MEning Kari Engesvik

English further down

Ukeplan:
Mandag: Bli-kvitt-møll-dag
Tirsdag: Verksted
Onsdag: Hviledag
Torsdag: Bank og butikk
Fredag: Advokat og notaria
Lørdag: Hviledag
Søndag: Hviledag + blogg

Etter en strabisiøs og ikke helt problemfri reise sørover til Spania på søndag, som jeg skal skrive om senere, har jeg hatt ei travel uke her på Costa del Sol. Jeg kom nedover fordi jeg hadde en del ting jeg måtte gjøre, men også fordi jeg har en plan om å hvile meg friskere. Først måtte jeg få alle gjøre-ting i boks, noe jeg ville bruke den første uka på.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Uværsbildet over er litt symbolsk for hvordan uka mi har vært. Røff, men det er greit med uvær som går over.

Det som jeg gruet mest for, var å få bilen på verksted. EU-kontrollen skulle vært tatt i juni for ett år siden, så jeg var skikkelig på overtid. Min største bekymring var om jeg ville få start på bilen, siden den ikke hadde vært i bruk på 18 koronamåneder. Etter tidligere batterikrasj pga måneder uten bruk, visste jeg at batteriet blir veldig tappet uten bruk, og jeg hadde derfor lært meg å koble fra batteriet når jeg reiste hjem til Norge. Til tross for at jeg hadde koblet fra batteriet, tenkte jeg det kunne det bli problemer etter at bilen hadde stått alene i hele 18 måneder…

Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet da jeg gikk ned i garasjen og åpnet porten. Joda, der stod min kjære “sunset orange” og ventet på meg. Jeg koblet til batteriet og satte meg spent bak rattet. Etter å ha tenkt seg om et sekund, lød den velkjente lyden av motoren. Juhu! Jeg tok den med på en 30 minutters testtur, i håp om at batteriet ville lades opp, og parkerte fornøyd i garasjen igjen. Jeg turte ikke stoppe underveis av frykt for å bli stående langs veikanten, heller ikke for å fylle luft i dekkene. Vel hjemme i garasjen slo jeg av tenninga, og trykket deretter påny på startknappen, men de samme beskjedene kom opp igjen. Noe om tyverisikring og lite strøm på batteriet, så jeg droppet den planlagte handleturen, slo av tenninga og gikk ut av bilen. Kanskje var det lurt å sette “sunset orange” på lading over natta i stedet. Nå følte jeg meg litt flink og smart. Helt til jeg åpnet bildøra igjen, og alarmen slo seg på. BIP-BIP-BIP… Fytti katta, for et leven! Jeg fikk ikke til å slå av alarmen. Fjernkontroll til nøkler hjalp ikke, så jeg koblet fra batteriet for å få fred i hodet til å tenke. Support hjemmefra ble koblet til på øret, men kunne ikke gjøre stort.

Omsider, etter mye prøving og feiling, slo alarmen seg av. Gjett om jeg var lettet! Jeg koblet batteriet til lading og øynet håp om at jeg ville få bilen til verksted til avtalt tid dagen etter. Utrolig nok så det ut til at batteriet tok lading, og jeg kunne tillate meg selv å senke stressnivået. Dagen etter fikk jeg tatt av ladekabelen, etter instruksjoner i veiledningen, og “sunset orange” startet. Uten at alarmen ble utløst! Men med de samme varslene i panelet. Etter en kjøretur med hjertet i halsen til verkstedet, siden jeg fryktet stans på veien, var jeg i mål, vaklet ut a bilen, shaky og lettet, og visste at Carlos (sjefen for bilforretningen) og Omar (sjefen for verkstedet) ville ta hånd om bilen herfra. Jeg føler meg superheldig som alltid får så god service av dem.

To timer senere ble jeg vekt av en mekaniker med beskjed om at bilen var ferdig. Batteri i fjernkontroll var skiftet, bilbatteri sjekket, luft fylt i dekkene, og EU-test godkjent. Den lille duppen i stolen på venterommet fungerte som utlading og opplading på samme tid for kroppen og hodet mitt, og snart kunne jeg parkere hjemme i garasjen, i trygg forvissning om at bilen ikke ville svikte igjen.

En annen ting jeg måtte ta hånd om var tyver i leiligheten. Ikke den type tyver som bryter seg inn, men den typen som kryper og flyr inn gjennom vinduer og dører, nemlig insekter. Jeg hadde fått besøk av bl.a. møll. Min gode nabo og hjelper Rocio hadde allerede tatt hånd om problemet, satt ut felle og og plassert lavendelputer rundt omkring, så det var ikke mange igjen da jeg ankom. Trodde jeg. I alt 13 var fanget i møllfella sist søndag, eller gått over til de evige jaktmarker i skuffer og skap. Den ene som kravlet rundt på kjøkkenbenken min, fikk bøte med livet tvert. Deretter ble det iherdig vasking for å skremme flere fra å bryte seg inn i skuffer og skap. Da jeg skulle sjekke fella igjen i dag, oppdaget jeg at 13 var blitt til 18 i løpet av uka. Da befinner de seg her fortsatt, og jeg må nok finne frem såpe og vann igjen, og finkjemme de resterende skapene og skuffene. Eller har de gjemt seg andre steder?

Jeg hadde avtale med min danske bankkontakt på Costa del Sol om å komme innom kontoret denne uka, og kjørte en tur til banken min. De som jobber der, er veldig hyggelige og behjelpelige. Jeg fikk nye betalingskort og oppdatert informasjon som er greit for banken å ha, og deretter kjørte jeg glad og fornøyd til butikken, og deretter hjem. Bilen betyr frihet og muligheter for meg, og uten den hadde disse ærendene vært mye mer slitsomme og krevende.

Mitt siste ærend denne uka var å ordne noen formaliteter via advokatkontoret jeg bruker. Bilen førte meg trygt til en parkeringsplass langs strandpromenaden i Fuengirola, og derfra var det bare et par minutter å gå til advokatkontoret. Advokatsekretæren Carmen tok blidt imot meg og sammen gikk vi til notaria et par gater unna. Der skulle jeg signere på dokumenter som gir advokat og advokatsekretær samtykke til å utføre tjenester på vegne av meg ovenfor bl.a. spanske myndigheter og bank. Papirmølla i Spania er omfattende, og jeg tror nok mange kan takke denne omstendigheten for at de har jobb. Etter møtet på kontoret hos notaria spurte Carmen om jeg hadde lyst til å møtes til en kaffe/te en dag, evt en drink en kveld. Enn det! 😀

Du synes kanskje ikke at dette høres ut som ei travel uke? For meg, som har begrenset energi og kapasitet, er det imidlertid litt i overkant av hva jeg kan klare og hva som er “normal” aktivitet for meg. Jeg hatt noen hviledager innimellom, som du ser av skjemaet øverst. I tillegg har jeg lagt inn hvileperioder etter behov for å komme gjennom uka. Men i tida fremover blir det mer “hvile” enn “gjøre”. Det har jeg lovt meg selv, og det skal jeg også skrive mer om senere.

English:

Plan for the week:
Monday: Get rid of moths
Tuesday: Garage
Wednesday: Day of rest
Thursday: Bank and supermarket
Friday: Lawyer and notaria
Saturday: Day of rest
Sunday: Day of rest + blog

After a strenuous and not entirely trouble-free trip to Spain last Sunday, which I will write about later, I have had a busy week at Costa del Sol. I came down here due to the fact that there are a few things I need to do, but also because my plan is to get plenty rest in order to get healthier. First of all I needed to finish all the to do things, on which I intended to spend the first week.

