Blodprøvenes konsekvenser

Blodet mitt er klart for testing

 

I går fikk jeg resultatet fra de siste blodprøvene tatt på legekontorets laboratorium. Legen skrev at prøvene var fine. Ingen dårlige nyheter til helga, altså. Hurra! Jeg har imidlertid spurt om en utskrift som viser verdiene for de ulike prøvesvarene, siden jeg vil vite mer eksakt enn at “det er komplett normale prøver”. Er det f. eks. noen verdier på vitaminer og mineraler som er i det nedre sjiktet? Det kan være viktig i forhold til ME.

Jeg skal i gang med en skikkelig kosttilskudd-cocktail nå, og da er dette nyttig å vite. Jeg la frem ei liste over hvilke kosttilskudd jeg tenker å begynne med. Som forventet ønsket hun ikke å vurdere disse i forhold til min helse, siden hun forholder seg til legemiddelhåndboka. Hun sjekket imidlertid opp høydose B1, som er hovedgrunnen til at jeg skal begynne med alle de andre tilskuddene, og ble ikke skrekkslagen da jeg sa at jeg skulle ta 600 mg, og ikke 1800 som skjermen hennes viste var høydose B1. Hun ville imidlertid at jeg skulle vente med å begynne med alle disse nye kosttilskuddene, i tillegg til å ta pause fra de jeg tar til vanlig, til hun hadde fått tatt noen blodprøver av meg.

Men alt dette er jo ikke så interessant for deg. Konsekvensen og det som kan være mer spennende, er at jeg har forhåpninger om å bli friskere av ME med disse tilskuddene. Nå som blodprøvene er tatt og jeg har fått “go”, er jeg klar for å begynne å putte i meg godsakene. Flere med ME har god effekt av dem, men ikke alle. Legen skrev i meldingen at evt. videre tilskudd blir opp til meg, så dette blir på eget ansvar. Jeg vil skrive mer om tilskuddene og hvordan det går senere her i bloggen.

I tillegg må jeg nevne at disse blodprøvene viste at jeg ikke har stoffskiftesykdom. Jeg har de siste månedene hatt skjelvinger i kroppen og dessuten gått ned i vekt. Jeg fryktet at jeg hadde fått tilbake Graves disease, som er en autoimmun sykdom og den vanligste årsaken til høyt stoffskifte. Jeg har hatt Graves disease tidligere, måtte medisineres over et par år, og var henrykt da jeg ble friskmeldt og kunne slutte med medisinene.

Konsekvensen av dette er at jeg kan fortsette å spise potetgull! Fordi vektnedgangen da ikke skyldes stoffskifteproblemer, kan jeg spise litt potetgull med god samvittighet. Jeg trenger ekstra salt, og poteter har aldri vært usunt. Dessuten er litt ekstra fett på kroppen uansett bra å ha, pleier jeg å si, i tilfelle krig eller sykdom.

Helgekos med te og potetgull

Takk for at du stakk innom bloggen min! 🙂 

Karate-Kari som lærer

Karatetrening på plenen

 

Mange av dere som ble kjent med meg slik jeg er i dag, klarer sikkert ikke å forestille dere hvordan jeg var før jeg ble ME-syk. Døtrene mine husker heller ikke hvordan jeg var, siden jeg fikk ME da de var ganske små. Noen ganger føler jeg at tiden går fra meg, men jeg har i alle fall VÆRT energisk, høyt og lavt, overalt, med på alt, hoppet og danset, og trent hardt. Det er godt å tenke tilbake på. Disse minnene er med på å gjøre hverdagen med sykdom enklere for meg. Kanskje fordi jeg evner å se at jeg tross alt har fått utrettet og opplevd mye i livet.

I går skrev jeg om da jeg fikk klengenavnet Karate-Kari i innlegget Mine karatemedaljer. I dag får du noen bilder av KarateKari fra gamledager. Kjenner du meg igjen? Beklager dårlig kvalitet på de mest forhistoriske bildene.

