Du trodde kanskje at det var en fin opplevelse å våkne av konsert på stua i dag? Det høres nok mer eksotisk og flott ut enn det var. En morgenkonsert kan være vel og bra det, men ikke en konsert iscenesatt av rampenissene Alfie og Buddy! De hadde oppdaget gitaren og bassen på stua, og da selvsagt også funnet ut hvordan det kommer lyd ut av instrumentene.
Klokka var bare litt over ni da de begynte å dundre løs med rampenissemusikk, og jeg kan love deg at det ikke var direkte pent. Når man skal spille så høyt, synes jeg faktisk man bør ha øvd litt på forhånd. Noe disse to tilsynelatende ikke har gjort. Jada, jeg skjønner at man må øve for å BLI god, men da kunne de faktisk valgt en morgen jeg ikke hadde migrene. Natta har vært ganske søvnløs pga dunking og pulsering i topplokket, og smertestillende har ikke hjulpet mye.
Nå har jeg satt håndjern på dem, bak på ryggen, så da håper jeg at de skikker seg og ikke finner på flere rampestreker i dag. Jeg trenger å pleie hodet. Helt trygg kan jeg imidlertid ikke føle meg, for jeg har erfart at disse to kan reise i både tid og rom…
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Det høres kanskje ut som en dum vits, og du tenker vel at det ikke er mulig å holde julebord for folk som har ME? Men det er ikke alle som jobber for ME-foreningen og ikke alle medlemmene som er alvorlig syke eller svært alvorlig syke med ME. Noen av oss har mild grad eller moderat grad av sykdommen, og på gode dager klarer vi litt. For eksmpel et julebord. Om det ikke blir alt for langvarig og utsvevende.
Jeg til tro at de fleste som var på julebordet i går, kjenner det i kroppen i dag. Og har vært nødt til å planlegge hvile både i forkant og etterkant. Jeg har f.eks. på forhånd avlyst en frisørtime i dag, fordi jeg visste at dagen i dag, og kanskje de neste to dagene også, kommer til å gå med til hvile og restitusjon. I tillegg til litt skriverier her i bloggen.
Det var ikke akkurat hæler i taket og tenner i tapeten på julebordet i går kveld, men utrolig hyggelig. Mange av denne gjengen er sjelden ute, og flere sa at det var godt å ha en anledning å pynte seg litt, for en gangs skyld. Jeg var en av dem som holdt ut lengst, av den enkle grunn at jeg er livredd for å gå glipp av noe… Da jeg ble hentet litt før klokka ti, var det bare tre hardhauser som satt igjen.
Naboens mat
Vinen gjorde sitt til at formen holdt lenger. Mange med ME sier at de ikke tåler alkohol, at de føler seg dårligere. For meg er det motsatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det er akkurat som om litt alkohol lurer kroppen min til å tåle mer, holde ut lenger, selv om straffen kan komme dobbelt hardt dagen etter. Kanskje kan det at blodet tynnes ut og blodsirkulasjonen øker, virke positivt?
Det er mye god mat i godt drikke. Var det Jeppe på Bjerget som først sa dette? I går fikk jeg i alle fall erfare at jeg måtte nøye meg med drikke, mens alle de andre som jeg var på julebord sammen med meg forsynte seg av de deiligste retter fra tapas-buffeten.
Nissene ønsker velkommen til Kvilhaugen Gård
Siden det skulle være tapas på julebordet, tok jeg kontakt med Kvilhaugen Gård for å forhøre meg om det gikk an å lage noe til meg som ikke inneholder løk og hvitløk. Hvis jeg spiser løk eller hvitløk, ligger jeg i kolikksmerter etterpå, og dette hadde jeg ikke noe ønske om. Først tok jeg kontakt med Kvilhaugen skriftlig. Den henvendelsen fikk jeg ikke svar på, så jeg prøvde å ringe. Først på dagtid, deretter på kveldstid, så neste dag igjen. Da fikk jeg daglig leder på tråden, som ba meg sende en epost direkte til henne med problemstillingen. Jeg hev meg over tastaturet og skrev så bokstavene skvatt. Et par timer senere, fikk jeg respons, og beskjed om at hun skulle sjekke med kjøkkenet, og ønsket meg velkommen. Juhu! Da var det bare å begynne å glede seg!