The stormy weather picture at the top is symbolic of how my last week has been like. Rough, and yet it’s okay with storms that pass.

What worried me most of all was getting the car to the garage. The ITV test should have been performed in June last year, so it was very overdue. My biggest concern was whether the car would start as it had not been driven for 18 corona months. Because of former battery crashes due to months of not driving the car I knew that the battery would get flat if not being used, so I had learnt to disconnect the battery when going back to Norway. Despite the fact that I had disconnected the battery I knew there could be problems as the car had been left alone for those 18 months…

I felt the nervousness in my guts as I was walking down to the garage and opened the gate. Yes, my dear “sunset orange” was there waiting for me. I connected the battery and anxiously sat down behind the wheel. The engine waited a second and then I could hear the well known sound of it starting. Yes! I went for a test drive, hoping the battery would recharge, and 30 minutes later I happily parked in my spot in the garage. I didn’t dare to stop along the way fearing I would get stuck in the middle of the road so I did not give the tires refill of air either. Back home and nicely parked in the garage I turned off the ignition, and thereafter pressed the start button again However, the messages from earlier reappeared in the front panel. Something about anti-theft and little power, so I decided to drop the planned grocery shopping, stopped the car and got out. Would it be a good idea to put “sunset orange” to charge overnight instead? I felt slightly clever and smart. Until I opened the car front door again and the alarm went off. BEEP, BEEP, BEEP… Holy shit, what an infernal racket! And I wasn’t able to turn off the alarm. The remote control of the key didn’t help so I quickly disconnected the battery to get some peace and quiet to be able to think. Support from home was connected to my ear, but there wasn’t much he could do.

Finally, after a lot of trial and error the alarm stopped. I was so relieved! I connected the battery to the charger and as the alarm didn’t go off again I saw a glimmer of hope and maybe I would still be able to get the car to the garage at the appointed time the following day. It seemed incredible but the battery was actually charging and I allowed myself to lower the stress level. The following day I had the charging cable removed, following the instructions in the manual, and “sunset orange” started. No alarm went off. But the same warnings in the front panel came up. I felt my heart in my mouth as I was driving to the garage because I was fearing that the car would come to a stop along the way. But I made it and as I parked the car inside the garage I staggered out of the car, shaky and relieved, and I knew that Carlos (manager of the car dealership) and Omar (manager of the workshop) would take it from here. I feel incredibly lucky because they always offer me such good service.

Two hours later I woke up when I heard a mechanic gently tapping the door to the waiting room to let me know my car was finished. They had replaced the remote control battery, checked the car battery, filled air into the tires, and the ITV test was approved. My little nap in the chair at the waiting room served both as a discharge and recharge for my body and head, and soon I was happy to park at home, confident that the car would not let me down again.

Thieves in my apartment was another thing I had to take care of. Not the type of thieves that break in but the kind that crawls and flies in through windows and doors, i.e. insects. Among those were moths. My very good neighbour and friend Rocio had already taken care of the problem, put out traps and placed lavender pads around the apartment, so there were not many left when I arrived. At least that’s what I thought. In total there were 13 moths in the trap last Sunday and I also found some dead ones in drawers and cupboards. The one which was crawling on my kitchen work top quickly kicked the bucket. Persistent cleaning was necessary to scare off more moths breaking into my drawers and cupboards. However, when checking the trap today I discovered that 13 had turned into 18 during the week. That means that they are still here and I guess I will have to get out the soap and water once more. And look closely for traces for them in drawers and cupboards. Or could they be hiding somewhere else?

I had an appointment with my Danish bank contact Lonni at Costa del Sol to drop by at her office this week and went by car to see her. The people working at the bank are all very nice and helpful. I got new debit cards and updated some information that the bank needs on me, then I happily drove off to the supermarket, and finally back home. The car means freedom and opportunities for me. Without it these errands would have been a lot more tiring and demanding.

My last errand for the week was to deal with some formalities through the law firm that I make use of. My “sunset orange” took me safely to a parking lot along the seaside in Fuengirola, and from there it was only a couple of minutes to walk to the law firm. The friendly legal secretary Carmen kindly met me in the doorway and then we walked off to the Spanish notaria together a couple of blocks away. We had an appointment at this office and I was supposed to sign some documents that give the lawyer and legal secretary consent to perform services on my behalf, like papers for the Spanish authorities and banks. The red tape in Spain is extensive, and I think a lot of people here owe their jobs to these circumstances. After the meeting at the office with notarius Carmen asked me if I would like to meet for a cup of coffee/tea some day, or even an evening drink. Wow, lucky me! 😀

You may not think this sounds like a busy week? For me, due to the fact that I have limited energy and capacity, it is however doing more than I can handle and a lot more than what is “normal” activity. I have had some days of rest in between, as you can see in my plan for the week at the top. In addition, I have added periods of rest according to my needs during the week. Yet, in the weeks to come there will be more “resting” than “doing”. That’s a promise to myself, and I will write about that in later blog post.

English further down

Se, som de vokser! Du leste kanskje innlegget der jeg nettopp hadde kjøpt ripsbuskene? Hvis ikke, finner du det HER. Ripsbuskene flyttet inn på verandaen vår for fire uker siden, og de har vokst flere centimeter. Ingen tvil om at de trives på Ranheim. En fuglemor og to fugleunger var innom og studerte dem for et par dager siden, noe som sier meg at bærnett kan bli aktuelt før bærene blir røde.

Men hva har rips med reise å gjøre? Ingenting, bortsett fra at jeg koser meg med å se at de vokser mens jeg venter på å kunne reise. Dessuten var det noen som hintet om at de lurte på hvordan det går med buskene, så her er bildebevis! Det går helt fint å ha ripsbusker i krukker på en veranda, og de trives!

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

For et par dager siden fikk jeg dose 2 av Pfizer-vaksinen, så nå er jeg så beskyttet mot Covid-19 som jeg kan bli og “good to go”. Jeg har Spania-feber og er ivrig etter å hoppe på et fly for å komme meg avgårde. Det er 18 måneder siden jeg var i mitt lille paradis i Spania nå, og jeg har en del praktiske ting som må tas hånd om. I tillegg må jeg innrømme at livet kan være ganske godt i mitt andre hjemland Spania.

Etter dose 1 av vaksinen, var jeg temmelig sjaber ei uke. Ikke verre enn at jeg tålte det, og var forsåvidt glad for at det ikke var verre. Imidlertid er det mange som får flere bivirkninger etter dose 2, og jeg stålsatte meg for alle bivirkningene jeg ble “lovt”. Spesielt er det mange med ME som har rapportert om langtidsbivirkninger, og jeg forventet både vond arm, hodepine, kvalme, feber og adskillig mer utmattethet enn det jeg lever med til vanlig. Og det skjedde. Men utrolig nok er formen bedre allerede i dag. Det er greit med det som går over!

Jeg jubler, litt forsiktig, for at det plutselig blir Spania-opplevelser igjen! 🙂

English:

Look! They have grown! You may have read the blog post I wrote just after buying the redcurrant bushes? If you didn’t you can find it HERE. The redcurrant bushes moved into our veranda four weeks ago and they have grown several centimetres since. There’s no doubt that they like it here at Ranheim. A mummy bird and two baby birds stopped by to study them a couple of days ago, something that tells me that it might be relevant to get hold of berry nets before the berries turn red.

