flotte stedet? En liten bildetur?  Jeg fant frem paraplyen og spradet nedover stien som førte til innsjøen. Den siste halvdelen av stien ned var imidlertid ganske bratt, og kroppen min er ikke så glad i oppoverbakker, som nedoverturen naturligvis ville resultere i. Jeg får raskt melkesyre i kroppen ved anstrengelser, og dessuten åndenød pga. dårlig form. Så da jeg så noen lystige farger til høyre, førte beina meg etter hvert i retning av disse. Utsikten til venstre mot innsjøen mens jeg fulgte denne stien, og Crover House som da lå på min høyre side, var en smaksopplevelse for øynene. 😊

Hang du med på hele turen? Hvis du ikke hadde med paraply, ble du kanskje litt våt i håret? Men den fuktige, friske irske lufta gjorde sikkert like godt for deg som for meg. 😉

Her er forresten flere bilder fra inne på Crover House Hotel: Vi bor på dette nydelige stedet

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Selve brullupsfesten i Irland var en gedigen fest fra begynnelse til slutt. Jeg nevnte vel tidligere at det ble en sjokkerende start på festen? I det vi gikk inn på Crover, ble vi blåst overende av høy musikk, masse feststemte folk og full rulle.

Stemningen, tempoet, praten, latteren, dans, påfyll av mat og drikke varte til tidlig morgen. De siste hadde gitt seg halv seks om morgenen. Sånn like før frokost 😆

Norske bryllup blir kjedelige sammenlignet med dette. Bordsettingen er også mye mer sosial når man sitter plassert rundt store runde bord i stedet for i hestesko, slik vi ofte gjør det i Norge.

Talene var unnagjort på rundt 15-20 minutter, fortløpende, og det var bare noen få som holdt korte og presise taler. Pliktsanger fantes ikke. I stedet gikk man rett i baren og kjøpe seg drikke. Mens det ble ryddet danseplass. Juhu! Man kjøper selvsagt flere drinker, til de andre i nærheten også, når man svipper bortom baren. Helt fantastisk fest! Morsomt! Herlig stemning! Og maaange hyggelige folk. Av mannen til venstre for meg, fikk vi tilbud om å låne huset deres å vestkysten av Irland, mot at de fikk låne vår leilighet i Trondheim. “Let’s swop houses! 😁

Etter at Bjørn ble godkompis med sjefskokken under en barrunde kvelden før, fikk jeg de lekreste retter spesialtilpasset mine matintoleranser. Ser det lekkert ut? Det smakte himmelsk godt.  😊

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Vi hadde regn hver dag mens vi var i Irland. Men på selve bryllupsdagen, som vi hadde gledet oss veldig til å få oppleve, var det noen solgløtt innimellom. Det var sikkert bestilt for anledningen, for for regn er hverdagskost i Irland. De hadde også hatt snø ganske nylig. Hele to dager, men det var visstnok også vinterens eneste snødager. 😁

Bjørn og jeg startet den første morgenen på Crover House Hotel med en rolig frokost, med nydelig utsikt fra frokostbordet. Deretter krøp vi inn i finstasen og gjorde oss klare for begivenheten i St. Mary’s church i Westmeath. Det er vanskelig å få drosje her ute på landet, men Bjørn ble godt kjent med kokken, the chef himself, i baren kvelden før. Kokken snakket med gartneren for stedet, og hun tok på seg oppdraget med å kjøre oss til kirka. Det er så utrolig mange hyggelige og trivelige folk i Irland. Man føler seg veldig velkommen av åpne, hjelpsomme irer med godt humør og et glimt i øyet. Det hører også med til barhistorien at kokken fikk laget en flott salat på eget initiativ og sendt på rommet til meg. Jeg ble litt forfjamset da jeg åpnet døra. Trodde det måtte være Bjørn, og jeg hadde lagt meg, men utenfor stod en flott kelner, av den typen man ser på film, med den lekreste nattmaten til meg! 😊

Og så kom den store dagen, som vi startet med å smile helt rundt, av tanken på alt vi skulle få være med på!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da Louise the gardiner satte oss av utenfor kirka, hadde ingen andre kommet. Vi fikk god til å se oss litt rundt, både inne i kirka og utenfor. Jeg snakket litt med Brenda, som gjorde klar harpe si, og skulle både spille og synge under seremonien. Hun hadde for øvrig bestilt tur til Norge for barna sine og seg til jul, for at de skulle få oppleve ordentlig snø.

