Jeg måtte bare ut en tur og teste formen. Ingen joggetur eller stor fysisk utskeielse, selvsagt, men uansett en litt lenger tur enn frem og tilbake mellom stua og terrassen. Denne turen gikk mellom ytterdøra og stranda, ei strand som befinner seg ganske nøyaktig 500 meter fra oss.
Elvira elscooter fraktet meg lystig nedover til Tømmerstranda, mens Bjørn gikk i raskt tempo ved siden av. Elvira fikk stå nederst i bakken og sole seg, mens Bjørn og jeg tok en vandretur på sandstranda. Hun var glad for å få seg en tur ut, men er ikke så glad i sand på beina. Det er nok ikke vaskedamen som har ansvaret for gangen der hun til daglig står parkert heller.
Det var deilig å kjenne på sjølufta en liten stund, se utover sjøen og nyte varmen fra sola i godt selskap. Noen bilder ble det også, av oss, skyggene våre og et merkelig fotspor. Hva slags vesen er det som har seks tær, tro?
Hvem har seks tær?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Skygger av et par blide mennesker på Tømmerstranda
Etter at jeg kom hjem fra tur til Vikna for ni dager siden, har formen vært temmelig dårlig. Det er normalt for meg å være energitom, men disse siste dagene har jeg vært verre, og det kjennes ikke ut som det hjelper noe som helst å lade og hvile ekstra mye. Derfor har jeg lurt på om jeg er varig dårligere. Det har skjedd med andre ME-syke, og er egentlig ikke så uvanlig. Men godtroende og positiv som jeg er, har jeg ikke tenkt at det kan skje med meg…
Nå er det slettes ikke sikkert at jeg ikke kommer meg. Dårlige dager er “hverdagskost” for kroppen min, og jeg har hatt dårligere perioder før. Denne gangen har det imidlertid føltes litt annerledes, og jeg har blitt engstelig for at jeg må innstille meg på å stå over enda mer av det som er morsomt og fint i livet. Det har kommet advarsler fra andre som har ME. MEdmennesker som har erfart at de ikke “kommer seg” etter belastninger og anstrengelser, men blitt varig dårligere.
Jeg elsker å være aktiv, men kroppen lar meg ikke få lov. Hodet vil liksom så mye mer enn det kroppen klarer. Med ME blir man sykere av aktivitet, og jeg må betale for aktiviteten med mer utmattelse. Det eneste jeg har “gjort” i løpet av de siste dagene, er å ha min yngste datter på middag (som min samboer laget) og å kjøre henne til flyplassen. Det førte til mer sengeleie. Ellers har min eneste rekreasjon bestått av turer ut på terrassen i voksiposen min.
Jeg tar tiden til hjelp, smører meg med tålmodighet, justerer forventningene mine. Energiøkonomisering står på planen. Så lenge det er liv, er det håp!
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Disse to innleggene førte til voldsomme reaksjoner. Jeg skrev ut fra meg selv og min sannhet, og hadde ikke forutsett at det ville vekke voldsomme følelser hos andre, lage masse oppstyr og gi uante konsekvenser. Ut fra det jeg tolker, er det disse innleggene:
Jeg vil ikke unnskylde meg for det jeg har skrevet. Det er imidlertid beklagelig at noen har blitt såret og skuffet. Jeg skjønner at enkelte er bitre og klandrer meg for mine uttalelser og åpenhet. Men vit at dette er mine følelser og tanker som kommer til uttrykk. Det er min opplevelse og mine følelser. Min sannhet. Mitt perspektiv.
Jeg hadde ingen intensjoner om å krenke noen da jeg skrev disse innleggene, ikke tanker om å sverte noen. Innleggene handler om meg og min verdi.
Når jeg sender melding til en person som jeg i store deler av livet har hatt god kontakt med for å høre om vedkommede vil ha besøk av meg, og får svaret “nei takk, nå har du gått over lik”, blir jeg ganske opprørt. Men skjønner at det jeg har skrevet i andres øyne er overtramp, at de føler seg krenket. Jeg forstår imidlertid at reaksjonene ikke har med meg å gjøre, men er andres opplevelse av hva som er sannhet. Hva de mener er riktig og galt.