Men siden de andre gjestene etter hvert var godt i gang med bespisningen, og jeg ikke hadde fått noen henvendelse fra kjøkkenet, spradet jeg blidt avgårde for å se om jeg kunne finne noen som hadde mat til meg. Jeg hadde foreslått ulike typer mat i mailhenvendelsen som jeg tåler å spise. Jeg fikk beskjed om at de straks skulle ordne ut. Jeg ventet tålmodig, men de andre ved bordet mitt begynte å kommentere og bli ganske irriterte på mine vegne, for at jeg fikk så dårlig service. Da det etter en lang stund kom et fat fullt av reker tredd på spyd, ble jeg temmelig skuffet. Jeg forklarte kelneren, eller var det kokken (?), som forresten var veldig hyggelig, at dette ikke var “min favoritt” (jeg liker ikke reker), og han tok med fatet bort.
Jeg drakk litt mer av vinen min og hygget meg sammen med de andre, som langet innpå med de deiligste løk- og hvitløksretter. Nam! Skulle ønske jeg også tålte dette! Etter en stund, og mest fordi de andre ved bordet syntes veldig synd på meg som ikke hadde fått noe mat, tok jeg en tur for å finne en kelner. Han lurte på om jeg spiste kalkun, og da jeg sa ja, lovte han å straks ordne dette til meg. Men tida gikk, de andre var ferdigspist, og syntes om mulig enda mer synd på meg. Noen også sinte på mine vegne. Så jeg travet bort til kjøkkenet og fikk øye på daglig leder. Hun forklarte at hun hadde gitt beskjed til kjøkkenet… Tja. Men i alle fall tok hun affære. Spurte om jeg spiste biff, noe jeg bekreftet, men med forbehold om at den var godt stekt, helst kremert. Jeg satte meg ned på en benk utenfor kjøkkenet og hørte henne snakke spansk til personalet. Ga beskjed om at biffen skulle være “destruido”! Så reiste jeg meg i det hun kom ut igjen og sa at jeg også gjerne ville ha et glass vin, for jeg visste at hun valfartet mellom kjøkkenet og baren. Hun skjenket straks et stort glass til meg, og det var ikke snakk om at jeg fikk betale!
Et stort glass vin som plaster på såret
Så ble det litt mer vindrikking, mens jeg ventet på hovedretten min, og de andre ventet på dessert. Nærmere to timer etter at vi kom, ble det endelig mat på meg. Det er sannelig ikke enkelt å få noe man kan spise når man har så mange intoleranser som jeg har, og det tar ofte bort mye av sjarmen med å spise ute. Jeg føler meg som en skikkelig sær og vanskelig gjest, som er misfornøyd med det meste, så da prøver jeg å ta igjen med å være ekstra takknemlig og hyggelig når ting til slutt ordner seg.
De andre som satt ved sjupersonsbordet mitt, ble også preget av alt matstyret. Det positive med det, var at vi i alle fall hadde ett ekstra tema å prate om, hehe. Siden det var melk/fløte i desserten, klarte personalet å snappe opp at dagens dessert ikke var noe for meg, så jeg fikk en deilig og lekker sorbet i stedet. Den satt jeg lenge og småkoste meg med. Og etterpå så jeg at nærmere halvparten av julebordsgjengen hadde dratt hjem. Just ingen utholdende gjeng, nei, men uansett viktig og hyggelig for oss som kunne komme.
Det ble mye om matstyr, mas og logistikk i dette blogginnlegget. Men når du ser den flotte biffretten på bildet under, skjønner du nok at jeg ble god og mett til slutt. Det er flere og flere i dagens samfull som har allergier og matintoleranser, og de som jobber i restaurantbransjen, har sannelig noen utfordringer.
Perfekt kremert biffNydelig sorbet pyntet med bærMett, glad, fornøyd. På vei hjem fra Kvilhaugen gård.
