MEning Kari Engesvik

For fem dager siden merket jeg en forskjell i kroppen. Det er litt vanskelig å beskrive det, men det var akkurat som om kroppen gjorde et byks i riktig retning. Jeg følte meg i bedre form. Etter tai chi på onsdager er jeg normalt temmelig utmattet torsdager, og ofte sengeliggende. Denne gangen skjedde det ikke. Jeg var selvsagt hoppende glad. Samtidig spurte jeg meg selv hva den lille, store forskjellen kunne være.

Jeg ble overmodig, og deltok på treningssamlig i tai chi i helga, med treninger både lørdag og søndag ettermiddag. Du kan lese og se bilder fra lørdagens trening i innlegget Kamper med sverd. Der var det fullt fokus, som det jo må være når det er spørsmål og liv eller død.

Jeg spekulerer og funderer på hva det er jeg har gjort riktig, som har ført til at jeg klarte dette. Og fortsatt er ganske oppegående enda i dag. Nå kan det selvsagt være at jeg får PEM med utmattelser, ME-feber osv i ettermiddag, for straffen er som regel forsinket med ca ett døgn. Men foreløpig er jeg bare normalt sliten som en godt voksen dame som ikke har trent på 10-15 år ville vært. Hah!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den lille, store forskjellen kan faktisk være en liten pille som heter NADH. Den 28. oktober 2021 skrev jeg følgende om NADH i blogginnlegget Er tarmen din klar/Are your guts ready:  “NADH er en biologisk kraftig antioksidant som stimulerer energiproduksjonen i alle levende celler. Bl.a. er det feil i energiproduksjonen i cellene for ME-syke, og NADH er derfor brukt i behandling av ME/CFS for å redusere fatigue, visstnok ved å gjenoppbygge funksjonen i mitokondriene. NADH brukes forøvrig for å stimulere hjernefunksjon, og kan lindre eller forbedre kognitiv dysfunksjon som bl.a. er vanlig ved ME/CFS.”

Den gangen brukte jeg NADH over en lengre periode uten å merke noen forskjell. Og da lurer du sikkert på hvorfor jeg har anskaffet meg NADH igjen? Om jeg er dum som tror at det vil funke nå når det ikke gjorde det i forrige runde?

Det var faktisk bare impulsivt at jeg tok med NADH i en bestilling jeg gjorde av andre kosttilskudd. Jeg har i noen uker og måneder gått på høydose B1, og i den forbindelse tatt en hel rekke andre kosttilskudd. Det er en skikkelig pille-cocktail, og du kan lese om den i lenkene under. Dessverre har det ikke hatt den store virkningen på energien og formen, men jeg synes bl.a. jeg merker bedre konsentrasjon og utholdenhet når jeg skriver på pc. Kanskje var kropp og hjerne nå klar for å utnytte NADH, tenkte jeg.

Dagens pille-cocktail
Kosttilskudd for bedring av ME

Jeg har jo mange ganger tidligere trodd at “nå er jeg frisk” eller “nå er jeg friskere”. Det er meget mulig at jeg lurer meg selv denne gangen også, men kanskje går jeg en friskere vår i møte. Time will tell. 🙂

Del gjerne dette innlegget dersom du tenker det kan være av interesse for andre. Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂

Det ble kamper med sverd i går. Sverdene våre var i virkeligheten stokker, små vaskeskaft. Om vi hadde hatt ordentlige sverd, hadde det nok blitt en temmelig blodig ettermiddag.

Jeg hadde ikke meldt meg på samling i helga, siden jeg ikke visste om formen kom til å være god nok for trening. Men jeg visste at jeg var velkommen til å slenge meg med på sparket. Du leste kanskje innlegget Hold dere unna, bremser i går?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ingen av bremsene var på, og jeg kom meg avgårde. Formen var faktisk såpass bra at jeg meldte meg på tai chi for begge dagene. Juhu! Jeg var dødssliten etter gårsdagens økt, og måtte ta en betennelsesdempende pille til natta, men i dag er jeg klar for nye sprell igjen. Dette er så viktig for meg. Tai chi, miljøet og gleden ved å være sammen med mange trivelige folk, gir mye påfyll.

