Folk baksnakker deg av tre grunner:
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Blir du med på en joggings? Jeg har kjøpt meg nye joggebukser. Tre stykker faktisk, ei svart og to grå. Den svarte har jeg på meg, de grå skal plutselig også tas i bruk.
I gamle dager jogget vi i slike joggebukser. Jeg husker enda min første joggedress. Den var rød. Og fordi jeg fikk denne joggedressen, begynte jeg å jogge. Jeg gikk på turn fire ganger i uka, noe som inkluderte lange gåturer til og fra, men kunne alltids jogge litt i tillegg. Dette var mens jeg bodde i Bodø og gikk på ungdomsskolen. Min venninne Ragnhild hadde en tilsvarende joggedress som var grå. Sammen jogget vi lett bortover landeveien langs sjøen, en rød og en grå smurf.
Men nå blir vel joggebukser mest brukt til kosebukser, tror jeg. Eller slaraffenbukser, hyttebukser, fritidsbukser, husarbeidsbukser, mekkebukser, hjemme-og-syk-bukser, osv. Hva bruker du joggebukser til? Siden jeg stort sett er hjemme og oppholder meg mesteparten av tiden på sofaen, blir min type joggings av den rolige typen. Dvs. ha på komfortable joggebukser mens jeg mosjonerer ligge- eller sittemusklene minst mulig og taster litt på en pc eller mobil innimellom.
Det er ikke ofte jeg valser rundt i butikker, siden det er ganske utmattende og jeg normalt ikke har overskudd av energi. Egentlig dro jeg på sportsbutikken fordi Utifriluft hadde kjøpt seg nye joggesko. Jeg så et bilde av disse kule, oransje skoene i et blogginnlegg hun hadde skrevet, og tenkte at en svipptur til Sport Outlet var overkommelig til tross for laber form. Men der hadde de kun elefantstørrelser i disse smekre, oransje skoene, noe som ikke fungerer på mine dukkeføtter. Siden jeg likevel var der, kom jeg på at jeg trengte ny joggebukse. Når jeg først kom meg på en butikk var det dessuten praktisk å kjøpe tre par joggebukser.
Ettersom jeg ikke driver med jogging lenger, kjøpte jeg ikke andre joggesko. Det svarte paret jeg har, duger til det lille jeg foretar meg av gåing ute. Inntil det dukker opp et par oransje sko som påkaller min oppmerksomhet et eller annet sted! 😄
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
De med ME vet best hvor skoen trykker. Både med tanke på hvordan det kjennes ut i egen kropp, og hva som fungerer og ikke fungerer for dem. Den som ikke har på skoen, kan umulig kjenne hvor den trykker. Den som ikke er inni en ME-syk kropp kan ikke kjenne hvor smertene sitter, har aldri kjent på følelsen av hvor utmattet og energitom man kan bli av enkle gjøremål som å løfte en kopp eller ta seg en dusj.
Noen ganger kan det være utrolig befriende å snakke med noen andre som også kjenner hvor skoen trykker. Noen som har de samme erfaringene, som har kjent på egen kropp hvor store utfordringene kan være. Som skjønner hvordan det oppleves når kroppen slutter å fungere normalt og hjernetåka tar over for fornuftige tanker.
Før jeg kom ut av skapet med min ME, dvs. før jeg begynte å skrive blogg og ble åpen om at jeg er ME-syk, ønsket jeg ikke å søke kunnskap om sykdommen eller ha kontakt med andre som har ME. Nå opplever jeg imidlertid at det kan være veldig hyggelig å ha venner som har ME. Det er ikke slik at jeg er på utkikk etter venner som har ME, men de er også hjertelig velkommen inn i livet mitt. Dette er jo bare helt normale og vanlige folk, som deg og meg. Med håp, drømmer, verdier, ferdigheter og mål i livet. Personligheten ligger i bunnen, og det er den som er viktigst for meg med tanke på hva slags kontakt jeg ønsker å ha med andre mennesker.
Slik var det også da jeg traff Isa. Vi møttes tilfeldigvis på et ME-treff, og jeg merket straks at dette var ei supertrivelig dame. Da jeg ble invitert hjem til henne på en bli-kjent-brunsj, var jeg ikke sen om å takke ja. Og formiddagen ble minst like trivelig som jeg hadde forestilt meg at den ville bli!