Hvis du gikk glipp av dagens rampenisseinnlegg tidligere i dag, finner du det her: Rampenisser på julebord
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Har du noen gang sett rampenisser på et julebord? Det hadde ikke jeg heller. Inntil Alfie og Buddy dukket opp på samme julebord som meg. Det var slettes ikke planlagt at rampenissene skulle komme. De bare dukket opp, helt ut av intet. Da jeg skulle ta et bilde av Isa og meg, så jeg plutselig på skjermen at de var der. Alfie og Buddy syntes nok det var veldig spennende å hilse på Isa. Hun ble ganske overrasket over å se dem der, men har sett bilder av dem tidligere og skjønte hvem de var.
Nå som vinteren endelig har kommet, lot jeg rampenissene få være ute og leke i snøen mens jeg var inne og koste meg sammen med hyggelige folk. Jeg plasserte dem på den opplyste vogna, som du ser på bildet under, så fikk de ta ansvar for å underholde seg selv. Jeg kunne ikke ta sjansen på å invitere dem med inn på Kvilhaugen gård, for der hadde de nok blitt ekstremt kreative og funnet på alt for mange rampestreker.
Synes du synd på de to, som måtte bli igjen ute? Litt senere skal jeg fortelle deg om selve julebordet, og da kanskje du synes litt synd på meg også…
Da jeg stod opp i dag, kjente jeg en uvanlig, kald trekk, så jeg satte beina inn andre gir og gikk raskt for å sjekke ytterdøra. Til min forskrekkelse stod faktisk døra på gløtt, og jeg lurte på om det var samboeren som hadde glemt å lukke og låse etter seg da han dro på jobb i dag tidlig. Jeg så meg rundt før jeg raskt lukket døra og tuslet inn på badet. Jeg satte beina på det varme gulvet, og oppdagete at noen hadde slått på lyset og gått inn før meg. Og det var ikke hvem som helst! Jeg ble paff da jeg så rampenissene som praktisk talt lå og badet i hår i servanten, sammen med sakser og børster. Hvordan kunne dette ha skjedd? Og hvem sitt hår er det rampenissene har klipt og forsynt seg av?
Jeg kikket i speilet samtidig som jeg kjente etter om det var noe som manglet på hodet mitt. Neida, alt som vanlig der. Det kunne ikke være samboerens hår heller, siden han har hvitt englehår, og hårlokkene og hårdottene som rampenissene satt på, var mørke brune. Det lignet litt på bonussønnens hår, så jeg tok en titt på hodet hans. Neida, hårmanken hans var intakt. Så kom jeg på ytterdøra som hadde stått på gløtt. Kan rampenissene ha vært hos en av naboene og lekt frisører?
Jeg er sannelig glad for at vi har kikkerhull i ytterdøra, sånn at jeg kan smugkikke og sjekke hvem som ringer på utenfor. Om det står en sint nabo der med skamklipt hår, er det ikke sikkert jeg tør åpne… Jeg burde vel ha gjort slik Utifriluft foreslo i går, og satt dem i bånd! 😀
Med ett husket jeg hvor morsomt rampenissene syntes det var da de fikk være med på en ekte frisørsalong i desember i fjor. Det spørs om de kanskje lærte noen triks der, som de ville teste ut på egen hånd…
Min julesøster bygger hvert år en skikkelig flott julelandsby på stua si. Dette er Banggrenda julelandsby, og den vokser seg større år for år. Mannen til søstera mi har vært nødt til å bygge en halv etasje ekstra for byen i år, slik at det ble plass til alle de nye karusellene. Jeg hadde stoppet opp for å beundre årets julelandsby, da jeg ble oppmerksom på to kjente fjes. Hva i alle… Hadde rampenissene invadert Banggrenda julelandsby?
Det er ikke lett å ha kontroll på disse villstyringene, og deres kreativitet vil visst ingen ende ta. Men hvordan hadde de kommet seg dit? Det er over en halv time å kjøre fra oss til Bang, og jeg sjekket faktisk veska for ubudne gjester før vi dro hjemmefra. Jeg aner simpelthen ikke hvordan de har kommet seg til Bang. Om du har en plausibel forklaring, må du gjerne opplyse meg om hvordan dette har skjedd!