Anyway, what is the link between redcurrant and travel? Nothing at all, except that I enjoy seeing them grow while I’m waiting for a possibility to travel again. Besides, someone wanted to know how the bushes are doing, so here is the photo evidence! It’s perfectly okay to grow redcurrant bushes in pots on a veranda, and they do thrive!

A couple of days ago I got dose 2 of the Pfizer vaccine, and I am now as protected against Covid-19 as I can get, and therefore “good to go”. I have “the Spanish fever” and I’m eager to hop on a plane and travel to Spain. It’s been 18 months since I last was in my little paradise in Spain and there are quite a few things I need to sort out and attend to. in addition, I must admit that life can be very nice in my second home country Spain.

After receiving dose 1 of the vaccine I was pretty shabby for a week. However, I was glad the side effects were not too bad, and I endured. However, more people have side effects from dose 2 and I prepared myself for what was coming, and what they predicted. A lot of people with ME especially have reported about long term side effects, and I expected a painful arm, headache, nausea, fever and considerably more fatigue than I normally live with. And it did happen. But funny enough, I already feel better. I certainly don’t mind when not being quite well passes!

I’m cheering, although carefully, because all of a sudden there may be new experiences awaiting me in Spain! 🙂

Dette ble en tur jeg ikke hadde regnet med, rett og slett en bonusekskursjon!
This was a trip I had not expected to do, simply a bonus excursion!

Torsdag var satt av til en tur til byen for å få ryddet litt på toppen, altså et besøk hos frisøren. Det gjorde godt å få klippet av litt hår og oppdatert fargen i midten. Siden jeg likevel var i midtbyen, ble det også en tur innom et par butikker, før jeg smøg meg inn i bilen med varandaen hjemme på Ranheim som mål. Jeg hadde brukt opp dagens tilmålte energi, og fant sofaen på stua, og deretter sofaen ute i sola. Sola må ha gitt umåtelig og forbløffende mye påfyll denne dagen, for ved solnedegang hadde jeg imponerende nok styrke og futt nok til å dra ned til sjøen. Resultatet ser du i bildene ovenfor. 🙂
Thursday was set aside for a trip downtown so that I could tidy a bit on top of my head, ie. a visit at the hairdresser. It felt good to have my hair cut and update the colour in the middle. As I was already downtown I decided to drop by a couple of shops before I snuck back into the car with the veranda at home at Ranheim as the next destination. I had used the apportioned amount of energy and I made myself comfortable on the couch in the living room, and then on the couch on the veranda in the sun. The sun must have given me an immensely and astonishingly lot of refill this day, because at sunset, impressively enough, I felt I had the strength and drive to go down to the seaside. You can see the result in the pictures above. 🙂

Du kan også følge bloggen på facebook HER.
Please follow my blog at Facebook HERE.

English further down

Har du noen gang tenkt over at det kan lukte annerledes på ulike arenaer. For eksempel i et klasserom eller en gymsal på en skole? Forbinder du spesielle lukter med din egen skolehverdag fra da du var liten? Fra da du var student? Kanskje minner lukten av matpakker, svett ost og salami, blyanter, viskelær og bøker, våte klær, eller naturfagsrommet deg om spesielle hendelser eller en svunnen hverdag, noe som var?

Samboeren min er lærer, og tidligere denne uka skulle han på tur sammen med kollegaer og elever. Tilfeldigvis gikk turen ned til fjæra nedenfor der hvor vi bor. Jeg benyttet sjansen til å få være litt sosial (på avstand) og suste nedover på Elvis for å få litt lukt av skole. Det var selvsagt mer lukt av sjø der nede, men likefullt fremkalte en time i selskap med skolemiljøet lukter fra en svunnen tid.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Blant elevene fantes det noen svært kreative sjeler. En av guttene lurte på om det gikk an for ungdommer å kjøre moped på sjøen. Den samme gutten spurte meg også hva jeg ville gjort om naustet nede ved sjøen hadde vært en diger tarantella. Jeg kom ikke på noe annet smart å si enn at da ville jeg nok løpt ganske fort bort derfra.

Det er superlenge siden jeg jobbet i et miljø sammen med pedagoger og hadde egne elever, og det føltes oppfriskende å få skravle litt med skolefolk igjen. Noen ganger savner jeg veldig å kunne jobbe som lærer. Jeg hadde en meningsfylt, givende og utfordrende lærerjobb. Etter at jeg ble ME-syk trodde jeg lenge at jeg etter hvert skulle bli frisk og komme meg tilbake i jobb igjen. Etter som årene går, og jeg ikke opplever noen bedring, har jeg imidlertid innsett at det ikke kommer til å skje.

English:

Have you ever thought that it can smell differently in various settings? For instance in a classroom or a P.E. class at a school? Do you associate particular smells from your own days at school as a child? From your days as a student? Maybe the smell of packed lunches, sweaty cheese and salami, pencils, rubbers and books, wet clothes, or the science room remind you of special events from bygones, something that belongs to the past?

My partner is a teacher, and earlier this week he joined his colleagues and pupils on a seaside excursion. Incidentally, they planned to go to the seaside just below where we live. I took the opportunity to be a little social (from a distance) and rushed down on my Elvis to get a feeling and smell of school. Naturally, the smell of sea was more prominent down by the sea and yet, an hour in the company of school atmosphere evoked smells from a bygone era.

There were some pretty creative souls among the pupils. One of the boys wondered if it would be possible for teenagers to drive a motor bike out at sea. The same boy asked me what I would do if the boathouse down by the seaside had been a huge tarantella. I couldn’t think of anything smart to respond to that so I just said I’d probably run very fast in the opposite direction.

It’s been a really long time since I worked in an environment with teachers and had my own pupils, and it felt refreshing to chat with educators again. Sometimes I miss being able to work as a teacher very much. I had a meaningful, rewarding and challenging teaching job. After I became ill with ME I thought for a long time that I would eventually recover and get back to work again. However, as the years go by and I don’t experience any recovery I have realized that it’s not going to happen.

English further down

Hvis du kjenner meg eller har fulgt med i bloggen min en stund, har du sikkert oppdaget at jeg prøver mye forskjellig for å oppnå bedre helse, både av behandlinger og kosttilskudd. Det siste tilskuddet jeg har lagt til i kostholdet mitt er det jeg kaller “sølevannet mitt”, mest fordi det ser ut som sølevann. Men navnet jeg har gitt dette tilskuddet er ikke helt tilfeldig. Det består nemlig av humiske stoffer og inneholder dessuten mineraler fra 60 millioner år gammel jord.

Sølevannet, som selvsagt også har et formelt navn, har gjort underverker for magen og tarmen min. Jeg har tatt et fantastisk omega 3-produkt i mange år, som har dempet betennelser i kroppen min generelt, også i tarmen. Nå har i tillegg sølevannet blitt en favoritt i kroppen min. Jeg har drukket sølevannet i snart to måneder, og det har hjulpet ytterligere på min kroniske tarmbetennelse og magesmertene. Mesteparten av immunforsvaret vårt ligger i tarmen. Derfor er det viktig å ta vare på tarmen fra innsiden, og å styrke mikrobiobalansen. Det er lurt å legge til rette for gode arbeidsforhold for de gode bakteriene i tarmen, slik at vi kan få gode dager.

