Dette er et nytt konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min på fredager med ett eller flere bilder. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Her er fredagsbildet fra Kristin. Det er et bilde som sikkert kan brukes til inspirasjon for mye…
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/
I dag tidlig leste jeg hos Kjerringtanker at det er viktig å nyte høstværet. Jeg gjør jo egentlig det, mesteparten av tida. Sitter her i sofaen min og ser ut ut på de flotte høstfargene. I går var jeg til og med en tur ute og kjente på den skarpe lufta. Måtte en tur på apoteket i et nødvendig ærend. Var litt småsvimmel da jeg kjørte, og bivirkningene jeg har etter at jeg faset ut et medikament, henger fortsatt i. Men frisk luft har vel aldri skadet noen, har det vel? Og Kjerringtanker fikk meg ut!
Tre grønne menn på brua
Jeg tenkte på det kjerringa hadde minnet meg på i innlegget sitt i dag. At man blir mer bevisst detaljene rundt seg når man ferdes rundt sammen med et kamera. Mer opptatt av “her og nå”, og lar tankene få hvile fra alt annet som man ellers måtte surre rundt og tenke på. Så gjorde jeg det, da. Og Elvis hadde stått i gangen og skjemtes ganske lenge, siden i september faktisk, så han jublet over muligheten til å få seg frisk høstluft.
Det skadet ikke med frisk høstluft til meg heller. Jeg ble ikke mer svimmel enn av å sitte i sofaen. Ikke mer uvel eller feberhet heller. Etterpå kanskje. Men da var det gjort, og jeg hadde fått meg en fin morgenopplevelse. Jeg som aldri er oppe og “virker” så tidlig! Juhu! Det går altså an.
Det første som skjedde da jeg var ferdig med å grave etter ulltøy i skapene, var å få liv i Elvis og snuble ut. Varme leiligheter er ikke laget for boblejakker. Sammen suste vi ned mot sjøen, passerte noen grønne menn på brua ned dit, og jeg rakk å oppfatte at det var kaldt, før tårene plutselig skvatt i alle retninger. Øynene mine er sensitive for kulde. Det var en fantastisk morgenhimmel som åpenbarte seg foran meg. Merkelig at jeg aldri har tatt turen dit så tidlig på dagen før… Fargene var utrolig fine, og stemningen var nydelig.
Det neste som skjedde over meg og rundt meg, tok helt pusten fra meg. Jeg har ikke turt å studert bildene etter at jeg kom hjem enda. Det jeg fikk se var så flott, så spesielt og overveldende at jeg faktisk må fordøye det litt her hjemme i sofaen. En badenymfe dukket også opp der nede, og kanskje får Kjerringas spark bak uante konsekvenser i ettertid. Det kommer nok et innlegg om det i helga.
På vei ned til Hansbakkfjæra (Foto: Kari)Oktobermorgen i Hansbakkfjæra (Foto: Kari)Oktober i Hansbakkfjæra (Foto: Kari)Elvis på tur i HansbakkfjæraEt sted for ettertanke, ned mot Tømmerstranda (Foto: Kari)
Dersom du ikke fikk med deg gårsdagens innlegg, finner du det her: Har starter boka mi
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg nevnte for samboeren min at jeg hadde fått en idé om hvordan jeg kan finansiere boka mi. Altså den boka jeg skal skrive. Foreløpig ligger den uforstyrret inni meg på idéstadiet, til heving og veving, og samboeren hadde helt rett da han utbrøt “Ja, men først må du skrive den”. Ah, det er sant. Godt poeng. Det er jo ikke nok å skrive den på tankestadiet. Man kan godt ha en bok inni seg, men på et stadium må den også ut!
Nå har jeg faktisk en start klar. As of today. Jeg vet hvor historien starter, når, med hvem og hva den skal handle om. Skriving er en prosess, og bøker skrives om i flere runder, før et ferdig utkast foreligger. Jeg har slettes ikke tenkt å ha alt klart når jeg skriver den første setningen. Jeg har noen idéer, noen intensjoner og noen følelser jeg vil formidle. Resten får bli til mens jeg skriver, og basert på hva som dukker opp underveis.