Lørdagens tai chi-økt bestod hovedsakelig av trening med stokker. Jeg følte meg litt som en kriger, hehe. Spesielt da vi fikk satt sammen enkeltteknikker til bruk i angrep og forsvar sammen med partner. Skikkelig kult! Bolaffio sa at den dagen han ikke lenger hørte stokker som falt ned i gulvet i treningsrommet, ville elevene få utdelt sverd. Jeg mistet stokken i hodet bare en gang. Men mange ganger i gulvet. 😄

Sifu Bolaffio har reist fra Italia for å gi oss påfyll her i Trondheim. Han er en fantastisk personlighet, utrolig dyktig kampsportutøver og stor inspirator. Jeg skulle ønske jeg kunne bli med til Gran Canaria på ukessamling i mai, slik jeg var for tre år siden. Det er jeg dessverre ikke frisk nok til, men nye muligheter kommer.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Hold dere unna, migrene, mageproblemer, hoftebetennelser, ME-feber, utmattelse og andre bremser! Ikke prøv å stopp meg! I helga skal jeg være med på tai chi-samling, så hold dere unna!

Jeg har ligget på lading og kjenner at jeg er klar for dette. I alle fall skal jeg være med på noe av det. Karate la jeg på hylla for mange år siden, men lørdag er satt av til en god økt med tai chi. Hvis alle dere bremser klarer å holde dere unna, får jeg med meg søndagens økt også.

Det er lov å håpe. Sannsynligvis vil jeg bli straffet med noen dager med fullstendig blokkerte bremser i noen dager i etterkant. Men jeg velger å flytte inn i ei boble av mest mulig normalitet de timene jeg får med tai chi med Maestro Bolaffio, og så får “hverdagen” komme etterpå.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Ønsk meg lykke til, og takk for at du stakk innom bloggen! 😊

Her er link til et innlegg fra 2019 om ei treningssamling med bilde av tai-chi-kongen og meg: Bolaffio er tai chi-kongen.
Her er link til treningssamling med Bolaffio på Gran Canaria i 2019: Treningsfeber på Gran Canaria. 

I dag ville du fylt 75 år, men denne dagen fikk du aldri oppleve. Jeg kan ikke ringe deg og gratulere deg med dagen i dag, slik jeg alltid har gjort på fødselsdagen din de siste årene. Fordi det ikke fins noen telefonlinje inn til “den andre siden”. Men jeg sørger ikke fordi du er død. 

Jeg sørger over alt jeg ikke fikk ta del i, sørger over at du ikke var i livet mitt da jeg var lita. Er trist og lei meg for det jeg gikk glipp av, det jeg ikke fikk oppleve. For menneskene jeg ikke fikk møte og ha i livet mitt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg sørger fordi du kunne valgt annerledes. Fordi jeg ikke opplever at jeg i dine øyne hadde lik verdi. Fordi jeg en siste gang ble konfrontert med at jeg ikke var likestilt, ikke er verdt like mye. Etter din død.

Jeg skal tilgi, for min egen del. Men de tunge tankene blir værende hos meg litt til. De må bearbeides. Etter hvert skal de få slippe taket i meg. Tid kommer ikke tilbake. Tid har vært. Tid er nå, og tid kommer. Jeg vil være takknemlig, jeg er god på det, men jeg kjenner at dette vil ta tid.

❤

To av bildene mine på Instagram er stjålet, kopiert og lagt ut av enn annen Instagram-bruker. Jeg oppdaget det tilfeldigvis fordi han hadde fulgt meg og jeg da gikk inn for å se hvilke bilder han poster. Ble temmelig paff da jeg oppdaget at de to siste bildene han har lagt ut faktisk er mine bilder, bilder jeg har publisert på min Instagram-konto tidligere.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Jeg har tidligere vurdert å sette en signatur på bildene mine, men ikke satt meg inn i hvordan jeg skal gjøre det. Dessuten tenkt at bildene ikke er så bra at noen skulle ha lyst til å stjele dem. Men dette ble en øyeåpner. Det skjer kanskje ofte? Kanskje noen av bildene mine kan ha vært stjålet eller brukt tidligere også, uten at jeg har oppdaget det? Noen andre som har opplevd lignende?

Etter å ha tenkt meg bittelitt om, har jeg rapportert innlegget til Instagram. Reglene er slik at man skal bare publisere autentisk innhold på Instagram, og det er ikke lov til å dele bilder eller videoer som man ikke har tatt eller spilt inn selv, evt. må man ha lov til å dele.

Da jeg gikk inn på profilen til denne fyren et par timer etter at jeg rapporterte innlegget, så jeg at bildene mine er fjernet fra profilen hans. Det nyttet altså å rapportere. Takk og pris for det. Om du vil følge meg på instagram, finner du meg forresten HER. Kikk gjerne innom, men ikke stjel bildene mine! 😀

Takk for at du svingte innom bloggen, og velkommen tilbake senere! 🙂 

I mitt forrige innlegg skrev jeg om da jeg var sju år. I den forbindelsen kom jeg på et annet gammelt bilde av meg selv, som bringer tilbake minner om hvordan jeg var som sjuåring. Jeg ser nesten ut som ei dukke på bildet. Mamma hadde sydd kjole til meg, sidkjole som det skulle være på den tiden. Jeg husker enda hvordan hun omstendig tupperte håret mitt for at jeg skulle bli fin, og hvor fornøyd hun var med resultatet. 