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

Med én teskje av disse edle dråpene to eller tre ganger per dag får jeg styrket både tarmen og hjernen min. Sølevannsdråpene lover nemlig også mental klarhet, og det kan jo i mange tilfeller være en fordel. Vi er mange som sliter med tåkehjerner og har kognitive utfordringer. Noen trylledråper som kanskje er bra for kommunikasjonen i cellene, er ikke meg imot!

Jeg la også merke til at det for dette kosttilskuddet ble nevnt respiratorisk velvære. Jeg ante ikke hva det kunne innebære, men kanskje lettere å puste? Jeg har i flere år hatt tette bihuler og noen ganger blitt spurt av velmenende venner om jeg er forkjølet, fordi det høres slik ut. Etter sølevannets inntog i kjøleskapet mitt, er bihulene blitt mye bedre, og jeg har ikke hatt behov for medisiner. Jeg er heller ikke avhengig av å spøyte inn oppløsende dusjdoser gjennom nesa til bihulene for å bli kvitt tetthet og trykkhodepine. Kanskje jeg burde døpe om sølevannet til tryllevann?

Har du også noen slike tryllepiller eller tryllevann som du føler gjør en forskjell for dine helseutfordringer? Som hjelper kroppen i produksjonen av energirike celler eller opptak av viktige næringsstoffer? Kanskje noe som gir immunforsvaret godt påfyll?

Du kan også følge bloggen på facebook HER.

English:

If you know me or have been following my blog for a while you will have discovered that I try a lot of different things to gain better health, both in terms of treatments and supplements. The last supplement I have added to my diet is what I like to refer to as “my muddy water”, mainly because it looks like mud water. However, its name is not entirely coincidental. Actually, it consists of humic substances. Besides, it contains minerals from soil that is 60 million years old.

The muddy water, that also has an formal name, has done wonders for my stomach and gut health. Actually, I have been taking a fantastic omega 3 product for several years that has alleviated inflammation in general in my body and also in my intestines. In addition, the mud water has now become a favourite inside my body. I’ve been drinking the muddy water for almost two months and it has helped my chronic intestinal inflammation and stomach pains further. Most of our immune system is in the gut. Therefore it is imperative to take care of the intestine from the inside, and to strengthen the microbiology balance. Thus I think it’s wise to facilitate good working conditions for the good bacteria in the gut, so that we ourselves can have good days.

With a small spoonful of these noble drops two or three times a day I get to strengthen both my guts and brain. In fact, the drops of muddy water promise mental clarity as well, and in many cases that can come in handy. There are quite a few of us who struggle with brain fog and have cognitive challenges. It wouldn’t hurt with some magic drops that may be good for communication in the cells!

I noticed that it was mentioned respiratory wellness for this supplement. I had no idea what that involved, maybe easier to breathe? The past few yeas I’ve had sinus problems and have often been asked by well meaning friends if I have a cold, because it sounds like it. However, after the muddy water entered my fridge my sinus problem is almost gone and I have not needed medication for it. Furthermore, I am not dependent on injecting dissolving shower doses through my nose into the sinuses to get rid of the density and pressure headaches. Maybe I should rename the mud water to magic water?

Do you also have some kind of magic pills or magic water that you feel make a difference to your health challenges? Something that helps the body in producing energy-rich cells or being better equipped to absorb important nutrients? Perhaps something that can boost the immune system?

Please follow my blog at Facebook HERE.

English further down

Da jeg flyttet fra huset vi bodde i frem til februar i år, tenkte jeg at det kom til å bli godt å slippe å tenke på alt hagearbeidet. Når man bor i blokk, trenger man ikke bekymre seg for alt som venter på å bli gjort utendørs. Samtidig tenkte jeg at jeg kom til å savne bærbuskene mine, og jeg har vært spesielt glad i de flotte ripsbærbuskene som har gitt oss mange deilige desserter og nydelig syltetøy. Men i stedet ville jeg få solnedganger på vårt nye hjemsted, noe vi ikke hadde, og det er mye mer verdt!

Nå har jeg imidlertid fått begge deler, både ripsbusker og solnedganger. Hage har vi ikke, men drømmen om å ha ripsbusker utenfor er nå blitt til virkelighet. Samboeren min og jeg dro til Plantasjen, og sannelig stod det to fine, små ripsbusker der og ventet på oss. Bjørn plasserte dem i handlekurven, sammen med en sekk plantejord, og så styrte vi mot kassa. Der var det kø! Og siden det stod et kafébord med to stoler utstilt ved kassakøen, satte jeg meg like godt der mens Bjørn tok seg av køståing. Det vanket mange spørrende blikk mens jeg satt der. Kanskje lurte de på om jeg var en del av inventaret, kanskje lurte de på om jeg ikke følte meg bra. Om de hadde spurt, skulle de fått svar.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Vel hjemme igjen, ble Bjørns rolle gjort om fra sjåfør og shopping-boy til gartner. Mens jeg tok meg av sofasittejobben, gikk han i boden for å hente de to greske krukkene. Etterpå ga jeg detaljerte og gode råd om hvordan buskene kunne plantes, noe han slett ikke var så glad for. Hva tenkte jeg på? Han er da mann, og vet best selv!

Jeg vet at to turer ut i løpet av én dag er i overkant, siden jeg har ME. Men om den første var kort og effektiv, var den andre fin og romantisk. Fra stuevinduet i leiligheten så vi at sola kom til å gi oss et fargerikt skue i det den gikk ned, og vi skyndte oss ned til sjøen for å overvære skuespillet. Jeg på Elvis (el-sparkesykkelen min) og Bjørn på vond fot. Men gevinsten var stor. Jeg slutter aldri å bli overrasket og overveldet over hvor flott naturens eget fargeskrin er. Og jeg elsker å ta bilder av det!

Etter leggetid kom jeg plutselig på at ripsbuskene ute på verandaen ikke hadde fått vann. Jeg slo straks på lyset, kastet på meg morgenkåpa og fant frem vannkanna. Kunne jo ikke ta sjansen på at de ble tørste og visnet i løpet av natta! Det blir spennede å se om det kommer noen søte, røde bær allerede i år.

Om ikke buskene blåser bort i vinden her på Ranheim, tror jeg det kan bli nok til minst én dessert i slutten av juli. Jeg spurte Bjørn om ripsbuskene kan få komme inn om det blir for værhardt, men han mente at det ikke var noen god idé, siden de da kan bli bortskjemte og kanskje vil kreve å få komme inn hver dag. 🙂

English:

When I moved from the house that we used to live in until February this year I thought that it would feel good not having to bother about all the gardening. When you live in a residential area with flats you don’t have to worry about any work waiting to be done outside. Simultaneously, I also thought that I would probably miss my berry bushes, and in particular I have been very fond of the redcurrant bushes which have given us many delicious desserts and really nice jam. Anyway, instead we would get lovely sunsets in our new home, which we did not experience where we used to live, and that’s worth a great deal more to me!

Now, however, I have got both, redcurrant bushes as well as sunsets. We don’t have a garden but the dream to have redcurrant bushes outside has come true. My partner Bjørn and I went to a garden centre close by and indeed there were two nice, small redcurrant bushes waiting for us there. Bjørn put them in the trolley, along with a sack of plant soil and then we headed for the checkout counter. There was a huge queue! As there happened to be a café table with two chairs on display by the till queue I thought I might as well sit down there while waiting for Bjørn to take care of standing in a line. There were many questioning glances while I sat there. Maybe they were wondering if I was a part of the inventory, or if I wasn’t feeling well. If anyone had asked I would have given them an answer.