Karate-Kari
Karatespark på fluer på Vattafjellet, Vikna
Karate på timeplanen i gym

 

Da jeg i slutten av 20årene var lærer på en byskole i Trondheim, hadde jeg gym på timeplanen med tre av klassene. Jeg satte opp halvårsplaner for gymtimene, mye basert på deres ønsker og for at de skulle være forberedt til timene, men også fordi det var mange talesterke gutter som ønsket seg fotball i alle gymtimene. De samme guttene gledet seg veldig til timen det stod karate på, men det morsomme var at jentene syntes det var vel så kult og spennende. Etter å ha hatt karatetimene, dukket plutselig klengenavnet Karate-Kari opp igjen. Jeg husker ikke hvorfor, men snart kalte alle elevene meg på skolen Karate-Kari. 

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg satte meg mer i respekt av den grunnen, for jeg gikk for å være “snill”. Da jeg skulle slutte som engelsklærer for den mest utfordrende klassen jeg har hatt noen gang, kom de mest bråkete guttene løpende og bønnfalt meg om å fortsette å være lærer for dem. Det var temmelig overraskende, siden jeg selv syntes jeg hadde maset og kjeftet utrolig mye på dem. Da jeg konfronterte dem med at de måtte synes jeg hadde kjeftet mye, ble jeg forundret over at de ikke syntes å være av samme oppfatning i det hele tatt. 

Jeg lever godt med å bli husket som snill. Jeg er imidlertid ikke dumsnill, bare veldig tålmodig, og jeg kan slå tilbake om jeg må. Det er muligens nettopp utholdenheten og fighteren i meg som gjør at jeg aldri gir opp håpet om å bli frisk av ME. Joda, jeg har akseptert situasjonen, slik eksperter og kloke hoder sier at man skal gjøre. Men så lenge det er liv, er det håp. 🙂 

Norgescup i Oslo. Karate-Kari til høyre.

 

Norgescup i Trondheim. Karate-Kari til venstre.

 

Mine karatemedaljer

Mine gamle karatemedaljer

 

I går skrev jeg litt om tai chi, som er en treningsform jeg har blitt veldig glad i. Jeg startet med tai chi fordi jeg savnet å kunne trene karate. Det var min gamle karatekompis Rune som motiverte meg til å prøve tai chi i Trondheim Karateklubb. De første gangene syntes jeg treninga var for lett, at det ikke var nok utfordring og jeg ble jo ikke en gang andpusten.

Men jeg var totalt utslitt etterpå. Klarte knapt å trykke ned gasspedalen da jeg skulle kjøre hjem og ble liggende rett ut i et par dager i etterkant av timen. Men jeg er ikke den som gir opp så lett. Er ganske utholdende, og klatrer opp når jeg faller ned. Etter hvert fikk jeg “dreisen” på det og opplevde at både stillingene, bevegelsene og øvelsene var sammenlignbare med de jeg kjente fra karate, bare myke og rolige i stedet. Som jeg etter hvert har innsett er det jeg trenger, og tåler.

Karatemedaljene som du ser på bildene, er fra tiden jeg trente karate. Båndene er temmelig krøllete, etter å ha ligget gjemt i ei eske under andre gamle minner i mange år. Jeg trente karate i noen år, deretter kung fu et par år, og så karate noen år igjen. Da jeg var yngre deltok jeg i flere regionsstevner og på noen Norgescuper. Det var både spennende og skremmende.

Jeg husker spesielt min første Norgescup, som var i Oslo. Der lærte jeg at det var viktig å sparke hardt. Den ene motstanderen min fikk inn et skikkelig godt spark mot hodet mitt, rettere sagt mot venstre øye. Siden dette ikke var fullkontakt karate, fikk hun poeng mot seg, dvs jeg fikk poenget fordi hun sparket for hardt. Jeg var full av adrenalin, kjente ikke smerter, men tårene trillet. Det førte til at jeg resten av kampen knapt så hvor jeg sparket og slo, så hun vant kampen. Jeg endte på fjerdeplass, og var egentlig fornøyd med det.