Jeg passet på å dyppe prinsesseskoene mine i en søledam da jeg tok bildet over. Hm.

Seremonien i kirka var annerledes enn det vi er vant til i Norge. Med mye deltagelse i forløpet fra bryllupsgjestene. Det var en del “trim”, og vi måtte stadig reise oss og sette oss ned igjen. Presten kunne si noe, og “menigheten” ville respondere enstemmig med noe vi ikke klarte å skille ut som ord. Presten var forresten en underlig skrue, sa visst mye morsomt, hørtes mer ut som en standup-komiker enn en prest. Det var vanskelig å høre hva han sa, og jeg tenkte at irsken min var forferdelig dårlig… Men etterpå fikk jeg høre at flere andre hadde hatt problemer med å skjønne hva han sa også. 😀

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om både vielsen og resten av bryllupsfesten i dette innlegget, men slik ble det ikke. Derfor må du nok regne med at det kommer en fortsettelse senere. 😁

Nå skal vi av gårde for å besøke de nygifte, herr og fru O’Brian, på deres første hvetebrødsdag. Og i tillegg få møte den lille dattera deres. Det blir koselig! Jeg føler meg litt som ei bonustante til mrs O’Brien, så dette er ekstra stas! 😍

Noen av dere som er innom bloggen, hadde etterlyst bilde av meg i kjolen jeg skulle ha på i bryllupet. Her er den, og prinsesseskoene er også på, under der et sted.

Du finner et par festbilder fra bryllupsfesten HER!

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

Det er ikke alle brylluper som er like artige, men i irske brylluper kan man regne med at det blir både morsomt, hyggelig og noen overraskelser underveis. Og vi ble ikke skuffet!

På bildene ser du stemningen rundt midnatt. Mary, Kevin, Bjørn og jeg var i storslag. Det var høy partyfaktor fra vi ankom Crover House for å feire de nygifte, til i femtida på morgenen. I det vi ankom og åpnet inngangsdøra ble vi møtt av høy musikk, masse andre gjester, velkomstdrink, småmat og åpen bar. Stemninga var på plass med én gang. Jeg skal skrive og legge ut flere bilder senere. Her skjer det så mye, at jeg har ikke tid til å sitte med hodet i bloggenosfæren. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det Bjørn og jeg ikke visste da vi kom til Irland, var at brylluper her ikke varer i bare én men i to dager! Siden det er St. Patrick’s Day i dag, blir det dermed dobbel feiring i kveld. Vi har rukket å flytte til et annet hotell i en landsby som heter Rathowen. Nå skal vi få i oss litt pub-mat her, samle krefter og så blir vi hentet for å være med på mer feiring i Longford.

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)

I går skrev jeg om turen til Irland. En strabasiøs, men opplevelsesrik tur! Vi kom frem til Crover House Hotel sent på ettermiddagen, og da var det egentlig bare å finne senga. Men ikke før en liten fototur/rusletur utenfor dette flotte stedet, og i tillegg måtte vi finne ut hvor bar og frokostsal var. Og festsalen, selvsagt, hvor brullypsfesten blir utover dagen, kvelden og natta… Mer om det senere! 😀

Her er innlegget fra i går: Fra Costa del Trondheim til Costa del Longford

Her får du noen bilder fra flotte Crover house Hotel, som i tillegg er en golf resort og har egen helikopterlandingsplass. Det regnet i går, så bildene ble litt grå. Forhåpentligvis får vi noen glimt av sola mens vi er her også. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)