Vi skulle i bryllup til tanta og onkelen min. Jeg husker ingenting av selve bryllupet, men jeg har erindringer om at jeg fikk mye oppmerksomhet fra de andre gjestene. Jeg opplevde det som veldig flaut og ubehagelig, siden jeg var så sjenert, nesten folkesky. 

Linken til forrige innlegg finner du HER. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂

Da jeg var sju år, stolte jeg på alle, alle som jeg kjente.
Fremmede som ville snakke med meg,var jeg svært skeptisk til.
Spesielt menn, sånn som fotografen på skolebildet.
Da trykket jeg meg nærmere mamma, eller gjemte meg bak puter.
Jeg var sjenert og forsiktig, men hadde tillit til at mine nærmeste ville meg vel.
Jeg visste ikke så mye om hva som foregikk i verden.
Ble skånet for mye. Beskyttet.
Det var mye jeg ikke skjønte.
Trygghet og forutsigbarhet var viktig.
Stort sett hadde jeg nok med mitt lille univers.
Rommet var mitt trygge sted. Der tilbragte jeg mye tid.
Der kunne jeg bestemme selv, gjøre som jeg ville, få være i fred.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Husker du hvordan du var og hvordan du opplevde verden da du var sju år?

Hun kom rett fra et møte med “ingeniører uten grenser”. Stine er ei travel ung dame med mange jern i ilden, så jeg følte meg heldig da hun fikk skviset meg inn i sine planer på kort varsel. Men selv studenter må ha mat, og over et godt måltid kan man være sammen og skravle og jabbe ganske lenge.

For dere som er innom bloggen og ikke kjenner meg, er Stine min eldste datter. Som lita var hun snill og blid som ei sol. Det er hun fortsatt. Og gjør ikke en flue fortred. Men la deg ikke lure, for hun har vilje av stål og får til det meste som hun bestemmer seg for.

Det var Stine som bestemte restaurant og booket bord til oss. Jeg har vært lite ute på byen i Trondheim de siste årene og har null oversikt over hvilke restauranter som fins. Olivia på Solsiden skulle vise seg å være et godt valg, med god mat og en trivelig atmosfære. Praktisk for Stine også, siden hun bor like ved. Etter litt studering av menyen og mange spørsmål til kelneren, fant jeg noe jeg kunne spise uten å risikere å få vondt i magen. Med litt tilpasninger. Kveiteretten smakte faktisk kjempegodt. Stine er vegetarianer og valgte en deilig pastarett basert på sopp. Jeg hadde håpet at hun ville ha dessert også, sånn at vi kunne sitte enda lenger, men hun var alt for mett. 😀

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kom til Solsiden litt før Stine og benyttet anledningen til å ta noen bilder. 

På høyden øverst til høyre ser du en stor rød bygning. Dette er Bispehaugen skole, plassert på byens beste tomt, hvor jeg jobbet i mange år. Her startet jeg som vikar, og fikk deretter fast stilling, som timelærer i engelsk, gym, m.m. Jeg var også med og startet mottaksskole for flyktninger fra Bosnia, Kosovo og Zaire der midt på 90-tallet. Det er noe av det mest spennende og utfordrende jeg har vært med på i min lærerkarriere. Utrolig lærerikt! 

Verftsbrua er ei bru som går over Nidelva, og den binder sammen Brattøra med Nedre Elvehavn og Solsiden. Brua er også kjent som Blomsterbrua. I sommerhalvåret dekoreres kantene av brua med blomster, til stor nytelse for gående og syklende.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Det forrige blogginnlegget mitt (Handikaptur) ble ganske “annerledes” enn først tenkt. Jeg håper ikke jeg fremstilte det som veldig negativt å være handikappet, men om det gjorde det, skal du vite at det var ikke ment slik. Meningen min var å gi deg et inntrykk av hvordan jeg opplever å være handikappet. Jeg synes det er vanskelig å identifisere meg med det å være “handikappet”. Det handler vel om å godta facts. Men nå til “the bright side of life” og de hyggelige inntrykkene jeg sitter igjen med etter turen. For ting kunne vært mye verre. Selv om noe i livet er ille, klarer jeg alltids å se fordeler og det positive i situasjonen. 🙂

Denne turen hadde jeg ikke klart å gjennomføre som gående uten å ha blitt sengeliggende i etterkant. Som kjørende kunne jeg i stedet bruke energien på den fine utedagen, naturen som våkner til liv etter vinterdvalen, og koselig selskap i samboeren min. OG fortsatt ha energi igjen til resten av dagen (nesten). Juhu! 😀 

Det er så fint med broer. Det er konstruksjoner som er laget for å hjelpe oss over et vanskelig farbart område, som ei elv eller et juv. Samtidig tenker jeg på broer som noe abstrakt, noe som kan hjelpe oss over mentale hindringer. Har du hørt uttrykket “å brenne alle broer”? Og tenkt over hva det betyr?