Det jeg skrev om at “boka skal ut” er ikke tilfeldig formulert. Jeg opplevde å få en beskjed fra den andre siden som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Jeg hadde blitt invitert til en seanse med flere andre hos ei som har kontakt med energier av typen som vi andre ikke er forunt å ha, og hun ville gi hver og en av oss en beskjed som kom der og da, fra den andre siden. Jeg hadde ingen forventninger og var egentlig bare nysgjerrig. Du kan tro jeg ble forundret da det etter hvert ble min tur, og hun stod foran meg og agerte som om hun skulle føde et barn. “Kunnskapen skal ut”, sa hun. Selv ante hun ikke hva det dreide seg om, men hun beskrev den eldre damen som kom med beskjeden for meg. Det førte heller ikke til noen “treff” i hodet mitt. Jeg kjente ikke denne åndelige og samtidig meget jordnære damen, men tok henne absolutt på alvor. “Beskjeden” til meg har brent seg fast i minnet mitt for all ettertid.
Senere har jeg skjønt litt mer, og flere brikker har falt på plass. Jeg har gjennom å snakke med mora mi, forstått at denne eldre dama som kom med beskjeden til meg, er en slektning av meg. I tillegg har jeg skjønt at det er ei bok inni meg som skal ut. Det har tatt noen år. I det siste har jeg imidlertid følt litt på fødselstrang, og behovet for å begynne å skrive denne boka begynner å bli påtrengende.
Øverst i dette innlegget har jeg limt inn et bilde. Du skal slippe å gjette hvor dette er. Bildet er fra Sør-Gjæslingan, hvor jeg var en fin sommerdag i 2019. Jeg lener meg mot en bauta som ble reist i år 1956 til minne om Gjæslingan-ulykken i 1906. Det er her boka mi starter. – Med en av de som omkom på havet den dagen, min oldefar Ole Andreasen Myrbærholm.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Legen kom mot meg med et lite glass i hver hånd. Skal det være en drink? De to toppede glassene kunne til forveksling se ut som små shot-glass. Innholdet var blankt og litt grumsete, og sannelig så de ut til å inneholde en kirsebær i bunnen av hvert av glassene. Legen kunne like godt ha spurt om det skulle være en føflekkdrink, for det var akkurat det det var, med en blodbesudlet føflekk i hvert glass.
Det er noen dager igjen til Halloween, men det skulle ikke forundre meg om hun tenkte noen skumle tanker. Legen hadde tatt seg god tid da hun stakk, skar og deretter sydde igjen de to gapende sårene etter føflekkene hun hadde fjernet fra ryggen. Jeg begynte nesten å lure på om hun la inn monogrammet sitt i korssting. Da ville i alle fall stingene sitte, og ikke lage stygge arr på ryggen i ettertid.
Mens jeg lå på magen og siklet, og samtidig som legen broderte, fikk jeg fortalt henne at jeg undret meg litt over at formen hadde vært verre den siste uka, at jeg var usikker på om det var PEM eller om det kunne ha noe med Sarotex å gjøre. Det er ikke uvanlig at jeg blir i dårligere form etter at jeg har gjort mer og overprøver kroppens tålegrense. Nå hadde jeg imidlertid også fått en tanke om at medisinen jeg har tatt forebyggende mot migrene, kunne ha noe med siste ukes ekstra dårlige form å gjøre.
Det var nøyaktig ei uke siden jeg tok min siste Sarotex. Da hadde jeg bestemt meg to – tre uker i forveien for at jeg ville seponeres disse pillene. Jo, jeg hadde hatt mindre migrene etter nyttår, altså etter at jeg begynte med legemidlet, men jeg hadde i tillegg hatt stor vektøkning. Det likte jeg ikke, hverken av fysiske eller komfortmessige grunner. Det kunne også blitt dyrt å fortsette slik, siden jeg hadde begynt å vokse ut av alle klærne mine. Og jeg hadde ekstremt lite lyst til å dra på shopping.