Isa vinket i kjøkkenvinduet da jeg kom kjørende, og på trappa ble jeg møtt av en flott, rød mons. Da ytterdøra ble åpnet, fikk jeg hilse på enda en kattepus, en superkosete rød kattunge. Og Isa, selvsagt, som hadde satt av to timer til besøket. Dette gjør jeg ofte selv, setter av en viss tid, for jeg kjenner tålegrensen min, vet omtrent hvor lenge jeg kan være sosial før utmattelsen innhenter meg.
Innimellom bespisning i et påskepyntet hus og underholdning fra kattene, ble det også tid til skravling om løst og fast, det som dukket opp av tanker der og da. Også opplevelser og tanker i forbindelse med ME. Det er veldig godt å oppleve at det man har av erfaringer og tanker om ME er gjenkjennbart. Det kan gjøre at symptomer, begrensninger og nedturer blir lettere å takle, og man føler seg ikke så alene. Om ikke annet kan man få seg en god latter når man deler historier om hva man har sagt og gjort når hjernen feilkobler. Som da jeg påstod at nøklene lå i heisen, mens jeg mente var at de lå i gangen.
Det var utrolig hyggelig å bli bedre kjent med Isa. Jeg tror ikke jeg skremte henne heller, for hun kunne godt tenke seg å møtes igjen. Hurra! 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!
Etter at jeg tok tredje vaksinedose for fem dager siden, har formen vært mye dårligere enn den er til vanlig. Hverdagen har bydd på mer utmattelse, mer feber, og mer smerter. Jeg har avlyst mye de siste dagene, og blir ganske lei og oppgitt over alt jeg ikke kan gjøre og går glipp av. I ren desperasjon tenkte jeg at et kuldesjokk kanskje kunne restarte kroppen.
Sofaen vant over konserten til min eldste datter på fredag. Pga. bivirkningene av vaksinen, klarte jeg ikke å mobilisere krefter til å dra. Ungdomskorpset som hun spiller i, deltok på NM i janitsjar. De klarte seg selvsagt supert uten meg og fikk en fin plassering i sin klasse. Men jeg skulle så veldig gjerne ha vært der. Sofaen vant på lørdag også, over en date med samboeren min. Jeg hadde sett for meg at vi skulle komme oss ut på en middag eller en kino. Det gikk ikke. Det føltes som å ha en mini-influensa, og jeg måtte bare kapitulere.
På planen for søndag, nærmere bestemt i går ettermiddag, hadde jeg lagt inn et isbad med badegjengen. Den morgenen var formen forstatt ille, og jeg hadde intet håp om å komme meg ned til sjøen. Imidlertid kjente jeg litt bedring utover dagen. Jeg kunne forlate sofaen for små gjøremål, og regnet med at det var kroppens måte å si fra på om at isbad var innvilget. Strandbaggen ble pakket, og klokka fire vandret jeg ut i den iskalde Trondheimsfjorden, i håp om at dette var en god løsning.
Formen var faktisk mye bedre etter vinterbadet utover hele kvelden i går. Jeg var sliten, som etter å ha vært på hardtrening, men jeg kjente at jeg hadde energi i kroppen, og det er en veldig god følelse. Kan det ha noe å si at det bare er ei uke siden sist jeg vinterbadet? Er det slik at kroppen trenger jevnlig påfyll av slike kuldesjokk? “Fungerte” det fordi kroppen min var helt akterutseilt? Eller er det bare tilfeldig at jeg følte meg bedre?
Det er nok ikke noe fasitsvar på mine funderinger. Men selv om jeg tenkte “dette gjør jeg aldri igjen” i det jeg valset ut i det iskalde sjøvannet, vet jeg at jeg kommer til å gjenta suksessen! Selv om det bare gir noen få timer med mer energi, er det vel verdt kuldesjokket! Om dette vinterbadet faktisk har restartet kroppen etter vaksinesjokket, kan jeg kanskje gjennomføre noen av de aktivitetene og planene jeg har for denne uka. 🙂
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!