Jeg har blitt holdt utenfor, hemmeligholdt, ikke blitt behandlet som likeverdig eller inkludert. Slikt setter spor. Men de som reagerer, kan selvsagt ikke se inn i hodet mitt like lite som jeg kan se inn i hodet deres. Med tiden vil kanskje følelser og opplevelser kunne ses i perspektiv. Noen trenger mer tid, og det er greit. Alt har sin tid.
Kommunikasjon er en finurlig ting. Mange floker kan løses opp i gjennom å snakke sammen, og jeg foretrekker at folk sier det direkte til meg om det er noe jeg har gjort eller sagt som de reagerer på. Mange ganger i livet har jeg opplevd at det blir snakket bak ryggen min, at jeg er den siste som får høre om noe som jeg burde vært den første til å få informasjonen om. Dette har skjedd før, og det skjer fortsatt. Det opprører meg. Jeg vil vite, forstå, skjønne. Jeg ønsker meg ærlighet fremfor avvisning.
Jeg snakket med en kar
som lenge hadde unngått meg.
Noe hadde stengt for utsikten,
og han takket nei til å slippe meg inn. Det gledet meg at han hadde ombestemt seg
og tok seg tid til en prat.
Piggene var ute, og han trodde at jeg var ute etter å ta han for noe. Det var slettes ikke min intensjon. Jeg ville bare høre hans historie, hans versjon. Fordi jeg ville skjønne,
forstå,
se sammenhenger.
Piggene ble trukket inn,
vi snakket åpent og ærlig.
Fikk klart opp i misforståelser,
snakket ut.
Jeg fikk høre sannheter
om den gang da.
Mange knuter og floker kan løses opp i bare man er villig til å kommunisere,
og se hverandres perspektiv.
Men tiden må være moden for det,
man må ville.
Man kan ikke tvinge noen
til å forstå.
Det blir billigere uten sjokolade. Om jeg klarer å holde meg unna. Dvs. om jeg unngår å spise sjokolade og kommer over cravingperioden. For det er alt eller intet. Enten pakker jeg inn med begge hendene, eller så er jeg totalt avholdende. Noen mellomting fungerer ikke på sjokomaner som meg. Etter søtt, kommer behovet for salt, og deretter enda mer søtt. Dette kan gå hardt ut over matbudsjettet.
Etter at sjokoladeplate nummer to hadde landet i magen, begynte tarmen for alvor å streike, samtidig som det ante meg at jeg snart måtte på “avrusing”. Sukker er gift, og når denne er godt skjult i de brune, fristende sjokoladebitene, er det vanskelig å motstå fristelsene i ei tid hvor alle snakker om påskeegg og det er meningen at man skal kose seg. Sjokolade er kos og mye vil ha mer. Selv om jeg tåler det dårlig.
Da jeg bare hadde igjen ei plate med sjokolade, bestemte jeg meg for å være litt smart. Sånn at de tre platene kanskje kunne vare i ett døgn til sammen. I stedet for å ta hele striper av plata, delte jeg de åtte stripene opp i 24 biter. Sånn for å lure meg selv og få den til å vare litt lenger… Og fordi jeg faktisk spiste litt mat innimellom påfyll av sjokolade, varte 450 gram sjokolade faktisk i et helt døgn.
En dagsrasjon med sjokolade
Men nå tror jeg sannelig at jeg er søt nok, og fra i dag er jeg på avvenning. Ikke gradvis avvenning, men en brutal sådan. Vel, ikke verre enn at jeg unner meg selv litt mørk sjokolade.
Da sparer jeg penger både på å ikke kjøpe sjokolade, og på at jeg ikke trenger å kjøpe meg nye klær. Sjokoladespising kan nemlig føre til at klær i klesskapet krymper. Ca ett kilo i uka, faktisk. Nå må jeg også ta hensyn til at klærne i skapet mitt i Spania skal passe når jeg kommer dit, og det er bare tre uker til! Det blir tøft, men jeg skal klare det!