Piller til glede og besvær
Legen kunne bekrefte at man skal trappe ned bruken av dette legemidlet langsomt, bl.a. for å unngå hodesmerter og andre reaksjoner i kroppen. To uker er da tydeligvis ikke langsomt nok, slik jeg trodde. Alle de ekstra symptomene som jeg kjenner på nå, er nok en slags abstinenser, fordi kroppen har blitt vant til medikamentet. Fy, så skummelt! Jeg vet godt at alle medisiner har bivirkninger, men dette synes jeg er skikkelig ille. Spesielt med tanke på at det er mange som går fast på dette legemidlet. Det er som om man blir straffet fordi man våger å avslutte bruken av det. Som legen sier, blir det jo slik at man må gjøre prioriteringer. Sånn er det alltid.
Jeg nevnte noen av symptomene jeg har for tida, bl.a. om influensafølelse avec. Jeg har nemlig ikke pleid å være så svimmel, trøtt og rar i formen som nå, og i tillegg uvel til stadighet. Jeg tror forresten hun stusset litt da jeg sa uvel. Da hun la til at magesmerter var vanlig etter å ha sluttet med Sarotex, også svie i magen, ble jeg oppmerksom. For smerter i magen har jeg hatt mye av siste uka, både med og uten sjokoladespising (som du kanskje leste om HER).
Bortfall av følelse i kroppsdeler har vært oftere siste uka også. Jeg kom ikke på å si fra om dette til legen. Verst er dette når munnen og tennene gradvis dovner bort og jeg ikke har kontroll på hvor teen jeg drikker, havner. Når så den ekle følelsen av å dovne bort og ved berøring ikke kjenne stedet som er “borte”, går over etter 10 – 20 minutter, avblåser jeg tanker om tilkalling av ambulanse.
For de som lurer, kan jeg nevne at jeg startet med å redusere fra tre til to piller per kveld, og etter ei uke gikk jeg ned til én pille per kveld. Det var først da jeg sluttet å bruke Sarotex i sin helhet at jeg fikk bivirkningene av å ha avsluttet bruken. Nå gjenstår det å se hvor lenge disse abstinensene varer. Fordelen med å ikke orke annet enn å ligge på sofaen, er at stingene etter legens syseanse ikke blir strukket hit og dit, slik at det av denne grunnen er større sjanse for at monogrammet forblir pent.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg overprøver stadig gode råd fra folk som vil meg vel. Råd fra fjern og nær. Det er ikke alltid man er så glad for å høre fra andre hva som er lurt, hva som er best, og hva man bør… Man kan ta det ille opp, blir lei av velmenende personer, fordi vi jo vet hva som er best for oss selv, eller ikke orker å få påpakninger om noe som til syvende og sist utmatter. Men nå snakker jeg også om råd fra mennesker som jeg vet har rett, de som kjenner meg godt og prøver å stoppe meg fra å gjøre meg selv vondt eller verre.
Det kan være nyttig å ha masse stå-på-vilje, slik jeg er i besittelse av. Mora mi kalte meg sta da jeg var ung, det gikk ikke an å rikke meg om det var noe jeg hadde bestemt meg for. Jeg kaller det heller viljestyrke, og nettopp denne styrken har hjulpet meg i mange sammenhenger i livet. Men så kan det også være en ulempe, fordi det noen ganger er lurt å gi seg mens leken er god. For eksempel om man har ME, slik jeg har.
Om du kjenner noen som har ME, kan det faktisk være smart å gi dem råd om å begrense seg, roe ned, ta pauser, ikke overdrive… Altså en motsatt heiing eller applaudering! Fordi det er så viktig å ikke gjøre for mye, og fordi man kan bli sykere av å overskride sine tålegrenser.
Det er mange som har ymtet frempå om at jeg bør gjøre mindre og roe ned. Monica, Linda, Grethe, Lill-Iren, Astrid, og mange flere. Inni meg føler jeg fortsatt på en triumferende følelse fordi jeg klarte, fordi det gikk bra, fordi jeg gjennomførte. Til tross for at det var akkurat dette som gjorde at jeg ble dårligere og nå ikke klarer annet enn å ligge på sofaen igjen. At straffen for å ha vært med på mye hyggelig, er at jeg har sterkere symptomer og mer influensafølelse. Jeg er ganske umulig som innser dette, men likevel oppfører meg som at det kan gå bra neste gang… En skulle nesten tro det handlet om å overvinne seg selv.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Fins det sjokolade som reparerer magen? Som tar bort magesmerter og gjør at tarmen begynner å fungere som normalt igjen? Det skulle man ikke tro, men det er faktisk akkurat det jeg erfarer! Tidligere har jeg kommentert det for tøys og tull etter at jeg har holdt opp med sjokolade, blitt dårligere i magen, og deretter bedre etter å ha begynt å spise sjokolade igjen.