Da jeg kom hjem til Trondheim og var tilbake på lærerhøgskolen, ble det litt oppstandelse blant mine medstudenter, siden jeg i løpet av helga hadde “utviklet” et skikkelig blåøye. Da fikk jeg passet mitt påskrevet, gitt. Karate-Kari ble mitt klengenavn. Selv synes jeg det lyder omtrent like naturlig som Karate Kid.

Karate var en del av meg i mange år, og den dag i dag kjenner jeg at det bruser og bobler inni meg når jeg ligger på sofaen og ser for meg at jeg sparker og slår. Jeg elsker å sparke hardt. Skikkelig hardt! Ikke på mennesker, men på slagputer og boksesekker. Det er en sterk, energisk, herlig følelse! Jeg har tenkt at hvis jeg en dag blir frisk av ME, skal jeg troppe opp på karatetrening igjen. Det er ikke en stor drøm, men det er noe jeg ville gjort fordi det føles riktig og fordi det er god trening for hele kroppen. 🙂 

Her er innlegget jeg skrev om tai chi i gå: Tai chi og hvile

Takk for at du stakk innom bloggen! 🙂 

Karate-Kari

 

Tai chi og hvile

Tai Chi-Kari

 

I dag er det tai chi-dagen! Juhu! Hver onsdag er tai chi-dagen for meg. Det er ukas høydepunkt og faktisk det eneste faste jeg har i løpet av uka. Da legger jeg inn my hvile i forkant, slik at jeg er i best mulig form til tai chi-timen. I tillegg må jeg ha mye hvile og lading i etterkant. Dette innebærer at onsdager tilbringes i senga og på sofaen, og alt annet blir “ryddet unna”. Torsdager er også meget rolige dager. Hverdagen min handler mye om planlegging og prioriteringer.

Ei god venninne ville møte meg i dag. Det var innmari kjipt å si nei, siden det er fantastisk hyggelig å tilbringe tid sammen med henne. Men onsdag er hviledag. Om vi hadde drukket te og skravlet sammen et par timer, ville jeg etter all sannsynlighet ikke hatt energi igjen til tai chi i kveld. Butikkturen tok jeg i går, for om jeg hadde dratt på butikken i dag, ville jeg vært for utmattet til å delta på tai chi-timen.

Forrige uke måtte jeg droppe tai chi, siden vi hadde korona i hus. Jeg hadde ikke symptomer på korona, men tok ikke sjansen på å evt. smitte noen på tai chi. Siden jeg da ikke fikk med meg det de lærte forrige onsdag, gruer jeg litt for dagens økt. Der andre trenger tre repetisjoner, må jeg ha sju. Det er ikke så uvanlig at hukommelsen er dårligere for ME-syke. “ME-tåka” fører også til dårligere konsentrasjon, og plutselig kan jeg oppleve det som om strømmen kuttes i hjernen. Da klarer jeg ikke å “ta inn” mer og må ha pause.

Dette innlegget blir ikke lenger, siden jeg nå skal legge meg ned i vertikal stilling igjen. For å lade både kropp og hode. Etter utlading på tai chi i kveld, skal jeg hjem til tai chi-burger, som også er fast på onsdager. Det er det kokken Bjørn som står for. 

 

The fairy tale that was never published

I dette huset skrev jeg eventyret mitt / The house in which I wrote my fairy tale

Her kommer eventyret som jeg skrev da jeg var 19 år endelig på trykk. Du leste kanskje gårsdagens innlegg med historien om hvordan eventyret ble til? Om ikke, finner du det her: Eventyret som aldri ble publisert.

This is the fairy tale that was never published. I wrote it when I was 19 years old, and it’s been stowed away in an old box ever since. Now, however, I’m ready to publish it, right here and right now. Moreover, I will restrain from making corrections and changes to it. Here it goes!