Dette maleriet har jeg ønsket meg lenge. Helt siden jeg så det på hjemmesiden til Christina for vel et år siden. Og nå har jeg fått det!
Christina er ei gammel venninne som jeg har hatt mye moro sammen med. Vi har trent karate sammen, vært på turer sammen, festet sammen, shoppet sammen, og i gamle dager pleide vi å snakke i flere timer sammen på telefonen. Nå er det sjelden vi møtes, siden Christina jobber mye og fordi jeg ikke klarer å være med på så mye sosialt som før. Pent lite, faktisk.
Venninna mi kom personlig innom for å levere det til meg. Etter at jeg hadde sendt melding for å spørre om det fantes en kopi av dette fantastisk flotte maleriet. Det er skikkelig fargerikt, og farge i leiligheten og i livet for øvrig er noe jeg trenger. I tillegg er dette livets tre, så det er også symbolsk og har en dypere mening.
Christina ble ganske overrasket over at jeg spurte etter maleriet. Og jeg, på min side, ble overrasket over at hun fortsatt hadde originalen. Ikke på en vegg, men stuet bort i en kjeller. Tenk det! Maleriet sto der bare og ventet på sin nye eier, nemlig meg!
Dessverre er maleriet mindre enn jeg hadde trodd. Det blir derfor litt puslete på den store veggen over sofaen. Men jeg har uansett hengt det opp der inntil videre. Kanskje dukker det opp et nytt sted i leiligheten som trenger et maleri.
Christina har sagt at hun kanskje kan male et nytt til meg til sommeren. Men jeg vet at denne dama er veldig opptatt, så jeg har sagt at hun ikke må love seg bort. Ellers fikk jeg også tips om fargevalg og forslag til ulike bilder over den andre sofaveggen. Gode og ærlige råd. Det er så godt å vite at rådene er oppriktige. Jeg fikk klart “nei” på et par spørsmål om bildet kunne henge der eller der. Haha, genialt!
Det bildet du ser til venstre for Christina der hun holder maleriet, er også hennes verk. Det er en akvarell som hun laget til meg i 1996. Motivet er fra Petra, et berømt arkeologisk sted i ørkenen i Jordan. Jeg fikk selv velge hva hun skulle male, og da ga jeg henne et bilde som jeg tok da jeg var på tur i Jordan. Det var mye jobb med denne akvarellen. Da jeg i tillegg ville ha med en kamel foran tempelet, for å vise den enorme størrelsen på den 45 meter høye Al Khazneh, ble hun skeptisk. Dette var visst ikke så enkelt å få til, og den ellers så blide dama, slapp ut noen ukvemsord. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!
Du skjønte det nok, gjorde du ikke? At innlegget mitt i bloggen i går var en aprilsnarr? Dersom du ikke fikk det med deg, finner du innlegget her: Ukrainere i kongefamiliens residens i Trondheim. Men det kunne medført riktighet, og ukrainerene kunne fått det veldig fint og flott der!
Lurte du noen i år? Jeg liker ikke å bli lurt, men jeg synes det er morsomt å lure. Bare snille lurerier, ingen slemme. 😀
Mora mi trodde at dette var en aprilspøk: Jeg gjorde det for mamma. Men det var det ikke, og nå skal vi bestille oss tur til Spania!
Her er innlegget jeg skrev i bloggen 1. april 2020: Jeg slutter å blogge,
og her er innlegget jeg skrev 1. april 2021: Jeg får hull på magen.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!
Her er teksten på “bota”, i tilfelle det var vanskelig å lese håndskrifta: DU HAR IKKE FÅTT BOT 😊 FORDI DU ER SÅ FIN. DU ER EN SUPER FORELDER ELLER PERSON. ROP AVOCADO. HILSEN EN KUL PERSON. PLS ROP AVOCADO.
Jeg lurer på om noen av de andre bileiere ble lurt til å rope avokado, og om det fantes noen fnisete unger gjemt bak snøhaugene.