Back home again Bjørn’s role was changed from driver and shopping boy to gardener. While I saw to that the couch had company he went off to the storage room to get the two Greek flowerpots out. Afterwards I gave him some good and detailed pieces of advice on how to plant the bushes, which he wasn’t that happy about at all. What was I thinking! He is a man, for heaven’s sake, and naturally he knows best himself!

I know that two trips during one day is a bit too much, due to the fact that I have ME. Nevertheless, the first one was short and efficient, the second one nice and romantic. From the living room window in our apartment we could see that the sun was going to give us a colourful and lovely sight as it set and we hurried down to the seaside to watch the spectacular act. Me on Elvis (my electric scooter) and Bjørn with a bad foot and a limp. But no pain, no gain! I never cease to be surprised and overwhelmed by how magnificent nature’s own paintbox is. And I just love taking pictures of it!

After bedtime I suddenly realized that the redcurrant bushes out on the terrace had not been watered. Immediately, I switched on the light, put on my dressing gown and got out the watering can. I simply couldn’t take the chance on the bushes getting thirsty and withering during the night. It will be really exciting to see if there are any red, sweet berries already this summer.

If the bushes don’t blow away due to the windy weather here at Ranheim I think there may be enough berries for at least one dessert at the end of July. I asked Bjørn if the bushes were allowed inside when the weather is too harsh. He said it is not such a good idea, though, as they may get spoiled and may then demand to come inside every day. 🙂

English further down

Det ble en hyggelig og opplevelsesrik strandtur i Spania. Jeg tok en drosje, siden jeg da ikke ville trenge å tenke på parkering langs den travle stranda. Det var ikke mye jeg trengte å ha med meg i strandveska, siden det meste ble utdelt på stedet, både strandhåndkle og annet. En hyggelig mann som het Lars, tok i mot meg og ba meg kle av meg i et avlukke. Munnbindet ble byttet ut med ei slags badehette. Ellers fikk jeg beholde noen klesplagg, siden jeg hadde vært så flink, som Lars uttrykte det, og ikke hadde på bh eller andre klesplagg med metaller. Så viste han meg bort til min tildelte plass på stranda.

Lars, strandvakten min, plasserte meg med halsen godt strukket mot sola på en hvit strandhåndduk og ei hvit skinnpute. Deretter la han ei mykere, fargerik pute under knærne mine, for at jeg ikke skulle få bekkensmerter under seansen. Forøvrig utstyrte han meg med diverse stæsj som hodetelefoner, bøyler og annet tilbehør som skulle være både over og rundt hodet og på sidene av kroppen. Det foregikk i en forrykende fart, før jeg i det hele tatt rakk å tenke på å protestere. Jeg fikk beskjed om å ligge helt stille i de 35 minuttene solinga foregikk. Jeg ba strandvakten min ønske meg god tur, og lukket øynene.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

Det var mange båter ute på Middelhavet denne dagen, og mye tuting. Jeg så dem ikke, siden det var så skarp sol fra solsenga mi, men jeg hørte dem veldig godt. En skulle nesten tro jeg hadde forsterkere på ørene, ikke lyddempende øretelefoner. Ganske snart kom en ungdomsgjeng med en diger boomblaster på slep. De slo seg ned rett bak meg, og spilte knallhøy musikk med rytmer som en herdet hiphopper ville misunt. Jeg vugget med i rytmene, som dirret i kroppen. Herlig! Jeg hadde slett ikke noe imot båttrafikk ute på havet og dirrende rytmer mens jeg lå og stekte kroppen i sola. Faktisk ble jeg litt solbrent, selv etter så kort tid, siden jeg hadde glemt å ha på solkrem.

Plutselig forsvant alle lydene. Da hadde kroppen min allerede begynt å våkne fra strandturen, siden min innebygde klokke påsto at tiden var ute og det var på tide å komme seg hjem. Lars var byttet ut med en mye yngre utgave av strandvakt. Høy, mørk, med oppoversveis og selvsagt et intenst strandblikk. Han henviste meg til omkledningsrommet og var nok klar for neste strandgjest.

Ja, slik kan det gå når man må på MR-undersøkelse og fantasien er produktiv nok til å gjøre det om til en tur på stranda i Spania. Jeg merket ikke en gang at jeg ble kald på tærne, siden jeg var så opptatt av å fantasere og gjøre om de dunkende, romfartslignende lydene til kjente lyder fra stranda. Jeg var ør og varm i hodet etter turen inn i trommelen, akkurat som når jeg faktisk har vært på stranda.

Jeg fortalte radiografen at jeg hadde benyttet anledningen til å ta meg en tur på stranda i Spania. Han så først litt nølende på meg, men ble så med på idéen om strandtur og spurte om jeg hadde fått drinker mens jeg var på stranda. Jeg svarte bekreftende på det, men så kom jeg på at det faktisk ikke var noen som hadde servert meg noe som helst mens jeg lå der. Radiografen var nok forresten typen som sikkert bare hadde erfaring fra all-inclusive-hoteller, og lite peiling på hvor primitivt det er å være på ei sandstrand uten barer og man må ha med seg egen drikke i en kjølebag.

Siden dette var MR som ledd i utredning av MS, tok de MR av hodet og hele spinalkanalen/medulla ned til øverst i bekkenet. Jeg vil få svar på undersøkelsen når jeg skal til legen neste gang. Siden det er mange likhetstrekk mellom ME (Myalgisk Encefalomyelopati) og MS (Multippel Sklerose), og jeg har mange av symptomene som regnes som MS-symptomer, er det mulig jeg blir sendt til nevrolog for videre utredning av MS.

Hvis det skulle vise seg at jeg har MS også, får jeg bare tenke som så at den sykdommen har jeg ikke hatt før, så da må jeg prøve det også. Helsa er som den er uansett. Helst vil nok de hvitkledde utelukke MS, men om det motsatte skulle bli resultatet, fins det i alle fall noe behandling for MS. Det gjør det ikke for ME.

HER kan du følge bloggen via Facebook.

English:

It turned out to be a nice and exciting beach excursion in Spain. I took a taxi since I would not have to worry about parking along the busy beach then. I didn’t need to bring a lot of stuff in my beach bag as most of the things I needed were handed out on the site, the beach towel and a few other items. A friendly man named Lars welcomed me and asked me to undress in a cubicle. The face mask was replaced with a kind of bathing cap. Apart from that I got to keep a few pieces of clothing, because I had been so clever, as Lars put it, not to wear any bras or other clothes with any metal in them. Thereafter he took me to my assigned spot at the beach.

Lars, my beach guard, placed me with my neck properly stretched towards the sun on a white beach towel on a white leather pillow. Then he put a softer and colourful pillow below knees, so that I would not get pelvic pains during the session. Moreover, he equipped me with various kinds of stuff like a headset, hoops and other accessories to put above and around my head and on the sides of my upper body. It all took place at breakneck speed and long before I even had time to think about protesting. I was told to lie completely still during the 35 minutes of sunbathing. I asked my beach guard to wish me a nice trip and then I closed my eyes.