Once upon a time there was a king who could not sleep at night time. Soon it became known all over the little town that the king’s palace was haunted. They all felt very sorry for their beloved king and his daughter, the most beautiful princess anybody had ever seen. But they could not think of any way to help him.

One night the people in the little town woke up because of a terrible noise from the palace. Now they understood that the conditions were worsening and something had to be done if they were ever to maintain peace in the little town.

Early in the morning they all went up the hill and gathered in front of the palace. The king, pouchy-eyed from lack of sleep, soon appeared in front of the citizens. Apologizing for the trouble he had caused he told them about the horrifying spirit that was keeping him awake all night. At last he went down on his knees begging them to help him to get rid of the dreadful spirit and promising half the kingdom and the princess to the one who would give him back his night’s sleep.

One by one his good friends and subjects would enter the palace to try to scare away the spirit. People were coming from far and near, but they all had to give up in the end. Eventually, the king got tired of all the people who invaded his palace without being able to help him, and one day he announced that those who tried and failed would have their head cut off.

However, there was a tree feller who had three sons that were both brave and strong, and they wanted to try their luck.Their father was very poor and he could’t give them much food for their long journey on foot, but he gave them an amulet which would bring them luck.

As the three of them set off they promised their old father that they would come back rich one day and they should never have to eat gruel again.

When they couldn’t see their house any more the oldest son, fat from always eating all the leftovers, took the amulet out of his pocket and gave it to his younger brother. I do not need it, he said, believing that physical strength was all he needed. But the younger brother was very lazy and thought that he could not be bothered to carry it and gave it to the youngest of the three. I do not need it either, he said.

The youngest son looked at the amulet with great interest, then put it in his pocket, and they started to walk again. Soon the youngest brother discovered that there was a hole in his pocket, and the amulet was gone. He rushed back and just as he saw the amulet in front of himself on the path a rat appeared and ran away with it. Astounded he followed it and caught it just before it disappeared into a hole of a tree.

Meanwhile the two older brothers had arrived at the king’s palace. The oldest son entered the palace first. Bowing to the king and looking greedily a the princess he promised to make an end to the spirit in the palace. Chasing the ghost in the palace that night the oldest son did much damage and did not succeed, so the following day he was taken down to the cellar to have his head cut off.

The younger son now went inside and greeted the king and the princess. Tired from the long walk he fell asleep that night and the next morning he suffered the same fate as his older brother.

In the meantime the youngest son with his new pet, the rat, arrived at the palace. Seeing the princess in the bedroom window he fell in love at once. The king was surprised at the politeness of the young man but did not think him suitable for such a task. The princess, however, liked the young man with the original pet and begged her father to give him a chance.

As darkness fell the youngest son of the tree feller sat down to wait for the ghost to appear. Suddenly he heard some knocking coming from the other end of the room. At the same time his pet rat jumped out of his pocket, ran across the floor and disappeared into a hole in the wall. The youngest son sat there astonished not knowing whether to believe what he heard and saw or not. “What is going on”, he exclaimed as several rats came out of the hole in the wall and danced in front of him.

His pet rat now told its fellow rats to calm down. “These rats you now see are what the king thinks is an evil spirit”, it told his friend. “They have been living here in the palace because they haven’t got anywhere else to go, but I am now going to take them with me back to the woods where my family and I live”.

From that day the king was again able to sleep properly at night time and the youngest son of the tree feller was happy that the amulet had brought him so much luck. Everything was now made ready for a wedding which lasted seven days and if they are not dead yet they still live happily in a palace in a little town far, far away from here.

😊

Bloggen har flyttet / The blog has moved

Fra 1. november begynte jeg å blogge på blogg.no igjen, der jeg startet for tre år siden. Jeg har hatt en “ny giv” og blogget nesten hver dag i det siste. Dere finner de siste blogginnleggene mine på kariengesvik.blogg.no Stikk gjerne innom! Inntil videre beholder jeg dette nettstedet i tillegg. 🙂

As of November 1st I started blogging at blogg.no again. This is the blog platform on which I first started blogging three years ago. You will find my newest blog posts at kariengesvik.blogg.no Hope to see you there! 🙂 However, I will still keep this website for a while.

