Pay attention
Pay attention to the way people act
when you’re not doing well.
pay attention to who reaches out
and who defends you
when you need it most.
pay attention who’s constantly concern
with your well-being and
who genuinely wants what’s best
for you and who doesn’t.
pay close attention,
that’s all…
knowing the difference between who
you deserve and
who you don’t…
is everything.
r. m. drake
I går kveld fikk jeg endelig oppleve det! De to foregående kveldene/nettene har det vært enda flottere, men jeg har vært nødt til å la det passere uten meg. Jeg brukte hele kvelden på å gjøre meg klar til jakten på nordlyset. Mesteparten av tiden gikk med til lading. I tillegg pakket jeg en liten sekk med kamera, lommlykt, votter og lue, og tok frem voksiposen min. Det kunne jo bli kaldt når jeg skulle suse rundt på elscooteren Elvira nede ved sjøen midt på natta.
Jeg fulgte med i en app som indikerer hvor sterkt nordlyset er til enhver tid. Men siden det ikke så ut til å bli så sterkt og klart, pusset jeg tenner og gjorde meg klar for senga. Sjekket deretter appen en siste gang, og oppdaget at indeksen hadde steget fra 3 til 4. Jeg var straks klar for jakt, og to minutter senere var Elvira og jeg på vei ned bakken i fullt firsprang.
Det var mørkt nede ved sjøen, der vi fant utsikt til nordlyset. Bekmørkt på stien, faktisk. Jeg oppdaget at det var flere nordlysjegere nede ved sjøkanten. Noen hadde gjort opp bål også. Men jeg holdt meg oppe på kanten. Tok ikke sjansen på å kjøre ned, i tilfelle Elvira gjorde seg vrang og ikke klarte å kjøre opp igjen. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde havnet nedi et hull og blitt liggende på ryggen med et kamera på magen og beina til værs. Jeg vedder på at de andre nordlysjegerne sterkt hadde mislikt å ha blitt forstyrret i fotojakten av noen i nød! Selv om en dame nedi et hull med kamera på magen kunne blitt et flott fotomotiv også.
Kameraet virket ikke, forresten. Vel, det er vel mer riktig å si at det var jeg som ikke virket, fordi jeg ikke kan med innstillingene. Dessuten var det mørkt og vanskelig å koordinere kamera, lommelykt og fingre, samtidig som Elvira ville snu seg hit og dit og skru på og av lys hele tiden. Det ble litt for mye stress, så jeg endte opp med å ta bilder med mobilkameraet i stedet. Bildene er ikke så gode, men jeg lurer på om jeg kan skylde litt på at nordlyset falmet etter hvert også? Jeg fikk i alle fall oppleve det.
Det var litt spennende å være ute i høstmørket. I den milde men likevel forfriskende høstlufta. Innimellom hørte jeg lyder fra busker og trær, men jeg var ikke redd. Jeg kan både karate, kung fu og tai chi. Om noen ypper, skal jeg klare å bite fra meg. Jeg er ikke like sterk og rask som før, men jeg kan noen triks.
Elvira ville absolutt kjøre en tur til Ranheimsfjæra også, hevdet at nordlyset der var enda bedre, så det var bare for meg å følge med. Men det stemte ikke, der var det stille og mørkt som i graven. Det ble en rask retur til Hansbakkfjæra, og en selfie av Elvira og meg i skyggen der, før vi fant brua som bragte oss hjem. En vennlig pil viste vei i nattemørket.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Han våknet av et rop fra dypet. Det var et hult, innestengt, demonisk og hårreisende rop. Vettskremt rusket han i meg for å få liv i meg. Klokka var litt over ett på natta og jeg var midt inni en spennende drøm. Ropet kom fra meg. Han beskrev ropet som noe av det skumleste han hadde opplevd. Jeg kan love deg at jeg var skikkelig aktivert og klar for det jeg skulle i ferd med. Hadde mobilisert alle krefter for å tilkalle noen fryktinngytende spøkelser som jeg skulle skremme dem bort. Og da måtte jeg brøle HØYT!