Det ble i overkant mye sjokolade, donuts og churros mens jeg var i Spania i høst. Jeg har en kronisk betennelse i tarmen med det medisinske navnet ulcerøs colitt. Den er også kjent som lillebroren til Crohns sykdom. På samme måte som betennelsen for Crohns i perioder kan være ille, kan man ha både smerter og betennelser for ulcerøs colitt være alvorlige i mage og tarm. Noen må operere. Jeg sa en gang for lenge siden at “jeg skulle ønske at jeg ikke tålte sjokolade”. Det gikk troll i ord, for noen få år senere, og etter store problemer med mage og tarm, fikk jeg diagnosen ulcerøs colitt. Dermed ble det en brå slutt på sjolokadespising og andre gode ting som tarmen min laget mye krøll på grunn av når jeg spiste bestemte matvarer.
Det rare er at jeg ved et par anledninger i det siste har syntes jeg har tålt sjokolade ganske greit. I alle fall ikke blitt så dårlig av det som mens betennelsen har vært skikkelig ille. Men i tillegg har jeg følt at jeg har blitt enda dårligere når jeg har sluttet å spise sjokolade igjen. Det er som om disse små sjokoladetrollene som kalles naturlige tarmbakterier, protesterer vilt og lager problemer for meg, for å lure meg til å spise sjokolade igjen!
Siden jeg har hatt vond og trasig mage og tarm siden jeg avsluttet Spania-oppholdet med noen donuts, mer nøyaktig åtte stykker… (Tok visst feil av en pakke med to og åtte!) har jeg hatt vondt og magen har vært helt umulig. Nærhet til et toalett har vært påkrevd. Men det var da jeg sluttet å spise sjokolade, ikke da jeg spiste sjokolade, at det begynte å bli smertefullt…
Etter gårsdagens inntak av sjokolade, det tok ikke mer enn 15-20 minutter før sjokoladen virket. Jeg var selvsagt ikke helt god i magen med én gang, men merkbart bedre i alle fall. Da hadde jeg i forholdsvis sakte tempo inntatt 80 gram Smash. De neste 80 grammene følte jeg meg trygg på at jeg kunne innta i raskere tempo. Deretter hadde jeg en liten pause på et par timer før jeg tilførte mage og tarm mer. I sjokoladepausen, altså pausen mellom sjokolade 1 og sjokolade 2 var det Bjørns lasagne som stod for tur. Den er det også verdt å sette av plass i magen til! Oppskriften på den finner du for øvrig HER, og kan anbefales også om du har mageproblemer, evt med mindre ost.
Utover kvelden med “Skal vi danse” holdt det med ca 80 gram sjokolade av typen Stratos med salty caramel. I visshet om at dette ville gjøre godt for mage og tarm, tenkte jeg det var like greit å kaste innpå litt “topping” i magen til lasagnen, for om mulig å få raskere og dermed bedre effekt. Den siste halvdelen av Stratosen tok jeg sammen med morgenteen i dag.
For ordens skyld kan jeg legge til at jeg ikke har økt på med de ordinære medisinene mine for ulcerøs colitt. Dette for å utelukke eventuelle feilkilder under sjokoladiseringen.
Kunne du også benyttet deg av denne “resepten”? Og tror du den kan ha god virkning på lang sikt? Jeg tviler egentlig på at det er en suksessoppskrift, ei heller på meg. Det er imidlertid besnærende å leke med tanken, for totalt usannsynlig er det jo ikke! 😃
Om du tror det eller ikke, og kanskje uansett grunn, har jeg betraktelig mindre smerter i magen i dag. Kanskje er de små sjokoladetrollene tilfredsstilt. Formen er dessverre ikke bedre, men det går seg nok til. 🤗
Det var forresten samboeren min som kjøpte inn to store sjokoladeplater til meg da han var ute og handlet. Han er ikke like glad i sjokolade som meg. Om jeg tilbyr han, sier han bare nei takk, fordi han har snus. Det høres veldig merkelig ut at noen vil foretrekke snus fremfor sjokolade, synes jeg.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Da jeg planla å dra til Spania nå i høst, hadde jeg tanker om at jeg skulle bruke mye tid på restitusjon. Hvile, lade, få påfyll ved havet… Slik ble det ikke, og jeg burde selvsagt visst bedre. Jeg skulle jo tilbringe tid med døtrene mine, kjæresten til den ene, og dessuten venner som bor i Spania. Ei bloggvenninne, som også har ME, kom dessuten på besøk til meg i noen fine dager. Alt dette innebærer også at jeg ville gjøre mye koselig, som å dra ut på små utflukter, spise på restaurant og tilbringe hverdager med herlige folk.