Eventyret som aldri ble publisert

Jeg skjønte allerede som 19åring at gult er kult

En av skriveoppgavene jeg fikk da jeg gikk på Cassio College i England var å skrive et eventyr. Dette var en morsom oppgave, og blyanten tok meg med inn i en eventyrverden jeg ikke visste fantes. Men jeg kom i mål og leverte inn skriveriene til min dyktige og engasjerte lærer Barbara. Du kan tenke deg at jeg gjorde store øyne da jeg fikk tilbake teksten og så kommentaren fra læreren. “Excellent. Publish it.” Men dette er eventyret som aldri ble publisert.

Jeg var 19 år i 1986 og hadde lært at man ikke skal tro for godt om seg selv, eller tro at man kan så mye. Jeg var sjenert og gjorde bare det jeg fikk beskjed om. Tanker om at eventyret var bra nok til at andre enn den engelske læreren skulle lese eller ha interesse av å lese det, var helt uvirkelig og “fjernt”. Men kanskje kunne dette blitt eventyret som inspirerte meg til å skrive mer. Imidlertid var det nok ikke meningen at det skulle bli slik.

Eventyret ble altså aldri publisert, selv om det stod klart og tydelig skrevet at det skulle publiseres. Men nå, nærmere et halvt århundre senere, gjør jeg det, her i bloggen. Om jeg hadde fått respons og skrivehjelp, slik jeg senere lærte om på lærerstudiet og har brukt i eget arbeid som norsklærer, kunne denne kladden kanskje blitt til noe mye mer eventyrlig.

Det var forresten et hint fra bloggeren Happy som fikk meg til å lete frem eventyret fra en gammel eske. Hun skrev i en kommentar på gårsdagens blogginnlegg Rampenissen tok med tvillingbroren at det som jeg hadde skrevet, hørtes ut som et eventyr. Bildet øverst er meg som 19åring på rommet mitt hos vertsfamilien i England. Vedleggene under er “kladden” av eventyret mitt. Håndskrifta bærer preg av at jeg ikke hadde noen skrivepult men satt i senga og skrev. Det er nok litt vanskelig å lese, så til i morgen skal jeg ha skrevet det på PC . Legger det da i et eget blogginnlegg.

Tusen takk for at du stakk innom bloggen i dag! 

Karis eventyr. s. 1

 

Karis eventyr, s. 2

Karis eventyr, s. 3

 

Rampenissen tok med tvillingbroren / The elf brought his twin brother

Ikke bare én, men to rampenisser / Not just one but two elves on the shelf

(English further down)

Jeg hadde lyst til å gi en rampenisse et godt hjem og fant en nettside som søkte etter adoptivmennesker. Etter at jeg hadde lagt rampenissen i handlekurven, gikk jeg til kassen, betalte og var fornøyd med kveldens gode gjerning. Nå kunne jeg finne senga, i visshet om at rampenissen snart dukket opp klar for avhenting på Posten.

Dagen etter fikk jeg faktura på epost. Der stod det at jeg hadde bestilt TO rampenisser, ikke én, slik jeg trodde. Hadde rampenissen allerede gjort sin første rampestrek? Tatt med tvillingbroren? Men når de først var på vei og kom i hus, kunne jeg ikke like godt kaste dem ut. Av frykt for at de skulle finne på noe tull allerede før advent, bestemte jeg at de mått bo i eska inntil videre. Det var utrygt å slippe dem ut for tidlig!

Men så begynte de å mase om at de var trøtte og ville legge seg. Jeg ble selvsagt usikker på om dette var nødvendig eller bare var et triks for å lure meg. Jeg hadde tross alt oppdratt to jenter og vært lærer i mange år, så jeg er på vakt når noen prøver å oppnå fordeler ved å lure meg. 