Som regel kan slike stemmer som vi klarer å presse ut midt i et mareritt høres ganske tynne og pipete ut, men denne var mer som et brøl fra dypet av dypet. Jeg hadde klart å få ut et skikkelig nifst og makabert rop. Samboeren min sa det minte han om den gamle filmen Exorsisten. Hadde han ikke vekt meg, hadde jeg nok klart å skremme bort de uhyggelige spøkelsene. Men det var godt å slippe ut av drømmen, og i stedet begynte jeg å le. Situasjonen var ganske komisk, selv om vi begge lå der småskremte.
Litt senere måtte jeg på do. Da våknet han på ny, med et gisp, og ropte etter meg at jeg ikke måtte hente en kniv. Tilbake i senga igjen etter doturen la jeg hånda spøkefullt på skuldra hans for å berolige han med at alt var bra. Han skvatt, hadde nok ikke helt kommet seg etter sjokkskaden fra det skumle ropet enda.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Det blir for mye. Det som jeg tidligere ble utmattet av etter to timer, blir jeg nå utmattet av etter bare én time. Det er vanskelig å begrense. Jeg prøver å være realistisk og ikke planlegge mer enn maksimum én ting hver dag. Likevel blir det for mye, og jeg er i minus på energiskalaen mesteparten av tida.
På mandag gjorde jeg ingenting, bortsett fra litt skriving mens jeg halvveis lå på sofaen. Hadde vakt på ME-foreningens støttetelefon. Én person ringte, men en annen telefonvakt kom meg i forkjøpet. Det var i grunnen greit, siden formen var dårlig. Tirsdag måtte jeg ha vekkeklokka på åtte. Skulle kjøre samboeren til mamma til sykehuset en tur. Mamma vil ikke kjøre i byen, så da var det kjekt å kjøre innom meg, sånn at jeg overetok rattet og tok bykjøringen. Det ble litt venting i byen, og jeg kjente at kroppen begynte å streike. Det ble for mye. Kroppen min fungerer ikke så bra til å gjøre noe som helst så tidlig på dagen heller, selv om hodet vil. Men jeg var glad for å kunne hjelpe, og det var hyggelig å tilbringe tid med de to også.
Onsdag mobiliserte jeg og ble med på 18årsfeiring til bonussønnen på restaurant i byen på kvelden. Veldig koselig, og god mat. Jeg hadde planlagt å droppe kakeselskapet etterpå, og det var nok lurt, men det ble likevel for mye. Torsdag var jeg stort sett sengeliggende igjen, frem til jeg “tok meg sammen” og dro på ME-treff på kvelden. Angrer ikke, for det var veldig hyggelig, men halvveis ut i møtet måtte jeg dra. Kjente ME-feberen og utmattelsen tok overhånd.
Så kom fredag, og jeg hadde nada planer. Null og niks. Bare telefonvakt på ME-foreningens støttetelefon. Ingen ringte. Jeg vasket litt klær, tastet på pc-en, og det var i grunnen nok, så jeg lot som vanlig fredagsvasken få fri. Handling og matlaging er det forresten samboeren min som tar seg av, så jeg har mye “fri” fra huslige sysler.
Siden det var meldt fint vær til helga, foreslo samboeren at vi kunne gå en tur, slik vi gjorde sist lørdag. Dvs. han marsjerer i kjent travstil, mens jeg lener meg tilbake i rolig kjøremodus på Elvira (elscooteren). Det ble derfor en lørdagstur for andre helg på rad, og denne gangen i motsatt retning av sist. Grilstad Marina var målet, ca 3 km unna der vi bor. Vi var faktisk på tre visninger i dette området for halvannet år siden, før vi kjøpte leiligheten vi har nå. Og som du ser av bildene i dette innlegget, ble det en super tur i hyggelig selskap, foruten mye frisk luft og flott utsikt langs stien.
I dag er det søndag. Jeg hadde kun én plan for dagen, nemlig å vaske glassgelenderet på terrassen vår. Det er forsåvidt noe jeg har tenkt på siden tidlig i vår, og som stadig har blitt utsatt. Det kan kjennes ut som det blir med tanken i dag også.