I stedet for restitusjon ble det derfor ekstremt mye påfyll på trivselskontoen, noe jeg ikke ville vært foruten. Dette forbruket driver jeg og betaler på nå. Med renter. Først må rentene betales, og dette jobber jeg med enda. Det er bare tre dager siden jeg kom hjem, så denne lange nedbetalingen er slettes ikke så merkelig i min verden. Jeg aner imidlertid ikke hvor lang tid det vil ta før rentene er nedbetalt og jeg deretter vil kjenne at jeg kommer på plussiden igjen. Kanskje noen dager til, muligens noen uker, men veldig avhengig av hvor mye jeg klarer å spare!
Jeg har fått tilsendt mange gode ord og omsorgsfulle meldinger og kommentarer om at jeg må hvile og ta vare på meg selv, samt ønsker om god bedring. Tusen takk! ❤️ Folk blir vel lei av det også etter hvert. Det virker jo bare ei kort stund, denne ladinga, så lever jeg litt igjen, og dermed er jeg like tom på ny. Det skal bare en liten tur til, en spasertur eller et venninnetreff, så er jeg atter nesten tom for batteri på kroppsmaskineriet.
Det er sikkert flere enn meg som trenger lading og påfyll av energi på denne tida av året? Mange føler seg energiløse når vi går inn i mørketida. Da handler det ikke nødvendigvis om sykdom eller utmattelse, men “bivirkninger” med mørketida. Hva er det som øker energinivået ditt? Gir deg litt mer å gå på i hverdagen?
Hvis du ikke fikk med deg lanseringen av det nye konseptet “Fredagsbildet fra Kristin” her i bloggen går, finner du det HER!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Dette er et nytt konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min på fredager med ett eller flere bilder. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Siden vi har lansering av dette konseptet i dag, får du herved servert i alt tre bilder! Riktig god helg!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Skarp og deilig høstluft i dag, og verandadøra har stått på gløtt.
Jeg tror jeg må ha gått over i en slags dvaletilstand i går. Jeg la meg for å sove utpå dagen. Først var det vanskelig å få sove. Det føltes som om jeg ikke klarte å roe kroppen, ikke klarte å gå over i hvilemodus, og det verket overalt. Da jeg omsider sovnet, var det som om kroppen kortsluttet. Jeg følte meg helt tom, men rolig. Her kan du lese innlegget om hvordan dagen hadde vært i forkant av dette: Smertefri hjemtur… Nesten!
Jeg var tom for Body Battery på Garmin-klokka lenge før sola stod opp i går. Nede på 5 (som er det minste som kan registreres) da jeg forlot Spania. Jeg lot ikke til å ta lading selv om jeg stort sett slappet av, enten i flysetet, eller hjemme i sofaen etter at jeg kom hjem til Trondheim. Jeg sjekket klokka innimellom, og den lå konstant på 5, omtrent som et febermål som ikke rikker seg fra måling til måling.
Ikke overraskende følte jeg meg temmelig energitom utover ettermiddagen og kvelden i går. Sofaen ble mitt faste holdepunkt, og jeg fikk servert middag i sofahjørnet mitt av min snille samboer. Omsider begynte kroppen, i følge klokka, å ta lading. Litt etter kl. to oppdaget jeg at tallet 5 (Body Battery, forkortet til BB) var endret til 17. Jøss, tenkte jeg, dette var merkelig, men selvsagt helt supert! Merkelig nok fortsatte BB å stige, og kvelden bød på stadige overraskelser. Jeg ble mer og mer forundret, og ved leggetid var BB passert 40. En slik stigning utover ettermiddagen og kvelden har jeg aldri opplevd før, til tross for mye hvile. Hva kan ha skjedd? Har ME-kroppen min gått over i en slags dvalemodis?