Kompromisset ble at de skulle få ligge i senga på gjesterommet, men ikke komme ut av plastbåndene som binder dem fast til pappen, slik at de ikke kan finne på rampestreker riktig enda. Som du kanskje har oppdaget på bildet under, har en av dem klart å brette opp kragen til broren, som nå prøver å klype den andre i armen. I går natt hadde en av dem faktisk klart å dra sokkene av broren, og da måtte jeg naturligvis flytte dem lenger fra hverandre. 

Akkurat nå kan jeg høre at de roper og klager på at det er så trangt. De håper sannsynligvis at jeg skal komme løpende med ei saks i hånda og klippe av plastbåndene. Men det har jeg IKKE tenkt å gjøre. 

Joda, dette skal bli noe når adventstida begynner! Jeg frykter for at det kan bli rimelig travelt å ha disse to i hus, og pent lite tid til juleforberedelser. Rampenissene har ikke fått navn enda. De kan ikke fortsette å hete “den ene” og “den andre”, og det er mulig jeg må ha hjelp til hva de skal hete før navnefesten 1. desember. Skriv gjerne en kommentar dersom du har forslag. Eller om du har erfaring med rampenisser og det er noe jeg bør være oppmerksom på mht rampestreker de kan finne på! 

English:

I wanted to give an elf a good home and found a website looking for adoptive parents. As soon as I had put the elf in the shopping cart, I continued to checkout, paid and was quite happy with my good deed for the night. I was ready to hit the sack, knowing that the elf would soon arrive at the post office and be ready for collection.

The following day I received an invoice by email. It said that I had ordered TWO elves, not one, as was my intention. Had the little elf already done his first prank? Taken his twin brother with him? Anyway, once they were on their way and had moved in, I could not just as well kick them out. Fearing that they would come up with some crap even before Advent, I decided that they would have to stay in the box until further notice. It would be unsafe to release them too soon!

After a little while they started insisting that they were tired and wanted to go to bed. Naturally, I became uncertain wondering if this was necessary or just some trick to fool me. After all, I had raised two girls and been a teacher for many years, so I’m on guard when someone tries to obtain benefits by fooling me.

We came to a compromise, which was that they should be allowed to lie in bed in the guest room. However, they were not allowed to get out of their plastic straps that tie them to the cardboard yet, in order not to be able to do any pranks too early. As you may have noticed in the picture below, one of them has managed to fold up the collar of his brother’s suit, who is now trying to pinch the other one in the arm. Last night one of them had actually managed to pull the socks off his brother, so obviously I had to move them further apart.

Right now I can hear them shouting and complaining that they feel trapped because it is too cramped. They are probably hoping that I will come running with a pair of scissors in my hands to cut off their plastic bands. But I do NOT intend to to that.

Surely, I expect this will be quite interesting when Advent finally begins. I fear that I will be reasonably busy to have these two in the house and probably not much time left for Christmas preparations. The elves still haven’t been named. I can not continue calling them “one of them” and “the other one”, so it’s possible I may need help finding names for them before their naming party on December 1st. Feel free to write a comment if you have any name suggestions. Or if you have experience with an elf on a shelf and there is something I should be aware of in terms of pranks they can come up with!

Tvillingrampenisser / Twin elves on the shelf

Jeg skal betjene støttetelefonen

Jeg kan velge utsikt fra “jobben”

For noen dager siden mottok jeg en epost fra ME-foreningen med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være støtte for andre ME-syke og pårørende for ME-syke. De søkte etter “erfarne” ME-syke som kunne tenke seg å bidra med sin kompetanse på støttetelefonen som ME-foreningen drifter. 

Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst til å være til nytte for andre som har ME. Mine erfaringer som ME-syk er “dyrekjøpte”, og dessuten har jeg sittet på den andre siden av bordet mens jeg jobbet som sykehuslærer. Jeg har vært på forelesninger om ME, og noen av elevene som jeg jobbet med, hadde ME. En psykologspesialist jeg var i kontakt med for et par år siden, foreslo at jeg kunne kontakte ME-foreningen og forhøre meg om det var noe jeg kunne bidra med. Imidlertid gikk jeg ikke videre med den tanken den gangen.