Uka mi har imidlertid vært begivenhetsrik, tross alt. Selv om det blir for mye, kommer det heldigvis dager med nye muligheter. Har du hatt ei fin uke? Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
I dag hadde jeg ingen plan for å skrive blogginnlegg, men så dukket det plutselig opp en utfordring fra Utifriluft fra Larvik i innlegget Sommerblomstene holder ut. Og siden jeg tilfeldigvis var i byen denne uka og da foreviget blomster jeg passerte, blir disse til ære for hennes utfordring. 🙂
Disse bildene av Vår Frue kirke tok jeg da jeg gikk fra bilen til et ME-treff for et par dager siden, og som du ser er de fortsatt sommerfine. Trondheim er mest kjent for katedralen Nidarosdomen, men vi har mange andre kjente byggverk i byen vår. Vår Frue kirke er et av dem. Jeg synes det er spennende med slike gamle byggverk, både kirker og andre bygninger. De rommer så mye historie, og det er litt rart og ganske spennende å tenke på hvilken betydning de har hatt for mange mennesker langt tilbake i tid. Og gøy å forestille seg hvordan folkelivet var den gangen bygningen var helt ny.
Det er ikke alltid så om gjøre å gå inn i kirker og andre gamle bygninger. Jeg synes det er finest å se de utenfra, og kikker både på arkitekturen og finessene ellers. Jeg er spesielt fasinert av gamle dører. Både litt symbolsk, men også med tanke på alle de menneskene som har gått inn døra. Hvem de var, hva de tenkte på, hvilken tid de tilhørte, hva slags liv de levde, hvilken bagasje de hadde med, osv. Jeg vet ikke hvor gammel denne døra på Vår Frue kirke er, men det har helt sikkert gått mange glade, triste, mette, sultne, forventningsfulle, fortvilte, svake, mektige folk gjennom denne døra.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Jeg hadde egentlig brukt opp energien for dagen, etter å ha vært på ME-treff tidligere på kvelden, men måtte et par turer ut på terrassen og se da himmelen stod i brann. Skuet hadde sikkert vært enda flottere om jeg hadde dratt ned til sjøen, men fargene som åpenbarte seg rett utenfor stua, var også fasinerende og flotte.
Ei ung jente på 21 hadde tatt initiativ til treffet, og vi var i alt 12 personer som kom. Jeg dro ca halvveis ut i treffet. Da hadde en av de andre dratt før meg, og i tillegg kom det ei ny etter at jeg hadde dratt. Man kan komme og gå som man vil, ut fra form og behov. Alle har forståelse for at det må være slik.
Det var ganske mange unge som kom denne gangen, og det er hyggelig. Selv om det hadde vært mye bedre om de hadde vært ute på livet med vennenne sine, altså hadde vært friske. Mange opplever at de blir isolerte, faller utenfor nettverk og mister venner etter at de har blitt syke. Jeg merker det selv, men synes det er spesielt trist på vegne av de som er unge og bare såvidt har begynt å leve. Tenker på alt de går glipp av. Om det en dag kommer en medisin for ME, må de unge få stå først i køen!
Det er fint å kunne snakke med likesinnede, med andre som snakker samme språk, som forstår hvordan det oppleves å ha ME. Spesielt siden det er en sykdom som er mye omdiskutert. Mange sa at de er i bedre form på kveldene, og at treff på kveldstid derfor passer bedre enn på dagtid, som vi vanligvis har hatt. Noen er sengeliggende frem til langt på ettermiddagen, men opplever f.eks. at de kan få en opptur etter ti på kvelden. Først da begynner kroppen å “virke”, og de kan begynne å bake og stelle hjemme. Det som er oppsiktsvekkende, er at dette gjelder for veldig mange med ME.
Jeg sliter bl.a. med at jeg ofte har feber, spesielt på tider av dagen da jeg er mest utmattet. Av nysgjerrighet spurte jeg i gruppa om det var mange andre som også har det slik. Over halvparten kunne svare bekreftende på at de også opplever å ha feber, men at det ofte dreier seg om én grad over normalt. Akkurat som hos meg.