There were many boats out on the Mediterranean this day, and a lot of honking. I didn’t see them, as the sunlight seemed very bright from my sunbed, but I did hear them very well. It felt as though I had amplifiers covering my ears, not a soundproofing headset. Pretty soon a crowd of youths carrying a huge boomblaster arrived. They made themselves comfortable right behind me and played loud music that a hardened hip hopper would envy. I rocked along with the rhythms that vibrated in my body. Lovely! I didn’t mind neither the noisy boat traffic out on the sea nor the vibrating rhythms in my body at all while I was roasting my body in the sun. Actually, I got a sunburn, even after such a short time, due to the fact that I had forgotten to put on sun tan lotion.

Suddenly, all the sounds disappeared. Because of the fact that my built-in watch told me that time was up and that it was time to be heading home my body had already started to wake up from the beach excursion by then. Lars was replaced with a much younger version of beach guard. Tall, dark, with a modern haircut and naturally, an intense beach look. He referred me to the cubicle and with that he was already ready for the next beach guest.

Well, this is what happens when you are going to have an MRI scan done and your imagination is so productive that you can turn it into an excursion on the beach in Spain. I was so busy fantasizing and turning the knocking, thumping space-like sounds into familiar sounds from the beach that I didn’t even pay attention to my toes getting cold. At the end of the time inside the tube I felt dizzy and warm in my head, just like when I’ve actually been to the beach.

I told the radiographer that I had taken the opportunity to go to the beach in Spain. At first he looked puzzled at me, but then he came around and he asked me whether I had drinks served while at the beach in Spain as well. I answered affirmatively, but then realized that nobody had in fact served me anything at all while I was lying there. By the way, the young radiographer is probably the kind of person who has only been to all-inclusive hotels and hardly has any idea of how primitive it must be to go to a sandy beach without bars and thus having to bring your own drinks in a cool box.

Due to the fact that this was an MRI scan as a part of an examination of MS, they took an MRI of my head and the entire spinal cord/medulla spinalis down to the top of my pelvis. I will know the results of the scan when I see my doctor again. As there are many similarities between ME (Myalgic Encephalomyelitis) and MS (Multiple Sclerosis), and I do have many symptoms that are considered to be MS symptoms, too, it is possible that I will be sent to a neurologist for further tests of MS.

If it turns out that I have MS as well I will just have to consider this disease to be something I have not had before so why not accept it and see what it’s like. My health is what it’s like anyway. I recon the people dressed in white probably will rule out MS. Still, if the opposite should be the result at least there is some treatment for MS. That does not apply for ME.

You can follow my blog on Facebook HERE.

English further down

Jeg har en minikorona som spres rundt i celler, årer, baner og systemer inni kroppen. Som med et lite stikk trengte gjennom hud, vev og muskulatur med væske som består av mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, og noen andre vanskelige ord, og i tillegg litt salt og sukker. De viruslignende partiklene har tatt bolig i meg og sirkulerer nå rundt omkring i kroppen min. Har gjort det i fem dager nå.

Jeg var påpasselig med å hvile mest mulig i tiden før turen til vaksinasjonsstasjonen, og hadde også lagt inn restitusjon på sofaen resten av dagen etter sprøytestikket. Med dette ville jeg vite om dårlig form kom av vaksinasjonen eller fordi jeg hadde gjort noe som skulle tilsi at jeg følte meg syk senere denne dagen. Jeg visste at jeg sannsynligvis ikke kunne regne med å være i storslag de følgende dagene heller, og jeg så for meg lange dager på sofaen. I tillegg til forebyggende hvile, puttet jeg i meg mengder med vitaminer, mineraler, omega 3, probiotika og bipollen, i håp om at det ville bidra til mindre bivirkninger.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Heldigvis ble det ikke like ille som jeg hadde fryktet. Vond arm, tretthet, slapphet, svimmelhet og febervarme i noen dager er bagateller sammenlignet med hvordan det kunne vært. Det må kunne kalles “reaksjoner” på vaksinasjonen heller enn “bivirkninger”. Forhåpentligvis er jeg ferdig med min minikorona nå. Er bare mer trøtt enn vanlig. Jeg føler meg svært heldig, siden det er mange ME-syke som har blitt langtidsdårligere etter vaksinasjon. Noen, som har vært i moderat grad tidligere, har fått alvorlig grad av ME og blitt sengebunden store deler av tiden grunnet vaksinen. Det er trist å høre om.

Stikkedamen var en dyktig, hyggelig og forståelsesfull sykepleier. Jeg fikk svar på alle mine spørsmål, og hun poserte villig med sprøyten hun gjorde klar for meg, før hun forsiktig stakk og dyttet inn de dyrebare dråpene. Hun lurte på om jeg ville ha stikket i høyre skulder, siden jeg hadde betennelse i venstre skulder. Men det ville ikke vært så lurt, for da hadde det blitt vondt i begge armene og vanskelig å gjøre noe som helst. Så det ble i venstre. Randi syntes ikke det var problematisk at skiltet hennes ble med på bilde i en blogg, men jeg har likevel valgt å sladde navnet.

Sykepleieren forklarte at jeg etter to uker er 80-90 beskyttet mot å bli syk. Men kan likevel få smitte og smitte andre. Jeg vil være så mye beskyttet som mulig to uker etter andre dose. Så spørs det hvor lenge beskyttelsen fra vaksinen varer, da. Noen måneder, ett år, inntil to år?

Alle som skulle vaksineres, ble plassert i hvert sitt lille avlukke, med en gate mellom hvor stikkedamene trillet frem og tilbake mellom høyre og venstre flanke. Sannsynligvis så det mer ut som om jeg hadde ADHD enn ME mens jeg satt på stolen i vaksinasjonsavlukket mitt. Fiklet med kamera og mobil, hilste på og snakket med flere av de som satt i de andre avlukkene (i alle fall de jeg så). Rumpa var slettes ikke på stolen hele tiden, verken før eller etter stikket, og jeg påkalte stadig stikkedama mi for å spørre om ting jeg lurte på. En av vaktene kom innom avlukket mitt for å sjekke hvor jeg hadde gjort av meg, og rett etterpå kom legen som var ansvarlig for hele vaksinasjonsopplegget bort til meg også.

I det jeg gikk inn i lokalet, hadde jeg spurt en av vaktene om å få ta et oversiktsbilde av vaksinasjonslokalet med alle de hvitkledde, for å bruke i et blogginnlegg. Selvsagt uten at ansikter kunne sees. Dermed satte vakten i gang mye styr for å gjøre meg til lags. Han måtte hente ansvarlig lege for å spørre om tillatelse, sa han. Legen, en blid og hyggelig dame, ville se bildene mine og høre hva jeg skulle bruke dem til. Hun sa jeg kunne sladde ansiktene, men for å gjøre ting enklere, sa jeg bare at jeg ville droppe å ta med bilder av helsepersonell. De som satt på stolene i de andre avlukkene rundt meg, så litt nysgjerrig på hele opptrinnet, og jeg følte meg litt flau. Skulle jo bare ha et bilde av miljøet i det store, velorganiserte lokalet, men ville slettes ikke bry dem med mitt unødvendige ærend. Dessuten burde jeg begrense meg til å bruke energi på det jeg var kommet dit for å gjøre.

Jeg er satt opp for å ta dose to av Pfizer-vaksinen 10. juni, men jeg har enda ikke helt klart å overbevise meg selv om at jeg skal ta den eller ikke. Grunnen er at flere sier de får større bivirkninger etter den andre dosen enn etter den første. Er jeg like heldig neste gang? Har du tatt vaksinen og hatt reaksjoner og bivirkninger?

HER finner du forrige blogginnlegg om min skepsis rundt covid-19-vaksinen.
HER kan du følge bloggen via Facebook.

