
Jeg har hatt mange arbeidsplasser gjennom livet, men jobben min som sykehuslærer var den jobben jeg trivdes best i og hvor jeg fikk brukt meg mest. Jeg opplevde å bli verdsatt for den jobben jeg gjorde, både av lærerkollegaer, sykehusansatte, elever og foreldre. Det viktigste var likevel å oppleve at jeg kunne gjøre en forskjell for elevene, både i hverdagen på sykehuset og i forbindelse med at elevene skulle tilbake til skolen på hjemstedet sitt.
I forrige blogginnlegg nevnte jeg at jeg har jobbet som spesialpedagog på Nevro Øst på St. Olavs Hospital. Mesteparten av tiden jeg jobbet på Skolen St. Olavs Hospital jobbet jeg imidlertid med grunnskole- og videregående elever. Ingen dager var like, og elevgrunnlaget varierte. Elevene hørte til på skoler i egen kommune og kom fra hele Midt-Norge, men fikk tilbud om opplæring mens de var innlagt på sykehuset.
Vi var en liten gjeng lærere, med egen rektor, som hadde tilholdssted og skolelokaler på Barne- og ungdomsklinikken. Vi fikk lister over pasienter som var i skolealder fra de ulike avdelingene, samt informasjon om hvordan dagsformen deres var og forventet innleggelsestid. På morgenmøtet fordelte vi lærerne disse elevene mellom oss, og jobbet ut fra den enkeltes behov og hjemmeskolenes planer.
I denne lærerjobben måtte jeg være svært omstillingsdyktig. Jeg husker spesielt én dag fra det første året jeg jobbet der. I løpet av arbeidsdagen tok jeg tre avskjeder. Først med en elev som var død i løpet av natta, deretter med en elev som ble utskrevet fra sykehuset, og til slutt med en hel skoleklasse som jeg hadde hatt på omvisning og besøk hos en av mine langtidselever med kreft. Den siste eleven møtte jeg forresten på konsert i fjor sommer. Han er voksen, frisk, og jobber i dag som rådgiver.
Det er selvsagt ganske spesielt å jobbe med barn og ungdom når man vet at de skal dø, og man i tillegg er i tett kontakt med deres familier. Samtidig blir det desto viktigere å gjøre dagene best mulig for den syke. Skole for de sykeste elevene kunne være så lite som et besøk på rommet med høytlesing eller en liten kunst- og håndverksaktivitet. De friskeste kom ned på “skolestua” og kunne ha undervisning i alt fra 15 minutter til flere timer.
I tillegg til undervisning jobbet jeg også aktivt for at hjemmeskolene deres skulle legge til rette for eleven til de var hjemme igjen. Det ble mange telefoner til kontaktlærere, rådgivere og rektorer for å informere om elevenes rettigheter og behov for tilrettelegging. Dette var kanskje den viktigste delen av jobben min.
Det er trist at jeg ikke er frisk nok til å fortsette med mine gode gjerninger som sykehuslærer, men jeg har lært meg at det er en tid for alt. Jeg tenker at erfaringene mine fra disse årene har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag, og at jeg innimellom kan ta i bruk kunnskapen på andre områder.
Jeg fikk den aller første jobben min da jeg var 14 år, og har alltid jobbet ved siden av skole og studier. Alle arbeidsplassene har satt sine spor, lært meg noe, utdannet meg for livet. Jeg har bl.a. jobbet i rørleggerbedrift, matbutikker, gavebutikk, garn- og klesbutikk, på markisefabrikk, pizzeria, i rengjøringsjobber, med barnepass, som au pair, reiseleder og lærer for språkreiser, lærer, spesialpedagog og rådgiver på barneskoler, ungdomsskoler og i voksenopplæring. Jeg angrer ikke på noen av jobbene. De er jo en del av at veien blir til mens man går. Man gjør seg erfaringer på alt man gjør her i livet.
De tre bildene i dette innlegget er fra et besøk på sykehusskolen i november 2019.
Forrige blogginnlegg finner du her: Utredning for MS på Nevro Øst





