Siden rampenissene allerede hadde invadert julelandsbyen, og de hverken så ut til å ramponere noe eller være slemme med noen av landsbyboerne, lot jeg de få bli der. Helt til vi skulle dra hjem. Da fikk de vær så god innfinne seg i veska mi, for jeg ville ikke risikere å få julesøster på nakken. Hun har et temperament som kunne blitt vekt til live, og vi vet jo at invasjoner kan føre til mye spetakkel, ødeleggelser og uro. Det kunne også skjedd i gatene i Banggrenda, dersom jeg ikke hadde utradert fienden. Rampenissene ser kanskje snille og søte ut, men skinnet bedrar!
Jeg filmet Banggrenda julelandsby og laget en Tik Tok. Snutten ble i overkant lang, nesten to minutter. Jeg må nok lære meg å kutte og redigere for fremtiden! Anyway, her er den: Banggrenda Tik Tok Ser du rampenissene i videosnutten?
Her er blogginnlegget fra fjorårets besøk i Banggrenda, og om du leser dette, skjønner du hvorfor jeg sjekket veska mi før vi dro dit i år: Julelandsbyen i Bangveien
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Det ble en tur gjennom julemarkedet og under lystunellen i Trondheim sentrum på meg. Etter avtalen hos audiografen på slutten av forrige uke, ruslet jeg like godt gjennom årets julemarked på vei til skyssen hjem. Den flotte lystunnelen, som visstnok er Europas lengste med sine 53 meter, dukket også opp på min vei. Den var flott, men er nok enda flottere i kveldsmørket.
Jeg var ikke i shoppingform, bare ta-inn-atmosfæren-form. Bildene i dette innlegget viser hvor fint og fredelig det er i Trondheim en tidlig ettermiddag. Det er nok mange som tar turen hit og puster inn litt førjulsstemning nå fremover. Om du ikke er en av dem, er du velkommen innom gjennom disse bildene! 🙂
GlasskunstMidt på torvetTrearbeider. Nidarosdomen i bakgrunnen.Torvet, med Nidarosdomen i bakgrunnen.Inne i mathallenVår Frue kirkeLystunnelen i WestermannsveitaMeg inni lystunnelenNordre gate med Vår Frue kirke i bakgrunnen
Jeg oppdaget at rampenissene hadde ommøblert i gangen. Skulle ut dit for å legge på plass noe i en skuff da jeg så dem. Møblene var dyttet i alle retninger, og juletreeska som var blitt stående i gangen etter at vi fikk den i hus, hadde blitt lagt ned og plassert oppå en krakk. Bonussønnens joggesko hadde fått status som bob, og rampenissene satt i hver sin sko. Krakken var nok ikke tilfeldig plassert, i det den fungerte som trapp opp til toppen av eska, altså til banen de kjørte bobkjelkene ned. Jeg kunne fortalt rampenissene at det vanligvis sitter to personer sammen i en bobkjelke, men de gjør jo uansett ting på sin måte.
Det begynner å bli vinter ute. Kaldere, rim på bakken, og få kilometer unna oss har også den første snøen kommet. Samboeren og jeg snakket om det i går, og at det ofte er stor temperaturforskjell fra der vi bor og opp til skolen hvor han jobber. Mens ungene der oppe begynner å finne frem akebrett, er det hopping på trampoline utenfor her. Rampenissene har sikkert hørt samtalen vår, og så har kreativiteten deres tatt overhånd igjen.
Rampenissene laget seg akebakke da de var i Spania i fjor også. Der ble de dessuten angrepet av en vill tiger. Det kan du lese om i innlegget Rampenissene lager akebakke i Spania.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Om man hører for lite, kan det by på frustrasjoner og problemer, både for en selv og for andre. Men å høre for mye kan faktisk også by på utfordringer. Jeg er sensitiv for lyd, både during og høy lyd, og blir raskere sliten dersom jeg oppholder meg på steder der det er bråkete. Det har hendt at jeg har vært nødt til å dra hjem fra et kjøpesenter på en travel dag lenge før jeg har handlet ferdig, rett og slett fordi jeg blir utmattet av støy.