Innlegget jeg skrev tidligere i dag om ukrainerene som skal flytte inn i kongefamilien residens, finner du HER.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake igjen! 🙂
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook. Følg via Link
Det har de siste dagene vært travel aktivitet med oppussing og klargjøring i Stiftsgården, altså den norske kongefamiliens residens når de er i Trondheim. Jeg observerte håndverkerbiler i bakgården og lys inne i bygningen da jeg gikk forbi for et par dager siden. Det er mangel på boliger for de ukrainske flyktningene, og nå skal altså ukrainere få midlertidig opphold i kongefamiliens residens i Trondheim.
Det er enda uklart når Stiftsgården er klar for å ta imot flyktningene, men jeg antar at en del tilrettelegging er nødvendig før de første kan flytte inn. Stiftsgården har siden 1770-årene vært i eie av ulike personer og instanser. Enkefru Schøller var den første, og det var først i 1906 at Stiftsgården ble den offisielle kongeresidensen i Trondheim.
Hva tenker du om denne gladnyheten? Det hersker ingen tvil om at Kong Harald har et varmt og godt hjerte, og jeg synes det er flott at kongefamilien også bidrar i dugnaden med å hjelpe og bosette de ukrainske flyktningene. Vi Trondhjemmere kan også være svært stolte av hva byen vår gjør for de ukrainske flyktningene.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake igjen! 🙂
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook. Følg via Link
Jeg gjorde det for mamma. Tok tredje dose av vaksinen likevel. Har ventet i det lengste. Håpet at det skulle bli en slutt på dette skrullete påbudet om å være fullvaksinert for å kunne reise utenlands. Jeg liker ikke å ta medisiner og vaksiner unødvendig. Hater at noen bestemmer over meg, og at jeg får uønskede bivirkninger.
Jeg gjorde det for mamma. For at jeg skal kunne ta henne med til Spania. Uten tredje dose, får jeg ikke innreise til Spania. Jeg har tanker om at denne turen kan være en fin gave til henne i anledning at hun fyller 75 år. Så da går jeg imot mitt eget prinsipp, ofrer meg, for at mamma og jeg skal få en fin tur sammen. Kanskje blir det siste mulighet. Ingen kjenner morgendagen.
Men mamma vet ikke noe om at hun skal til Spania enda. Jeg sendte henne en gåte på melding, og skrev samtidig at om hun ikke løste gåten, skulle jeg fortelle henne svaret på 75årsdagen hennes 18. april. Hun er nysgjerrig som få, og ringte selvsagt med én gang. Syntes det var veldig lenge å vente for å svar på gåten. Da fortalte jeg henne at jeg skulle ta påfyll av vaksinen, at det er min gave til henne. Hun godtok dette, stilte ikke flere spørsmål, men det aner meg at hun var litt skuffet over at dette skulle være gaven fra meg. Haha…
Jeg fikk stikket i går. Sykepleieren ville at vi skulle ringe legen min, siden jeg hadde bivirkninger både etter dose 1 og dose 2, men jeg orket ikke styret. Vet at fastlegen uansett bare ville sagt at jeg bestemmer selv. Situasjonen ble litt humoristisk da stikkedamen og jeg begge oppdaget at det var hun som stakk meg forrige gang også. Det kan du lese om her: Minicorona
Jeg kunne ventet til like før avreise og tatt en PCR-test i stedet. Men jeg ville ikke ha stresset med at jeg kanskje ikke fikk svar på testen i tide før avreise, slik det var da jeg skulle reise i mai i fjor. Den turen kan du lese om her: Mareritturen til Spania
Når jeg skal ta med mamma til Spania, vil jeg at hun skal ha med seg en gjest. Noen som kan avlaste meg. Ikke fordi hun trenger hjelp eller er dårlig. Neida, hun er ei sprek dame. Men fordi jeg har ME og kan ha dårlige dager der jeg blir mer eller mindre sengeliggende og ikke klarer så mye. Da vil det være fint å ha noen andre der som hun kan skravle hull i hodet på eller bli med ut på turer. Så slipper jeg også å presse meg eller ha dårlig samvittighet for at det blir kjedelig for henne.