For øvrig vil jeg spare penger på at jeg ikke trenger å kjøpe dyre kvisekremer, unngår dyre tannlegeregninger, slipper å øke medisinforbruket for å holde tarmen frisk, osv. Det er sikkert noen andre fordeler med å ikke fråtse i sjokolade også?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Jeg hoppet over påskeplask i dag. Badegjengen skulle møtes på stranda på årets hittil varmeste dag. Det fristet selvsagt med et kaldt bad under sol fra skyfri himmel, men jeg lot meg ikke friste denne gangen. Jeg har for lite å gå på i forhold til energi, og fornuften befalte meg hoppe over påskeplasket. Dessverre.
Det er fortsatt litt igjen av påska, og jeg håper du nyter dagen og koser deg så mye som mulig. Enten du nyter sol i påskefjellet, bål i fjæra, rolige dager på sofaen, rusler rundt i byen… Eller som meg går bananas med en siste innspurt i sjokoladespising før hverdagen gjør sitt inntog igjen! 🐥
Jeg kastet i meg et halvt kilo smågodt på kjøreturen sist onsdag. Godteriposen rakk ikke å flytte inn i et påskeegg en gang, for i løpet av den tre timer lange landeveisinnspurten, var alt godteriet godt plassert i magen min. I innlegget Lufting av snuten på Flosand og i Snåsa finner du et bilde av posen. Innholdet rakk imidlertid aldri å bli foreviget.
Du tenker kanskje at jeg ble kvalm av godteriet. Nope, ikke denne dama. Siden jeg har vært alene, ikke hatt tilgang på bil og formen har vært laber, har jeg ikke kommet meg på butikk for å kjøpe mer. Veldig greit, egentlig. Men jeg hadde slitt med abstinenser helt siden den siste biten landet i magen for fam dager siden, og da samboeren min kom hjem i går, sprakk jeg. Han hadde “fått lov” til å kjøpe med sjokolade, og jeg var som en alkoholiker som ikke hadde fått sprit på dagesvis!
Anyway, fortsatt god påske der du er! Det er viktig å unne seg kos, trivsel, glede og ro.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Han kunne laget middagsporsjoner og lagt i fryseren til meg før han dro. Det var samboeren min som foreslo at han kunne gjort det. Det var selvsagt bare tull, og det hadde han faktisk ikke fått lov til. Jeg klarer jo å lage meg mat selv! Er ikke totalt sengeliggende!
Men disse dagene hvor formen har vært ekstra dårlig, og kokken min ikke har vært hjemme, har jeg tenkt på at det faktisk kunne vært godt å funnet en av Bjørns gode middager ferdiglaget i fryseren. Det er litt komisk at jeg tenker det, for jeg har ofte tenkt at kjerringer som lager middager og putter i fryseren til mannen sin mens de selv er borte, syr puter under armene på mennene, skjemmer dem bort. De har det sikkert veldig godt. 😀
Middagstallerkenen på bildet over er min egen kreasjon. Det er godt krydret og godt stekt kylling med stekte grønnsaker. Enkelt og godt. Siden jeg laget det samme to dager på rad, slapp jeg å tenke så mye. Den tredje dagen orket jeg ikke å kokke. Siden kokken kommer hjem igjen i dag, kan jeg nok forvente meg skikkelig middag igjen, bortskjemt som jeg er. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Nå har jeg hatt tre fine soldager på rad i voksiposen min. Mens jeg var på Vikna, ble det i overkant mye “action” i forhold til hva denne skrotten takler. Da er det godt å ha muligheten til å lade. Det er heller ingen ulempe at sola skinner, sånn at jeg kan foreta noe av denne ladingen ute på terrassen.