English:

I have a minicorona that is spreading in cells, veins, pathways and systems inside my body. That from a small injection penetrated the skin, tissues and muscles with a fluid consisting of mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, a few other difficult words, and in addition a bit of salt and sugar. The virus-like particles have taken residence in me and are now circulating around in my body. Have done so for the past five days.

I was careful about getting as much rest as possible in the time before the trip to the vaccination centre, and had also prepared for recovery on the couch the rest of the day after the injection. Then I would know if it was due to the vaccine or because I had been overdoing things and thus felt sick if I was getting more ME symptoms later that day. I knew very well that I could not expect to feel like a million dollars the following days either and I pictured long days resting on the couch. In addition to preventive resting I took loads of vitamins, minerals, omega 3, probiotics and bee pollen, hoping that this would contribute to less side effects.

Fortunately, it didn’t turn out as bad as I had feared. A sore arm, tiredness, fatigue, dizziness and febrile for a few days are nothing compared to what it could have been like. I would call it “reactions” to the vaccine rather than “side effects”. Hopefully, I am done with my minicorona now. I’m still more tired than I usually am, but that’s all. I feel very lucky as many ME-sick people have become long term worse after the vaccine. Some of those who have had low or moderate ME/CFS have developed a severe ME/CFS and become bedridden most of the time due to the vaccine. Makes me sad.

The nurse with the syringe was a skilled, understanding and pleasant lady. She answered all my questions and she even posed willingly with the syringe that she made ready for me, before she carefully gave me the jab with the precious drops of liquid. She asked me if I wanted the injection in my right shoulder as I have an inflammation in my left shoulder and arm. But it would not have been so smart, as that would give me two sore arms and in that case I’d have difficulties doing anything at all. So I got the jab in my left arm. Randi didn’t mind that her name badge would showed in the picture in a blog, but I chose to censor her name anyway.

The vaccinator explained that I would be 80 – 90 per cent protected against getting sick from covid-19 after two weeks. However, I can still pick up the virus and bring it on to others. I will be as much protected as possible two weeks after my second dose. It will be interesting to see for how long the protection from the vaccine lasts. A few months, one year, up to two years?

Everyone who was there to receive the vaccine were put in their own booth, with a row between them where the nurses could roll their trolleys back and forth between the left and right flanks. It probably looked more like I had ADHD than ME while I was seated in my vaccine booth. I was constantly fiddling with my camera or phone, and greeting and talking to the people who were put in the other booths (at least the ones I saw). My butt not on the chair all the time, neither before nor after the jab, and I kept bothering the nurse with new questions. One of the guards came over to my booth to check where I was hiding, and right afterwards the doctor in charge for the entire vaccination program came over to me as well.

As I entered the vaccination centre I had asked one of the guards if it would be okay to take a picture inside to give a general view and maybe use it in a blog post. Without any visible faces, naturally. Consequently, the guard started to make a lot of fuss to please me. He said he would have to get hold of the doctor in charge to ask for a permission and then get back to me. The doctor was a smiling and pleasant woman who wanted to see my pictures and ask about what I would be using them for. She said I could censor their faces, but to make things simple I just said that I would drop it, not take pictures of health professionals. The people who were seated in the other booths around me looked curiously at the whole scene and I felt a bit embarrassed. I was merely going to take a picture to show the atmosphere of the well-organized centre in my blog and not at all bother the busy people there with my unnecessary errand. Besides, I really should limit myself to using energy on what I went there to do.

I am due to take my second dose of the Pfizer vaccine June 10. Yet, I haven’t really been able to convince myself to take the jab. The reason is that several people who have ME/CFS (like m) say they have had greater side effects from the second dose than from the first. Will I be just as fortunate next time? Have you been vaccinated and did you have any reactions and side effects?

You can read the previous blog post about my skepticism around the vaccine HERE.
You can follow my blog on Facebook HERE.

Jeg føler at jeg blir tvunget til å ta covid-19-vaksinen. Jeg har i årenes løp hørt om mange som har hatt alvorlige bivirkninger som følge av vaksiner. Ikke minst er det flere som kan fortelle at de fikk ME kort tid etter at de fikk svineinfluensavaksinen. Jeg nektet å ta svineinfluensavaksinen, selv om jeg ble truet med oppsigelse på jobben hvis jeg ikke gjorde det. Jeg var i begynnelsen på min ME-karriere, var livredd for å bli sykere, og klarte å lure meg unna.

For to dager siden fikk jeg invitasjon til å ta koronavaksinen. Jeg hadde ikke ventet å få melding om at det var min tur enda. Men pga. mine såkalte underliggende sykdommer, med høy risiko for alvorlig forløp, var jeg flyttet frem i køen.

Jeg betviler at jeg er beskyttet mot å få korona ved å ta denne vaksinen. Jeg tror heller ikke på at andre er beskyttet mot å evt. bli smittet av meg ved at jeg tar vaksinen. Ingen kan garantere dette, heller ikke helsemyndighetene. Jeg lever ganske isolert pga helsesituasjonene min, følger smittevernreglene, og det er bare noen promilles mulighet for at jeg kommer i nærheten av noen som har korona.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: De heteste adventskalenderne 🔥

En del folk, og spesielt de som er mest redde for korona, roper høyt om hvor egoistiske de som ikke vil ta vaksinen, er. Men det kan være ulike grunner til at noen velger bort vaksinen, og noen ganger handler det å være egoistisk om å ta vare på seg selv. Om man tar vare på seg selv, har man også størst sjanse for å være frisk nok til å være et godt nok menneske for andre. Så da handler det i bunn og grunn om hvordan man tenker at man kan ta vare på egen og andres helse på best mulig måte.

For min egen del tror jeg det er mye større sjanse for at jeg blir syk av vaksinen, enn at jeg skal bli syk av korona. Jeg har en indre ro og tro på at jeg ikke vil bli koronasyk, en følelse jeg velger å tro på. Jeg har over lengre tid fulgt med i grupper av andre ME-syke, i flere land, som har tatt vaksinen. For å være bedre rustet til å ta eget valg ang. vaksinen. Det er mange som blir sykere etter å ha tatt vaksinen. For kortere eller lengre tid, og noen ender opp med å få en alvorligere grad av ME.

I det siste har noen få rapportert om at de føler seg friskere av ME etter vaksinen også, og det er overraskende nyheter. Enn om dette er den magiske knappen (stikket) som skal til for at floken i kroppen min også begynner å løsne? Det ville vært fantabulastisk. Kanskje jeg flyter lett forbi hindringene, slik som padleren på bildet under. Kanskje jeg har god klaring og muligens skinner sola på den andre siden også?

Tidligere har jeg sagt at det vil være bare én ting som kan gjøre at jeg tar vaksinen, og det er hvis jeg ikke får mulighet for å reise til Spania uten. Hvis de gjennomfører dette med koronapass, har jeg ikke noe valg. Jeg har et sted i Spania som trenger meg, og som jeg trenger.

Tror du jeg kommer til å møte opp til stikketimen min klokka tolv i morgen? Hvordan forholder du deg til vaksinasjon mot korona?

HER kan også lese blogginnleggene mine via Facebook.

English:

I feel I’m forced to take the covid-19 vaccine. Over the years I’ve heard about many people who have had serous side effects as a result of vaccines. Particularly there are quite a few who have reported that they developed ME/CFS shortly after taking the swine flu A(H1N1) vaccine. I refused to take the swine flu vaccine, despite the fact that I was threatened with dismissal at work if I didn’t take the jab. I was in the beginning of my ME/CFS career and I was terrified it would make me sicker, so I managed to get out of it.