Jeg kan også ha vanskelig for å konsentrere meg. Dette er ganske vanlig ved ME. Noen ganger får jeg ikke med meg det som blir sagt, og må be folk om å gjenta. Når jeg blir utmattet, blir også konsentrasjonen og hukommelsen dårligere. Det er akkkurat som om det legger seg en ugjennomsiktig sky foran evnen til å høre og huske. Jeg kan få total blackout, ord forsvinner og jeg glemmer helt vanlige ting. For mange slitsomme hørselsinntrykk kan bidra til at jeg klarer mindre, og orker mindre.
Utstyr for å ta avstøping av øreganger
Nå har jeg imidlertid tatt affære, og jeg får faktisk dekt støydempende ørepropper gjennom NAV. En audiograf kunne hjelpe meg med å få tatt avstøpninger av øregangene mine. Jeg har mange ganger vært frustrert over ørepropper som ikke passer. Det går ikke mange sekundene før jeg må fiske dem ut fordi de er vonde å ha i ørene, og dessuten popper de lett ut av seg selv. Ikke pga. ørevoks eller ryggmargsveske som siver ut, men ganske enkelt fordi de er for store. Mer presist er det vel øregangene mine som er for små for slike ordinære ørepropper.
Blid og hyggelig audiografØrene mine fylles med noe som ser ut som lekeleire
Forleden var jeg hos audiograf i sentrum av Trondheim for å få laget formstøpte ørepropper, som jeg skal bruke til støydemping. Det er ikke i så mange situasjoner jeg trenger slike støydempende ørepropper, men nå har jeg i alle fall muligheten. Og faktisk større muligheter for aktivitet, siden jeg kan skjerme meg for støy. Det kan være når jeg sitter i en restaurant med mye støy, men samtidig høre hva de nærmeste sier. Ikke minst skal det bli godt å stenge ut alle lydene på en flyplass og i et fly!
Audiografen var ei dyktig dame, og utrolig hyggelig. Vi snakket selvsagt om ørepropper som støydemping, fordeler med de ulike styrkene, og annet som kunne være greit å vite om bruken. Men også om rampenisser og mye annet koselig.
Audiografen puttet først to små skumballer med to tråder hengende fast inn i ørene mine. Trådene var for å trekke i og hente ut (skumballene og) avstøpingsmassen etter avstøpningsprosessen. Da skumballene var på plass, sprøytet hun ørene fulle av en myk, gul masse. Massen minnet om lekeleire, det vi kalte plastelina i gamle dager. Ifølge audiografen hadde jeg ekstremt trange øreganger, så det var forståelig at alt av ordinære propper ble for små for ørene mine. Kanskje er det godt gjort at jeg hører så godt som jeg gjør? Uansett, etter fem minutter i total stillhet pga. den gule massen som satt inni hver side av hodet mitt, var avstøpningene ferdige. Jeg var så fasinert av de to små, gule markene som kom ut av ørene mine, at jeg helt glemte å ta bilde av dem.
Men jeg trenger dem jo ikke. Det jeg trenger er øreproppene med støydemping. Jeg bestilte to ulike styrker på de bittesmå duttene som skal inn i øreproppene og gi støydemping, sånn at jeg kan bytte mellom 15 dB og 20 dB. Ved 15 dB vil jeg bli skjermet fra mye lyd, men fortsatt høre om noen ved siden av snakker til meg. Ved 20 dB er det nesten helt stille, men all lyd er fortsatt ikke helt blokkert. Jeg skal hente de ferdigstøpte øreproppene om en liten måned, og jeg er spent på om de vil fungere for meg.
Dersom jeg en dag hører for lite, for eksempel om jeg blir riktig gammel og tunghørt, slipper jeg nok å bruke horn, slik de gjorde i gamle dager. Det fins utrolig mye fancy hørselutstyr nå for tida. Da jeg var lita, hadde jeg ei venninne som var tunghørt. Høreapparatet hennes bestod av to svære ørepropper, som stadig lagde ulyder, og hun hadde en boks på magen som var koblet til disse. På bildet over ser du langt hyggeligere utstyr, som både er moderne og praktisk.
Jeg våknet før det var helt lyst i dag. Ofte hører jeg fuglekvitter når jeg våkner på denne tiden. De to små spurvene som bor oppunder taket på terrassen vår, pleier å stå opp når det lysner, og da blir det litt lurveleven når de skal ta morgenstellet. I dag var det imidlertid ekstra bråkete, så jeg satte beina på gulvet og labbet bort til terrassedøra. Fuglene så jeg ikke snurten av, men jeg så rampenissene! Og i tillegg en smoothiemix på terrassebordet, som tydeligvis var til spurveparet.