Dyr som bjørner og pinnsvin ligger i dvale om vinteren. Da finner de seg en hule eller et annet krypinn og ligger i dvale der i noen måneder, til varmen og våren får liv i dem igjen. I dvaletiden senkes blant annet kroppstemperaturen og pulsen for å spare på energien. Basert på dette, og de temmelig krevende døgnene forut, har jeg laget meg noen hypoteselignende spørsmål:
Skjedde dette fordi jeg var totalt utmattet, manglet energi til å gjøre noe som helst?
Har det sammenheng med at jeg frøs mye tidligere på dagen? Jeg har tidligere merket at kroppen min kan ta lading raskere etter kalde bad og dusjing i kaldt vann de siste 2 – 3 minuttene.
Kan det ha blitt slik fordi kroppen hadde behov for å senke kroppsfunksjonene basert på begge disse to “forløperne”?
Litt morsomt er det også å tenke på at dette skjedde på ei tid da bjørner og pinnsvin gjør seg klar til å gå i hi, hihi! 😀
Som jeg skrev i blogginnlegget i dag tidlig, lå BB på 100 da jeg våknet klokka halv ni. Det er ny rekord, og skikkelig uforståelig etter vaskedag og gårsdagens hjemreise. Følelsen i kroppen som jeg pleier å ha når jeg våkner, var imidlertid ikke veldig forskjellig fra slik den vanligvis er. Slapp, tung i kroppen og hodet, småsvimmel, litt varm i panna/feberfølelse, og jeg hadde ikke energi til å gå i dusjen før nærmere tolv. Verkingen i kroppen er imidlertid borte, hodepina fraværende, og jeg føler på en god ro.
Det er forresten lenge siden jeg har sett av målingene på klokka at jeg har ligget så lavt i puls som 61. Generelt har jeg ganske høy puls, en del høyere enn normalt. Stressnivået lå helt nede i 10 på klokkas målinger. Ny rekord der også, altså.
Kan du gjette på hva BB ligger på nå? Klokka 14.00 i dag lå det på 65, og klokka 16.00 var det nede på 61. Og jeg har foruten å spise lunsj og dusje mellom tolv og ett, hatt tilhold på sofaen.
Her er innlegget jeg skrev etter at jeg opplevde den rareste overraskelsen i dag tidlig: Det har skjedd noe veldig rart.
Hjemveien fra toget til sofaen i går
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Det har skjedd noe veldig rart. Flere rare ting, faktisk. Bare siden i går. For det første våknet jeg halv ni, og det er et under i seg selv. Jeg pleier ikke våkne så tidlig. Det neste jeg stusset over, var at det ikke var soloppgang og at utsikten var helt forskjellig enn jeg er vant til. Normalt pleier det være soloppgang halv ni, og sola pleier å komme opp bak havet, altså Middelhavet. Fargene var også annerledes, og det var antydning til frost på bakken.
Jeg innså raskt at jeg ikke er i Spania lenger da jeg gikk ut på verandaen for å møte dagen og det var kulde som møtte meg, ikke varme. Men det var frisk og god luft og fugler som laget litt morgenlyder her også. Jeg måtte i tillegg passe meg for all fugleskitten utenfor verandadøra, for de to spurvene som pleier å bo oppunder taket, har tydeligvis flyttet inn for vintersesongen.
Som du skjønner ble dette mange rare ting på en gang for en stakkars blogger som har flyttet hjem. Hjemreisa i går tok på, og jeg har beregnet noen dager med lading for å komme meg. Men da skal du få høre det aller rareste. Nei, du kan få se det også. Sjekk bildet under! Jeg våknet med 100, altså full score, på Body Battery på Garmin-klokka i dag. Det har aldri skjedd før. Det er så rart at jeg faktisk må fordøye det litt, finne ut hva som kan ha skjedd, og så skal jeg komme tilbake til dette litt senere i dag.
Og oppi alt dette har jeg glemt å lage meg te, så det må jeg se å får gjort med én gang!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