Two days ago I got a text from the authorities saying that I was due to take the corona vaccination. I had not expected to be notified that it was my turn yet. Anyway, because of my so-called underlying diseases, with a higher risk of a serious corona progression, I was moved up in the queue.

I doubt that I’m protected against the corona by taking the vaccine. Moreover, I don’t believe that others are protected from the virus being passed on to them from me if I take the jab. Nobody can guarantee it, not even the health authorities. Due to my health situation I’m living pretty isolated and I follow the recommendations and measures concerning the corona pandemic. Besides, there’s just a few per mille chance that I get close to someone who has got corona.

Quite a few people, especially those who are the most afraid of the corona, make a lot of fuss about how selfish the ones that do not want to take the vaccine are. But there may be various reasons why someone chooses not to take the jab, and sometimes being selfish is all about taking care of yourself. Taking care of yourself you have a greater chance of being healthy and thus being someone important for other people. Thus it’s basically about how you think you best can take care of your own and other people’s health or well-being.

I think the chance of me getting sick from the vaccine is much bigger than from the actual corona virus. I feel at ease and have inner peace that I will not get corona sick, a feeling I choose to believe in. Over a period of time I have been reading comments in Facebook groups with people sick with ME/CFS, from various countries, who have taken the vaccine. To be better prepared to do my own choice regarding the vaccine. Many of those write about their experiences have become sicker after having taken the vaccine. For shorter or longer periods of time, and some end up with a more severe degree of ME/CFS.

Lately, a few people have reported that they (to some extent) have recovered from ME/CFS after taking the jab, and that’s really surprising news. What if this is actually the magic button (injection) it takes for the tangle in my body to start loosening. That would be really fantastic. Perhaps I will just float easily past the obstacles like the paddler in the picture below. Maybe there will be plenty of clearance and the sun will possibly be shining on the other side, too.

Earlier I have said that there’s only one thing that can convince me into taking this vaccine and that’s if this is the only way I will be allowed to travel to Spain again. If they go through with their plans to introduce a corona passport in Europe I will have no choice. I have a place of my own that needs me in Spain, a place that I need, too.

Do you think I will show up for the jab tomorrow at noon? How do you relate to the corona vaccination?

You can also read updates on my blog HERE.

English at the end

De siste årene har bremsene mine stått på nesten hele tiden. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kjenner det best i hoftene/bekkenet og i lårene. Når jeg står eller begynner å gå er det som om en bremse aktiveres. Den hemmer meg i å bevege meg fritt fremover. Løping er utelukket. Det blir som å prøve å gå eller løpe mens noen holder meg igjen med et belte eller tau rundt magen, og jeg nesten ikke kommer meg av stedet. Man blir temmelig sliten og utmattet av å alltid ha en brems på når man skal gjøre noe. Nesten å prøve å svømme med tre lag klær på.

Jeg skulle ønske at ME-bremsene i hoftene og beina mine ville slutte å bremse meg hele tiden. Det hadde vært fint om jeg bare kunne deaktivere dem, og så sette dem på igjen dersom jeg absolutt trengte det. Jeg har ikke ønsket meg disse bremsene. Har ikke valgt å få dem. De ble bare plutselig installert i meg en dag for ca 11 år siden. Si gjerne fra om du kjenner en oppskrift som kan operere dem ut!

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Når jeg er ute med Elvis, elsparkesykkelen min, har jeg ingen bremser på. Det hender at jeg trykker inn håndbremsen, om det går for fort i nedoverbakker, men stort sett synes jeg det er bare herlig å suse avgårde uten bremser. Bremsene i beina virker heller ikke da, og det føles befriende og godt. Jeg kjenner imidlertid grensen for når resten av kroppen min begynner å bremse pga “overanstrengelse”, og fornuften bringer da meg hjem lenge før lysten egentlig vil. Når jeg legger meg for å hvile etter en liten tur, merker jeg godt at ME-bremsene har blitt satt på. Og når de først er aktivert, tar det lang tid før de slipper taket.

Det tar bare tre minutter å komme seg fra utgangsdøra og ned til fjæra på Elvis. Elvis og jeg er et godt team, og vi samarbeider godt. Maks tempo er 10 km/t, men i nedoverbakker kan vi trille fortere. Siden jeg liker å få vind i håret og ikke alltid bruker hjelm, må jeg bremse Elvis litt da. Dessuten har jeg erfart at gamle damer som spaserer på samme vei som oss, kan bli ganske skremt når vi snerter forbi, så jeg prøver å roe ned tempoet om jeg ser en av slaget.

Forrige uke gjennomførte Elvis og jeg to slike raske treminuttsturer ned til Hansbakkfjæra. Det gjorde godt for kropp og sjel. Fotoapparatet var også med, og jeg fant mange fine fotomotiv. Ei venninne hang med på sin Elvira (elsykkel) på den ene turen. Samboeren min løp etter på den andre turen, noe som endte med skadet fot og sykemelding. For en gang skyld var det ikke jeg av oss to som trengte krykker…

Har du bremseproblemer?

HER er forrige blogginnlegg om Elvis.

English:

In recent years, my brakes have been on almost all the time. At least that’s what if feels like. Most of all I can feel it in my hips/pelvis and the thighs. Whenever I’m standing or walking it’s as if a brake is activated. It restrains me from moving freely forwards. Running is out of the question. It’s like trying to run or walk while someone is holding me back with a belt or a rope around my stomach and hardly managing to move from the spot. You become pretty exhausted and fatigued from always having the brakes on when doing something. Almost like trying to swim with three layers of clothing on.

I wish the ME/CFS brakes in my hips and legs would stop braking and slowing me down all the time. It would have been great if I could just disable them and then put them back on if I absolutely needed to. I never asked for these brakes. I didn’t choose to get them. One day some 11 years ago they were suddenly simply installed inside me. Do let me know if you happen to know of a recipe that can help me get rid of them!

When I’m outside with Elvis, my electric scooter, I do not have any brakes on. Once in a while I use the handbrake, especially if Elvis is speeding downhill, but usually I just love going at full speed without any brakes. Then the brakes in my legs do not work either, and it feels liberating and nice. However, I know the limit for when the rest of my body starts to slow down due to “overexertion” and common sense then brings me back home long before I really desire to return. When I lie down to rest after a short trip I notice very well that the ME/CFS brakes have been applied. And when they have been activated it takes a long while for them to let go.

It only takes me three minutes from the time I leave our apartment at Elvis until I arrive at the seaside. Elvis and I are a good team, and we work well together. Maximum speed is 10 km/h, but downhill it may go much faster. Because I like feeling the wind in my hair and I hardly ever wear a helmet I then need to slow down Elvis a bit. Besides, I have experienced that old ladies who walk on the same road or path as us can get quite frightened when we pass by, so I aim to reduce the speed a little when I see one.

Last week Elvis and I made two quick three-minute trips down to Hansbakkfjæra. It felt good. I brought my camera as well and found many nice subjects for pictures. A girlfriend joined me at her Elvira (electric bike) on one trip. My partner joined me on the other one, partly running after me. That ended with an injured foot and a sick leave. For once I was not the one (out of the two of us) who needed to walk on crutches…

Do you have brake issues?

HERE is my previous blog post about Elvis.