Noen ganger handler det å “gjøre” noe om å hvile. Hvile er jo også et verb, så rent teknisk gjør jeg jo noe da også. Dessuten investerer jeg i dager hvor jeg klarer å gjøre mer igjen. Slik formen er nå, har jeg nok med å eksistere. Lager meg litt mat, drikker te, leser og skriver litt, men for det meste ligger jeg bare med øynene lukket og orker ingenting. Selv telefonsamtaler og en tur ut med søppel tapper for energi.
Men det kommer bedre dager igjen. Og i mellomtiden har jeg det ikke så aller verst i voksiposen min. 🙂
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Samboeren min hadde ikke tro på at ripsbuskene vi plantet på terrassen i fjor vår, ville overleve vinteren. Jeg tenker at så lenge det er liv er det også håp, så vi lot dem stå. Og sannelig har de begynt å spire igjen. Noen spretne, grønne blader er på vei ut i vårlufta.
Om du har lyst til å se noen bilder av ripsbuskenes trivsel på terrassen fra i fjor, finner du dette i innleggene Rips og solnedgang og Rips og reise.
Om ripsbuskene fortsetter å grønnes og trives, ser jeg for meg at vi kanskje må investere i større krukker til dem. Og kanskje blir det nok rips til en dessert eller to i juli en gang. 😀
Ha en vårfin dag, og takk for at du stakk innom bloggen! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
I går postet jeg innlegget Mammas museum, som handlet om starten på den store hjemreisedagen. Her skal du få noen bilder og skriverier om resten av turen. Rettere sagt stoppene hvor det ble lufting av snuten, på Flosand, Høylandet og i Snåsa.
En invitasjon fra Gisle og Tone på Flosand var vanskelig å motstå, og jeg kjørte spent innom for å se hvordan det stod til med dem. Gisle og jeg møttes da vi var 16 år og har alltid vært gode venner. Vi gikk i samme klasse på videregående, festet sammen, reiste på interrail sammen, og har holdt kontakten gjennom alle livets faser. Kona hans Tone er en av de triveligste og hyggeligste damene jeg kjenner, og jeg er veldig fornøyd med at Gisle fant henne! Sist jeg besøkte dem på Flosand, var vi i gammelhuset, som de har tatt over etter mora og mormora til Tone. Denne gangen var oppussingsprosjektet deres med låven som fikk oppmerksomhet. Der har de gjort en fantastisk jobb, og vil nok ha mange fine dager fremover med både ferie og hjemmekontor.
Bestemora til min mamma kommer fra Flosand, og bodde bare et steinkast fra der Gisle og Tone holder til. Jeg har fortsatt slekt der, tremenninger bl.a. Da jeg fortalte denne historien om tilfeldighetene som gjør at både Tone og jeg har røtter på Flosand til ei venninne som “ser”, sa hun at det kanskje ikke bare er tilfeldig. Høres ikke det spennende ut?
Vikingegrav på Flosand i midten av bildet
Påfyll av sukker og E-stoffer
På bensinstasjonen ble det tradisjonen tro påfyll av sukker og E-stoffer i form av smågodt. 475 gram av sorten, for å være nøyaktig. Bilen fikk påfyll av bensin. Dermed var både bil og sjåfør klare for siste innspurt mot Trondheim.
Jeg hadde fått beskjed om at det hadde vært et nytt ras i Snåsa og at veien var stengt. Jeg tenkte imidlertid at omkjøring bare ville gi meg muligheten til å se Snåsavatnet fra den andre siden. Veien var imidlertid ryddet, og omkjøring var ikke nødvendig. Så da kunne jeg kjøre E6 uten å være redd for nye ras. I alle fall skinte sola og Snåsavatnet viste seg fra sin beste vestside.
Snåsavatnet og jeg
Solstråle fra Snåsamannen?
Kan det være at Snåsamannen har sendt denne solstrålen over Snåsavatnet til meg? For å gi meg energipåfyll? Jeg skrev om han i innlegget Mitt møte med Snåsamannen for ei stund siden.
Gravemaskina hadde parkert ved Snåsavatnet for dagen
Snåsavatnets beste vestside
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