Mesteparten av snøen har smeltet her på Ranheim. Noen hestehov smilte til oss i veikanten. Det kommer til å bli enda flottere når det begynner å grønnes rundt omkring. Det eneste negative med det, er at vi mister det lille vi har av sjøutsikt fra leiligheten. Nå som trærne er nakne, skimter vi faktisk det blå, bølgende vannet fra stuevinduet og verandaen. Kan skryte av av vi har fjordgløtt. 

Vi hadde følge med bekker, elv og sjø nesten hele veien. Og møtte mange ender. Neste gang må vi huske å ta med mat til dem. Solsikkefrø og havregryn, kanskje? 

Her finner du innlegget fra i går: Handikaptur Tusen takk for alle hyggelige kommentarer til dette innlegget! 🙂 

Takk for at du svingte innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Været var så fint, og jeg ville så gjerne ut på søndagstur med samboeren min. Tre dager med hodepine hadde endelig forlatt meg, og formen føltes litt bedre. Av erfaring vet jeg at jeg vil bli veldig utmattet av en rusletur, og for å spare på kreftene, valgte jeg å ta med el-scooteren. Dvs. det var den som tok med meg. Det føles litt bedre å si det sånn, tøyse litt, siden jeg synes det er flaut å dra på handikaptur.

Jeg har gitt el-scooteren navn, Elvira. Det skrev jeg om HER. Elvira blir alltid glad for å få turer, og denne søndagen var hun spesielt hoppende glad. Hun har stått under ei trapp i hele vinter, og har ikke sett sola på flere måneder. 

Til tross for at jeg synes det er flaut å være så handikappet at jeg må bruke et hjelpemiddel, har jeg innsett at el-scooteren er bra for meg. Jeg kommer meg ut mer, kan dra på turer i nærmiljøet, og får frisk luft. Om jeg skal ned til sjøen, har jeg gjerne tatt bilen, selv om det bare er fem minutter å gå ned. Oppoverbakken på hjemturen kan medføre at jeg blir liggende flatt ut pga utmattelser og vondt i hofter og bekken i lang tid etterpå. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Handikap kan være så mye. Det er ikke alltid man ser så handikappet ut heller. Du kan ikke se at jeg er utmattet, med mindre du kjenner meg godt og ser det på kroppsspråket mitt eller i øynene mine. Du kan heller ikke se det når jeg har smerter eller betennelser i hoftene, med mindre det er så ille at jeg må bruke krykker.

Synes du jeg ser handikappet ut på bildet under? Hva med neste bilde, der jeg har tunga hengende ut? Har bakgrunnen noe å si? Holdning, kjørepose, fokus generelt? Dette tror jeg kunne blitt en fin refleksjonsoppgave for en ungdomsskoleklasse…

Da vi kom hjem, sa jeg til Bjørn at det var veldig deilig å kjenne på at jeg ikke var totalt utmattet etter turen. Vi hadde vært ute i over en time. For en gangs skyld, trengte jeg ikke flate ut på sofaen umiddelbart. Jeg kunne sitte og nyte en kopp te. Etter et par timer kom likevel utmattelsen og ME-feberen, samt hodepine sigende. Det er prisen jeg må betale. Jeg er i ettertid overrasket over meg selv, for at jeg hadde trodd at jeg skulle slippe ustraffet fra aktiviteten. Tja, men jeg glemmer lett…

Like før leggetid, etter noen timer på sofaen, kjørte jeg ned til sjøen igjen, med bil denne gangen. Det var nemlig kommet nordlysvarsel, og jeg ville ned og se. Kanskje få et fint nordlysbilde. Bjørn syntes ikke det var lurt med denne turen, siden han så at fomen ikke var helt god. Men jeg ville absolutt, og fikk selvsagt viljen min. Vi så glimt at nordlyset et par ganger, men bare kort, nokså svakt pga skyer, og rakk ikke å få tatt bildebevis. Vel hjemme igjen ble jeg liggende lenge, før jeg klarte å samle nok krefter til å pusse tenner og gå og legge meg.  

Det kommer flere bilder fra turen i neste blogginnlegg. Og der blir fokus ikke på handikap, men det vi så og opplevde. 🙂 

Takk for at du svingte innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