Rampenissene hadde funnet frem en av de fine dessertskålene jeg fikk av tante Gro da jeg var bare 17. Og de hadde altså fylt oppi frø og nøtter av typer som jeg pleier å ha i smoothien min. De har nok fulgt med når jeg har blandet meg frø- og nøttemix for å blande oppi med bær og kokosmelk. Heldigvis hadde de ikke begynt å søle med bær og kokosmelk i tillegg, og attpåtil vært smarte nok til å ikke bruke paranøtter. Paranøttene kunne jo satt seg fast i halsen på herr og fru Spurv.
Rampenissene hadde plassert seg ved matskåla og så svært forventningsfulle ut. De var tydlig fornøyde med dagens gode gjerning (rampestrek). Disse små fuglene er ganske sjenerte, og jeg tenkte at det kunne ta ei stund før de turte å komme ned når rampenissene satt så nært matskåla. Jeg ba derfor rampenissene flytte seg litt unna, og sa at det da var større sjanse for at fuglene ville komme og holde dem med selskap.
Neste gang jeg kikket ut gjennom terrassedøra, så jeg rampenissene sittende på motsatt side av bordet, men som om de skulle være i fullt firsprang. Jeg åpnet døra og prøvde å forklare at de sannsynligvis ikke ville komme nå heller, og at fuglene kanskje var redde for at rampenissene skulle angripe dem. For de hadde nok ikke lyst til å bli mat for rampenisser på matskåla.
Etter at jeg hadde vært i dusjen, kikket jeg ut igjen. Rampenissene satt i hvilestilling, og så ikke ut til å kjede seg et gram. Nede på stien gikk det folk og hunder forbi innimellom, og jeg tenkte i mitt stille sinn at småfuglene sikkert ikke ville komme og spise ved samme bord som rampenissene når de hoiet og hele tida prøvde å påkalle oppmerksomheten fra forbipasserende.
Jeg lot bare rampenissene sitte ute i noen timer, siden de tydeligvis hadde det både morsomt og hyggelig. Men da jeg oppdaget at de selv hadde begynt å forsyne seg med frø og nøtter, måtte jeg avbryte oppdraget deres. Alfie (lystebrunt hår) har nøtteallergi og Buddy (mørkebrunt hår) har frøintoleranse, og jeg måtte unngå at de ble alvorlig syke. Det kunne fått alvorlige konsekvenser for resten av adventstida!
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Jeg hadde glemt av hele belønningen… Hadde jo lovt rampenissene skumrampenisser dersom de kunne klare å holde seg i skuffen i boden frem til 1. desember. Forfjamselsen var stor da jeg oppdaget at de hadde tatt seg ut derfra selv, sannsynligvis med hjelp av gamle MacGyver-teknikker. Så da gikk det helt i surr for meg. Jeg ble tatt på senga, praktisk talt, og glemte å finne frem godteriposen til dem. Jeg kom ikke på det før sent i går kveld, og du skulle hørt gledesjubelen! Rampenissene var fra seg av glede, og ville dessuten ha bildebevis sammen med belønningen. Bildet kan du se nederst.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var bra de de fikk disse skumrampenissene og dermed noe annet å tenke på enn å lage krøll i mobilen min, slik de gjorde i går. Det begynte å komme en del Vipps-krav etter at det ble kjent at rampenissene mine var “på vippser’n”. Med litt rampenissegodteri tenkte jeg de i stedet ville få fullt opp med skumsmatting og nissejafsing en stund fremover. Men de hadde selvsagt sin helt egen idé om hvordan skumnissene kunne utnyttes.
Da jeg subbet inn på kjøkkenet for å lage dagens første tekopp i dag, oppdaget jeg rampenissene plassert i noe som til forveksling kunne ligne på et badekar. På bildet øverst ser du hvordan de har innordnet seg, med et skumrampenissebad! Hvem trenger vel såpe og vann, når skumnisser kan dekke alle behov?