Om du kjenner mamma godt og kan tenke deg å bli med oss på en paradislignende tur til Costa del Sol, har du herved muligheten til å kontakte mamma og søke om plass på dobbeltrommet sammen med henne. Dere får eget bad. Jeg har mitt eget soverom og bad, og kommer til å være tilgjengelig som sjåfør og selskapsdame når formen er bra. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen og velkommen tilbake senere! 🙂
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook. Følg via Link
Jeg har hjelpemidler, altså artikler som skal hjelpe meg i hverdagen. Massevis. Noen har jeg kjøpt selv, som magnetmadrasser, gode puter, forstørrelsesglass, dosetter, headset med støydemping, sengebrett, elsparkesykkel, m.m. Andre har jeg fått gjennom Hjelpemiddelsentralen/NAV etter søknad fra ergoterapeut eller søknad som jeg har sendt inn selv.
Reisekrykkene søkte jeg om selv. De har jeg hatt i mange år, og de har ofte vært med på reiser også, for jeg vet aldri når jeg får bruk for dem. Ellers har jeg klart meg uten hjelpemidler i mange år. Har ikke vedkjent meg at jeg har bruk for noe hjelpemiddel, ettersom jeg ikke liker å tenke på meg selv som handikappet.
Da jeg fikk besøk av en ergoterapeut for snart et år siden, ble det fortgang på sakene. I utgangspunktet lurte jeg på om det gikk an å søke om å få en god arbeidsstol, men etter forslag fra henne har jeg takket ja til flere hjelpemidler. Også produkter jeg overhodet ikke hadde sett for meg at jeg ville ha eller hadde behov for. Hjelpemidlene som det ble søkt om for meg, og som jeg har fått innvilget dette året, er el-scooter, kjørepose (“voksipose”), arbeidsstol, ståstol, dusjstol og filterbriller.
Dusjstolen var den første av disse som flyttet inn hos meg. Du ser den på bildet øverst. Den er faktisk ganske handy. Og god å sitte på i forhold til mange andre krakker. Ikke bare i dusjen, men også når jeg skal pynte meg litt i fjeset eller pusse tenner. Dessuten er den kjekk å sitte på når jeg skal stappe inn eller hente ut klær fra vaskemaskina.
På grunn av bekkenløsning/hoftesmerter har jeg behov for å sitte godt, og for å unngå betennelser er jeg faktisk avhengig av å sitte mykt. Denne arbeidsstolen fikk jeg spesialtilpasset med ekstra polstring i sitteputa. Den har god støtte og avlaster slik at jeg ikke bruker unødvendig mye energi. Blant annet har den elektrisk heve- og senkefunksjon fra en liten knapp under det ene armlenet.
Ståstolen er det nyeste medlemmet i hjelpemiddelfamilien min. Den er spesielt praktisk på kjøkkenet. Jeg kan faktisk sitte på den mens jeg samtidig aker meg fremover, baklengs eller sidelengs med beina. Mellom kjøkkenbenken, komfyren og matskap. Setet kan heises både opp og ned og vippes i ulike stillinger. Ryggen kan også vippes, frem og tilbake. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg liker armlenene enda, men de kan tas av. Det er mulig jeg da velger å ta bort bremsen samtidig, men jeg må prøve ut bruken en stund og se det an.
Den elektriske scooteren ble egentlig en stor bonus. Jeg trodde ikke at jeg hadde bruk for den, og var både skeptisk og negativ til å søke om en slik. Ergoterapeuten foreslo at jeg kunne ha en til utprøving. Det kunne vel ikke skade, tenkte jeg, og satte meg ned for å sjekke ut funksjon og utseende på de ulike modellene som var tilgjengelige. Etter kort tid flyttet Elvira inn i kjellergangen i blokka vår. Jeg måtte søke om “parkering” for henne, noe som ikke gikk gjennom på første forsøk i sameiet. Men da våknet krigeren i meg, og i ny søknad fant jeg noen paragrafer å henvise til, som førte til at Elvira raskt ble tatt inn i varmen.
Den store fordelen med å ha slike hjelpemidler er at man kan avlaste og spare energi. Da blir det mer energi til overs til andre gjøremål eller ting man har lyst til å gjøre eller være med på.
Tidligere innlegg om hjelpemidler finner du bl.a. her:
Filterbriller
Takket nei til elektrisk scooter
Lydbøker via headset
Takk for at du stakk innom bloggen og velkommen tilbake! 🙂
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook. Følg via Link