Pr. i dag er det seks frivillige personer på Støttetelefonen, som alle jobber hjemmefra. Nå ønsker ME-foreningen å forbedre tilbudet ved å ha flere tilgjengelige “likepersoner” pr. vakt, ikke bare én, slik det er nå.

Jeg ringte damen som er kontaktperson for dette tilbudet, og straks etter var jeg satt opp på lista over nye likepersoner på Støttetelefonen. Jeg vil få en egen jobbtelefon, som jeg kan slå av og på som det passer for meg, også når jeg “har vakt”. Dermed kan jeg regulere ut fra dagsformen. Om jeg ikke tar telefonen, går oppringingen videre til andre likepersoner. Slik jeg forstår det, vil tilbudet på Støttetelefonen utvides på nyåret.

Jeg kan selv velge hvor jeg vil “jobbe” fra. Det spiller jo ingen rolle for innringerne om jeg sitter med et pledd rundt meg i sofaen eller om jeg sitter ute og speider utover sjøen. Til tross for at jeg har lite energi selv, tenker jeg at jeg kan bidra som likeperson. Kanskje en time noen dager i uka. Det må jeg se an.

Man vil få opplæring og oppfølging. Jeg er veldig spent på hvordan dette blir, og hvilke utfordringer jeg møter. Generelt liker jeg å møte nye mennesker. Jeg tror jeg er en god lytter og samtalepartner, og jeg liker å tenke og se muligheter. Jeg skal ikke være en rådgiver, men kanskje kan jeg bidra med noe erfaring og stille noen spørsmål som gir andre mennesker nye innfallsvinkler og mening i tilværelsen. 

Positivt svar på koronatest

Koronatest

Positivt svar på koronatest, eller negativt svar på koronatest? Det var det store spørsmålet for et par kvelder siden. Vi har en koronasyk tenåring i hus, og siden min kjære samboer Bjørn hadde symptomer som sår hals og følte seg slapp og urven, tenkte vi at det var på tide å ta hver vår PCR-test for innlevering og sjekking. Bjørn hadde tatt tre hurtigtester i løpet av uka også, mens jeg blånektet snurring i nesa, siden jeg bare var hjemme likevel.

Bjørn fikk svar på sin test i sekstida på kvelden, og han kunne puste lettet ut siden den var negativ. Helsenorge.no glimret imidlertid med sitt fravær mht svar på min test, selv om vi hadde levert testene samtidig. Iderike og morsomme Bjørn spøkte med at de sikkert måtte fjerne matrester fra min spyttest før de kunne analysere den, og at dette naturligvis var grunnen til at det tok tid.

Da klokka passerte åtte, begynte vi å bli usikre på om den lange ventetiden kunne bety positivt svar. Nærmere ni kom det endelig melding om at svaret på min test var klart. Og til alt hell var det negativt. Det er svært sjelden jeg opplever negative svar som positive, men i koronasammenheng er vi vel alle glade for negative svar. Jeg hadde innstilt meg på at “jada, dette kan bli interessant”, men da har altså Covid-19 ikke klart å ta bolig i kroppen min. 

Om årsaken til dette er vaksine, diverse kosttilskudd, hygiene og forsiktighet, gode gener, eller rent tilfeldigheter, vites ikke. Og det får vi aldri svaret på heller. Men inntil videre er jeg “renvasket” og kan bevege meg ut i samfunnet igjen. 

Dere som leste innlegget Vi har fått korona i hus lurer kanskje på hvordan det går med korona-kid. Han har hatt feber, hostet og vært innesperret på et rom på 8 m² i ei hel uke nå. Han klager ikke, er veldig tålmodig, har selskap i dataspill og gitar og er glad for servering på rommet. Men blir nok veldig glad den dagen han endelig får slippe ut av cella si. For hans del håper jeg det blir veldig snart!

 

En av Bjørns negetive tester