I går la jeg ut innlegget Qi gong-video til deg 😊 Jeg fikk informert om dette tilbudet til de andre som var på ME-treffet. Fikk tilbakemelding om at det er positivt at det er gratis, at ME-foreningen støtter. Det blir spennende å se om det blir mange som dukker opp på første time i qi gong og tai chi når vi starter opp dette 10-ukersopplegget i neste uke. 🙂
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Sola skinner og varmer, men den klare og friske lufta vitner om at høsten er her. Kalenderen viser 1. september, og vi skal tilbake til hverdager og rutiner. Sommeren er over for i år, og det er på tide å innstille seg på det som kommer i fortsettelsen. Har du noen nye idéer, planer eller fantasier som skal settes ut i livet? Eller noen du skal tilbake til?
I neste uke starter jeg opp med tai chi og qi gong igjen. Jeg skal innrømme at jeg glatt har slurvet unna alle egentreninger de siste tre månedene, så nå er det på tide å prioritere annerledes. Én kveld med tai chi i uka er nok for meg, men skal prioriteres! Både mht tid og energi. I tillegg er jeg primus motor for et tilbud om tai chi og qi gong for ME-foreningens medlemmer, som også starter i neste uke.
Under er en qi gong-video til deg som vil prøve qi gong/tai chi. Anbefales!
Her er link til innlegget jeg skrev om denne qi gong-snutten i vår, med beskrivelser og tips: Vær så god, en qi gong-snutt til deg
For de som bor i Trondheimsområdet, starter nybegynnertreninger på kveldstid tirsdager kl 20 – 21 i neste uke. Alle er velkommen, og den første måneden er gratis. Treningene gjennom ME-foreningen foregår på dagtid tirsdager kl 13 – 14. Treningene foregår i Trondheim Karateklubbs lokaler.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
When you are ready. It will happen.
Remember. If it is meant to be. It will be.
And when you are ready, it will happen.
The universe has a funny way of blessing
you. Whether it be with people. Or things.
Or moments. Or places. It knows. And it
gives you everything you need. But only,
when you are ready. Now exhale.
r. m. drake
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
when someone has been
in your life for some time,
they become a part of you…
only to discover when that
person is gone, they take
a part of you with them,
and from there on out…
you will never be the same
person as before
(r. m. drake)
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Her om dagen var jeg i kontakt med ei dame som spurte om det fins noe informasjon om ME hos eldre mennesker. Hun fortalte at hun trodde hennes mor på 79 år kan ha fått ME. Legene finner ingen forklaring på den gamle damens akutte sykdomstilstand. 79-åringen har gått fra å være frisk og aktiv til å være sengeliggende og ute av stand til å stelle seg selv omtrent over natta. Symptomene er som for ME-syke.
Denne dattera har grei kunnskap om ME, hva som er symptomer og hva det vil si å ha ME. Hun mener imidlertid at det er lite eller ingen informasjon om forekomst av ME blant eldre mennesker, altså eldre mennesker som får ME når de er gamle. Hun hadde søkt på ME-foreningens sider og sier at det er påfallende at det ikke fins noe lesestoff om ME hos eldre, altså nyoppstått ME hos eldre, men mye om ME hos yngre og voksne.
Får eldre mennesker ME? Er dette lite problematisert? Kan i så fall eldre være større offer for ME enn de som er yngre, siden deres ME-symptomer blir bortforklart som noe annet, at det skyldes alder eller evt. symptomer fra andre diagnoser? Hva er årsaken til manglende fokus? Jeg kjenner flere med ME som har passert 70, men disse har hatt ME i mange år og er ikke “nysyke”. De fleste jeg kjenner til eller har hørt om som har fått ME, har enten vært i aldersgruppa 30 – 50 år eller tenåringer, noen få også i tidlig barneskolealder.
Jeg syntes problemstillingen var såpass interessant at jeg sa jeg skulle kontakte ME-foreningen, og sendte en forespørsel. De tok straks tak i oppdraget med å finne ut mer om dette, og skrev i tillegg at aldergruppen er noe de bør se mer på.
I undersøkelser utført i regi av ME-foreningen fremkommer det at antallet over hvor mange som har fått ME etter fylte 60 år kan telles på én hånd. Det fins statistikker for flere sykdommer over hvilke aldersgrupper sykdommene typisk opptrer. Altså i hvilke aldersgrupper de fleste som får en bestemt syksom, er i. Dette er blant annet gjeldende for MS, som har mange fellestrekk med ME.
